Anas Khalifa (38), født i Egypt, har i årevis vært en av Sveriges mest kjente islamister. Han og familien kom til Sverige i 1989. Han er nå bosatt i Gøteborg, men har reist land og strand rundt med sine forelesninger i svenske muslimske foreninger, først og fremst til barn og unge, med sitt salafistiske tankegods om «den riktige islam». I tillegg har han hatt stort gjennomslag med mange følgere på sosiale medier.
Khalifa har tatt til orde for vold og ekstremisme, jødehat, at kristne skal knuses, oppfordret til væpnet jihad og hevdet at veien til det muslimske paradiset er via martyrdøden. Han «elsket» Usama Bin Laden og så på han som sin helt. Han var «glad og stolt» for 2015-terroraksjonen mot tidsskriftet Charlie Hebdo etter Muhammedkarikaturene. På samme måte hyllet han 9-11 i 2001 i New York. Han ønsket også svenske Lars Vilks død for sine tegninger. Khalifa ble for øvrig i 2013 dømt for grov skattesvindel og satt to år i fengsel.
Men nå har han altså «hoppet av». Anas Khalifa er således den første svenske islamisten som har vendt ekstremismen ryggen og snakker åpent om det. Det gjør han til Doku.nu, en svensk stiftelse som tar mål av seg å bedrive «selvstendig, granskende journalistikk og spre kunnskap om voldsforherligende/radikale islamistiske miljø, i hovedsak fra et svensk perspektiv».
Salafisme er som kreft
I det omfattende intervjuet med Doku.nu forteller Khalifa at han i dag tar avstand fra det han har formidlet i to tiår. Han anser nå salafisme som «kreft».
– Det er som kreft. Og grunnen til at jeg bruker ordet kreft er fordi det begynner innenfra. Innenfor de muslimske miljøene finnes denne kreften. Overalt. Spesielt på internett. Og de er veldig høylytte og karismatiske, sier Khalifa.
Han påpeker at det selvsagt finnes nyanser, men at det ikke spiller noe rolle for det handler om samme ideologi.
– Dessverre finnes nå en eller annen form for salafisme i alle de store moskeene. Jeg går derfor ikke i moskeene lengre. Det går dessverre ikke. Og så er det Det muslimske brorskapet. Og det er bare menn. Menn som vil ha kontroll på makt, besøkende og penger, fastslår Khalifa.
Veien inn – og ut
Khalifas radikaliseringshistorie er den samme som vi har hørt mange ganger før. Den ikke-religiøse gutten, med mer eller mindre religiøse foreldre, som stadig nærmet seg mer kriminalitet. Om spagaten med å være muslim uten å kjenne islam. Om familien som tenkte at islam skulle bringe han på bedre tanker og som tok han med på ferier i Egypt, om nysgjerrigheten som fanget han. Fascinasjonen for islamister økte, de lagde kule filmer på internett og de fremsto med makt. Og da han var «radikalisert nok» ga islamister han posisjoner.
Han var en ung mann som kunne svensk. Han kunne lett utnyttes til å verve muslimer i Sverige til ekstremisme. Og det var nettopp det som skjedde – i den omstridte muslimske Vetenskapskolan. Khalifa var en stolt salafist, så han hadde ingen problemer med å spre sitt ekstreme tankegods, også til svenske medier og dokumentarskapere. I tillegg var han en god taler, så det var alltid fullt hus under hans forelesninger. Han forteller at han kjenner de fleste IS-krigerne som dro fra Sverige.
Men smått om senn begynte Khalifa nettopp å føle seg utnyttet. Han fikk innimellom småpenger for å jobbe mye, mens de andre hadde god inntekt, hus i sine hjemland og lange ferier. Han begynte å bli deprimert – og mer tvilende. Han fikk kjeft av andre islamister for ikke å være ekstrem nok i offentligheten – og ble regelrett mobbet.
– Jeg kjente jeg ville bli lykkelig igjen. Jega var deprimert og medisinert en periode. Jeg hadde hatt en veldig tung tid og vært veldig presset. Min gradvise forandring førte til at jeg ble mobbet av salafister. Hvert steg jeg tok, hvert ord jeg sa. Salafister er veldig mobbende, forteller Khalifa.
Men det verste er kanskje det presset og motstanden han møtte fra radikale ungdommer, gutter helt ned i 12-13-årsalderen. Det viser for han for tidlig unge kan bli overbevist om at de «vet best». Ikke minst ble han presset under det svenske valget 2018. Da skulle han gjøre det klart at demokratiske valg er haram.
Khalifa prøvde å ta kona og barn å flytte til Tyrkia, men der ble de møtt av den tyrkiske sikkerhetsstyrken, som returnerte dem til Sverige. På Arlanda ble de møtt av den svenske sikkerhetstjenesten Säpo. Da innså Khalifa at han måtte gjøre noe med livet sitt.
Åpenhet
Khalifa har ikke vendt ryggen til islam, men til radikaliseringen, ekstremismen og salafismen. Det er kanskje derfor at han er åpen om sitt «avhopp». Han er jo ikke en eks-muslim, men ifølge han selv en «bedre muslim». Han mener det er en plikt for han å være åpen om hva han tar avstand fra, da han har vært offentlig i så lang tid – og har skadet så mange mennesker.
Han mener salafismen representerer et middelaldersk syn på demokrati, samfunn og frie mennesker, spesielt kvinner. Khalifa avviser heller ikke koblinger til nazisme.
– Jeg tror mange ikke-muslimer og til og med en del muslimer likestiller ordet salafisme, eller kanskje snarare ordet islamisme, med nazisme. Det er kanskje ikke så rart egentlig.
Han opplever seg sviktet av «vanlige muslimer», som ikke snakker åpent om disse problemene og som dermed bidrar til at unge muslimer kan havne «midt i mellom og forstår ikke». Og så legger han til: salafistene har store plattformer – og mye penger og makt.
Spesielt bekymret er han for de unge. Han tar nå også avstand fra religiøse privatskoler, som han kaller unødvendige og kontraproduktive. Han mener de presser barn, direkte eller indirekte. For fremtiden er ikke der, tvert om:
– Tidligere ville jeg jo provosere ungdommer til ekstremismen. I dag vil jag provosere ungdommer til å tenke selv. Å alltid tenke selv og stille spørsmål.
Khalifa forteller også at han til neste år for første gang skal avgi stemme ved valget, som for han er «jättestort».
Det man sitter igjen med av spørsmål er imidlertid hvordan Sverige, og en rekke andre land, inkludert Norge, kan tillate at slike ekstremister får operere år ut og år inn, og dermed ikke bare ødelegge en rekke mennesker, men også bistå til å bryte ned velfungerende samfunn? Men svaret er vel nærliggende: trusselen om vold virker og det samme gjør angsten for å bli beskyldt for islamofobi. Forstår ikke «vanlige muslimer» hvor ødeleggende dette er? Hvor blir det av åpenheten om disse problemene?
Langlesning hos Doku.nu: Anas Khalifa – därför lämnade jag salafismen