Det er ikke tilfeldig at Wasiq Wasiq har valgt publisering av sin artikkel på Spiked akkurat i går. For britene er 7/7 like fastbrent i minnet som 22/7 er fastbrent i norsk bevissthet.
For 16 år siden den 7/7 utførte fire islamske terrorister et dødelig angrep mot undergrunnsbanen i London. «De såkalte London Bombings, 7/7, drepte 56 mennesker og etterlot ytterligere 700 skadet», skriver Wasiq.
Det er ikke mulig å unnslippe minnet om den forferdelige dagen – den er brent inn i vår nasjonale psyke. Det er heller ikke mulig å unngå at islamistisk terror ikke er begrenset til den siste tiden. Det utgjør fortsatt en veldig alvorlig trussel i dag.
Og likevel, takket være identitetspolitikken, blir det stadig vanskeligere å kalle islamistisk terrorisme ved dens rette navn.
Farlig politikk
Wasiq skriver om hvordan identitetspolitikken har fått feste i offentlige institusjoner, blant annet i politiet, og viser hvordan dette vanskeliggjør et allerede vanskelig arbeid mot terror.
I fjor forsøkte National Association of Muslim Police (NAMP) – en organisasjon som søker å skape sterkere bånd mellom muslimske betjenter og den bredere politistyrken – å forhindre at begrepene «islamist» og «jihad» ble brukt til å beskrive, vel, islamister og jihadister. Den hevdet at bruk av disse begrepene kunne stigmatisere muslimske samfunn.
Selvfølgelig er ikke alle muslimer terrorister. Å tenke noe annet er rasistisk. Men det er også sant at ikke alle muslimer er fredelige mennesker. Noen søker konflikt. Noen ønsker å tvinge sin tolkning av islam videre til andre – og dette er menneskene vi kaller islamister og jihadister.
Det er det identitetspolitiske kravet om at ingen skal føle seg verken støtt, stigmatisert eller krenket Wasiq vil til livs. Og årsaken til at han frykter identitetspolitikken er at den er direkte handlingslammende og dermed farlig.
Det er ingen vei utenom at muslimene som har utført terrorangrep på britisk jord har gjort det på grunnlag av deres snevre tolkning av islam. De har drept mennesker i islams navn. Vi kan ikke fortsette å ignorere dette. Og vi kan ikke la identitetspolitikk hindre oss i å trekke oppmerksomhet mot dette.
Identitetspolitikk spiller en annen potensielt dødelig rolle i å legge til rette for islamistisk terrorisme i dag – det får folk til å skjule mistankene om islamistiske terrorister.
Terrorens forvarsler
Wasiq har et eksempel til ettertanke. Terrorangrepet mot Manchester Arena i 2017 hadde et forvarsel.
Sikkerhetsvakt på arenaen, Kyle Lawler, sier at han la merke til gjerningsmannen, Salman Abedi, handlet mistenksomt natten før angrepet. Han la merke til at Abedi hadde på seg en sekk som så tung ut. Og han la merke til at Abedi så nervøs ut. Men han nølte med å handle på mistankene sine fordi han fryktet å bli betegnet som rasist hvis han tok feil.
Ingen bør klandre Lawler for denne avgjørelsen, hevder Wasiq. Man bør heller skylde på det eksisterende ytringsklimaet som fikk ham til å tvile på sin egen dømmekraft, konkluderer terroreksperten.
Identitetspolitikk truer nå vår sikkerhet. Den har fått oss til å fokusere på de forestilte ofrene for fordommer i stedet for de faktiske ofrene for terrorisme, skriver Wasiq.
Hvis en terrorist er muslim, bør vi være fri til å si det. Hvis han drives av en smal tolkning av islam, må vi få lov til å markere dette uten å bli stemplet som rasistisk eller «islamofobe».
Identitetspolitikk hjelper ikke muslimer, men det gjør veldig mye for å hjelpe terrorister, avslutter terroreksperten i Spiked.