Jeg har tillatt meg å fremføre kritikk mot islam og Pride. Kritikken har provosert mange og engasjert enda flere. Det er slik ytringsfriheten er ment til å fungere. Samtidig er det problematisk at en stor andel av reaksjonene ikke angriper argumentene som fremføres. I stedet er taktikken å stemple og stilne alle som ikke marsjerer i takt i Prideparaden.
Diagnostisering
Uttrykk som «islamofobi», «homofobi» og «fremmedfrykt» sitter løst hos de som tar til motmæle, som om de beskriver sykdom og ikke meninger. Det er til forveksling nøyaktig samme taktikk som ble brukt mot frihetskjempende dissidenter av kommunistene under tiden med Sovjetunionen. Der var de eksperter på å diagnostisere alle som ikke var på linje med statsideologien.
For det måtte jo være noe galt med psyken til vedkommende, dersom han våget å tenke utenfor boksen og mene noe annet enn det som var offisielt dogme?
Det oppleves urimelig og fordummende å bli tatt til inntekt for å spre hat, når målet er det motsatte. For når venstresidens sosialister og aktivistiske journalister gjør hva de kan for å stemple deg og sette deg i en hatefull bås, så er det for å stoppe og marginalisere debattanten. Ikke for å bidra til meningsutveksling og opplysning.
Islam
Det bør være ukontroversielt å hevde at islam er hovedproblemet hva gjelder homofiles situasjon rundt hets, utrygghet og diskriminering i Norge. For det finnes ikke diskriminering mot homofile eller transpersoner i Norge fra myndighetenes side. De har absolutt alle rettigheter alle andre i samfunnet har, samtidig som de nyter et ekstra vern i loven.
Derfor er det overraskende at det blir så stor oppstandelse når man tar opp at islam er den store utfordringen som «det skeive miljøet», men også storsamfunnet, står ovenfor.
Vi leser dessverre med jevne mellomrom om homofile par eller transpersoner som blir utsatt for trakassering og vold her til lands. Og vi vet at det svært ofte er personer med muslimsk bakgrunn som står bak ugjerningene. Samtidig kan vi daglig lese om homofile som opplever forfølgelse og risiko for fengsling, tortur og henrettelse, bare på grunn av deres legning.
Det er utelukkende muslimske land som fengsler og dreper sine innbyggere på grunn av deres legning. Det er nettopp derfor seksuell legning er ett av kriteriene for å kunne få asyl i Norge. Jeg har møtt flere som har rømt fra slike omstendigheter og lyttet til deres historier da jeg var innvandringspolitisk talsmann for FrP. Det er historier som handler om ekte hat og reell undertrykkelse.
Kjærlighet vs kjønnsaktivisme
Men hvorfor er ikke Pride og foreningen FRI opptatt av disse aspektene? Hvorfor blir de stille som måneskinn som faller på en gravstøtte, hver gang islam er tema? Hvorfor demonstrerer ikke FRI utenfor moskeene hvor de høylytt fremfører kravene om homofilt muslimsk ekteskap og homofile imamer? Hvorfor kreves det en lavere standard fra det muslimske miljøet enn resten av samfunnet?
Aldri har jeg hørt FRI eller Pride utfordre islam. Samtidig er de samme kreftene ute og kritiserer både kirken og frikirkelige menigheter titt og ofte for at deres religiøse meninger og dogmer er reaksjonærere og diskriminerende.
De aller fleste nordmenn respekterer at folk flest lever sine liv i frihet. Frihet til å finne den partneren de ønsker og gjør sine egne valg i voksenlivet. Det er svært få som reagerer negativt på at mennesker velger et homofilt samliv. Det forklarer den store oppslutningen om Pride og er i seg selv positivt.
Det er imidlertid en stor forskjell mellom å feire kjærligheten og at alle mennesker må få elske dem de vil, til å gå med på den til dels ekstreme kjønnsaktivismen som blant annet foreningen FRI aktivt jobber for. Her tror jeg den store majoritet av de som støtter Pride og fri kjærlighet, ikke forstår at de også blir tatt til inntekt for å støtte langt mer radikale og samfunnsinngripende ideer.
Radikal kjønnsteori
Dersom man lytter til foreningens FRI sitt budskap og tar dem på alvor, handler det om langt mer enn frihet for den enkelte. De er målbærere av radikal kjønnsteori.
FRI vil innføre flere kjønn og arbeider aktivt for at barn skal kunne endre kjønn ved hjelp av kirurgi og hormonell behandling. Det siste er allerede en realitet. Barn fra 12 år blir gitt pubertetsblokkere og hormoner og for at de skal kunne gis såkalt «kjønnsbekreftende» kirurgi på sikt.
Dette har aldri blitt debattert i samfunnet, men vi tillater altså at prepuberale barn skal få bestemme og endre sitt kjønn. Det er i grunnen komplett absurd, all den tid vi har en seksuell lavalder på 16 år som sier at yngre barn ikke er samtykkekompetente i seksuelle relasjoner.
For dersom man mener at en 12-åring er kompetent nok til å bestemme og endre kjønn, bør vel den samme 12-åringen være kompetent nok til å bestemme om han eller hun vil være seksuell aktiv? Det må være den logiske slutningen vi må trekke av denne radikale kjønnsteorien. En politisk teori som forstemmende nok «undervises» i barnehager og skoler gjennom FRIs prosjekt Rosa kompetanse.
Åpen debatt
Heldigvis sa Stortinget nei til å innføre flere kjønn så sent som i februar.
Verden er stadig i endring, men alle endringer er ikke udelt positive. Det må være rom for skepsis og kritikk, uten at det automatisk skal bli stemplet med «homofobi», «islamofobi» eller andre psykiatriske diagnoser. For den store majoritet, meg og Fremskrittspartiet inkludert, støtter at alle skal kunne uttrykke seg og elske dem man vil, uten frykt for represalier.
Samtidig er jeg overbevist om at den tause majoritet er skeptisk og negativt innstilt til den radikale kjønnsteorien som organisasjoner som FRI jobber for å innføre i samfunnet. Dette må kunne debatteres fritt, uten at aktivister hevder seg krenket eller truer med utestengelse.
Per-Willy Amundsen er stortingsrepresentant for Troms FrP. Innlegget ble først publisert iTromsø.