Tenk deg å vokse opp som jøde i Tyskland på 30-tallet. Dine foreldre forteller deg at du er jøde, men du får ikke fortelle det til noen andre – ettersom staten vil ta livet av deg for den du er.
Det var akkurat slik mitt liv utspilte seg. Ikke på 30-tallet, men fra jeg ble født i 1993 til jeg forlot Jemen i 2014. Min familie fortalte meg ikke at jeg var homo – de visste ingenting. Jeg oppdaget det selv da jeg var ni år gammel. Et par år senere lærte jeg meg fiqh, islamsk rettsvitenskap som barn tidlig lærer om i skolen, om hvordan islam og det muslimske samfunnet og rettsvesenet skal fungere.
Slik åpner Luai Ahmed sin kommentar hos Bulletin. Ahmed er skribent, debattant og forfatter.
Ahmeds tekst er interessant, ikke minst fordi vi nettopp har avsluttet en måned med Pride – uten at så mange har trukket frem problematikken med Pride og islam. Per-Willy Amundsen (FrP) var frempå, og ble selvsagt høvlet ned som en ufyselig person, at han brukte «skeive muslimers kropper som slegge i sin kamp mot islam», men uten at de som kritiserte tok opp islams – mildt sagt – problematiske forhold til homofile (og alt det andre som er koblet på etterhvert).
Frykten styrer
Hva lærte så Ahmed av figh? Jo, at homofile skulle drepes og deretter ville de havne i helvete. I Jemen var det ingen beskyttelse for Ahmed, verken innenfor islams budskap eller landets muslimske lovgivning. For Ahmed er dette et bevis på den dypt inngrodde frykten som muslimske samfunn er tuftet på. Samtidig er han klar på at frykten ikke er «eksklusivt» for homoseksuelle, for det er kvinner som er islams største offer.
Er du homse kan du leve i garderoben for å slippe den fysiske plagen, men er du kvinne er det ingen garderobe å gjemme seg i. Ifølge Muhammed er «majoriteten av de som havner i helvete utakknemlige kvinner» (Sahih al-Bukari 1:2:29). Og ifølge koranen får man slå kvinner (oversetteren legger til ordet lett etter slå dem, påpeker Ahmed).
Han forteller at lærerne forsøkte å overbevise han om at det var riktig at hans mor hadde giftet seg ved 8-årsalderen, at det var galt av henne å ta av seg hijaben, at hans egen mor kom til å brenne i helvete, at ikke-muslimske samfunn er dekadente og at hele verden kommer til å islamiseres.
Islams undertrykkelse gjelder også for ikke-muslimer, ikke minst jøder, sier Ahmed, som selv som muslim lærte seg å være både kvinnefiendtlig, homofob, kristofob, antisemittisk og selvhatende, som skapte en forakt for selve livet. Han forteller at han lengtet konstant etter dommedagen – for da skulle den lovede romslige rettferdigheten fra Allah finne sted, slik at han nettopp kunne reddes fra den samme Allah.
Det normaliserte grove hatet og undertrykkelsen av kvinner og minoriteter lammer hele samfunnet og forgifter hvordan vi ser på hverandre.
Det er (selvsagt) bare en som selv har opplevd islam på kroppen som legitimt kan uttrykke seg slik, men nettopp dette internaliserte hatet og forgiftningen av hvordan vi oppfatter hverandre må vi være oppmerksomme på. Vi må lære å skille mellom våre verdimessige muslimske venner og de som ikke vil oss så vel, slik som Hege Storhaug fortalte om i boka Islam. Den ellevte landeplage. Men det som heller skjer, er at vi tier fordi mange muslimer hevder seg krenket og såret. Da er det nettopp frykten som rår, den frykten som lammer og gjøre oss ufrie.
Møte med Sverige
Da Ahmed kom til Sverige i 2014 kunne han for første gang eksistere langt borte fra islams totalitarisme og hat, forteller han, og han kunne for første gang kritisere koranen og den muslimske kulturen uten å frykte for sitt eget liv. Men alt er ikke like rosenrødt.
Til tross for at jeg i Sverige fant en trygghet og et nytt sekulært hjem der jeg kunne slikke mine sår og for første gang være den jeg er, så ble jeg plassert i et flyktningmottak i Halmstad de første månedene. Der havnet jeg i Jemen igjen, bare at dette var midt i Sverige.
For mens han er i mottaket starter ramadan og de øvrige beboerne oppdager at Ahmed ikke faster – hvilket de ikke godtok. Det endte med at Ahmed flyktet fra mottaket. Nå skulle hans riktige liv begynne i Sverige.
Så oppdaget Ahmed at det i Sverige finnes statsfinansierte muslimske skoler. Det vekker særdeles dårlige minner. Han har problemer med å forstå at den staten og det folket som reddet han fra den muslimske kulturen «tvangsfinansierer» både bygging og drift av institusjoner som en gang lærte at slike som han burde drepes.
Det er nettopp dette vi ikke klarer å ta innover oss. Vi klarer ikke skille klinten fra hveten. Det går selvsagt først og fremst utover frihetselskende muslimer, som nettopp er i Vesten av den grunn, derfor er det all god grunn til å lytte til hva Ahmed sier. Vi må vokte oss vel for ikke å bli et «nytt Jemen».