Debattredaktør i Berlingske, Pierre Collignon, kommer stadig med friske fraspark og går heller ikke av veien for å gi sin journalistkolleger en smekk over fingrene.
Denne gangen tar han utgangspunkt i «den store danske innvandringsdebatten» – og det er forbløffende hvor lik denne debatten er i Norden, i alle fall for Danmark, Sverige og Norge, til tross for ulik politikk på området.
Fra rituell tallkrig til moralsk indignasjon
Collignon viser til at innvandringsdebatten følger noen hovedspor, særlig når det er tall inne i bildet. Da bryter det først ut en rituell tallkrig om hva de siste tallene egentlig forteller. Deretter følger en fase med moralsk indignasjon.
På den ene siden står de «politisk korrekte» – som anklages for å tillate en forvandling av landet til et muslimsk land, fordi de er mer opptatt av å fremstå som «moralsk rene» enn å erkjenne problemene som er forbundet med innvandring. På den andre siden står de «politisk ukorrekte» – som anklages for å dyrke «hatefull tale og uhyggelig stigmatisering» for å vinne stemmer, er Collignons observasjon.
Sistnevnte er gjerne det som mange vil putte inn i «ytre høyre», hvor det begynner å bli trangt om plassen. For eksempel vil nå både Socialdemokratiet (vårt Arbeiderpartiet) i Danmark og Moderaterna (vårt Høyre) i Sverige befinne seg i ytre høyre.
Observasjonen til Collignon tror jeg mange vil kjenne seg igjen i, og de som prøver å holde seg i det populære «sentrum» ender raskt med å bli stående i en meningsløs spagat hvor det er lite sammenheng med det de mener.
– Det er jo sant
Collignon eksemplifiserer med en nylig hendelse i Danmark. Politikens sjefredakør Christian Jensen sendte en salve til Socialdemokratiets innvandringspolitiske talsperson Rasmus Stokland, som Collignon kaller den klassiske rollefordelingen mellom den kulturradikale redaktør og en innstrammer på innvandringsområdet.
Sjefredaktøren skrev: «Sa Rasmus Stoklund virkelig det? At velintegrerte innvandrere er potensielle sovende terrorceller». En «uhyrlig uttalelse», mente Christian Jensen.
Men, som Collignon påpeker, problemet var bare at Stokland ikke hadde sagt det. Altså den kjente stråmannen settes opp, så fyres det løs. Akkurat slik som Moderaternas leder, Ulf Kristersson, står i en skitstorm for noe han aldri har sagt.
Det Stokland i Danmark hadde gjort, var å advare mot kun å se på sysselsetting som mål for integreringen. Hvorpå han henviste til at hvis man gjør det «vil det også være noen av terroristene bak 9/11 som er velintegrerte».
Og «det er jo sant», sier Collignon, og viser til at både Mohammed Atta og Mohammed Siddique Khan, hovedpersonene bak henholdsvis 9/11 og London-angrepene i 2005, begge var velutdannet og i gode jobber, men de ble likevel radikalisert. Det relevante poenget med at man kan være økonomisk integrert men likevel stå utenfor verdifellesskapet, forsvant dermed som dugg for solen for den kulturradikale redaktøren.
Kunnskap
Bakgrunnen for Stoklands uttalelse er å finne i en ny undersøkelse om integreringen fra den danske tenketanken Kraka. Her kom de frem til at andregenerasjon, altså de som er født i Danmark av innvandrerforeldre om vi skal følge både SSB og DSTs definisjon, er på samme nivå som etniske dansker, målt etter karakterer i grunnskolen, sysselsetting og evnen til å klare seg uten offentlige forsørgelse. Sum: vi har ingen integreringsproblemer. Undersøkelsen har imidlertid fått skarp kritikk, ikke minst fordi den bruker et utvidet andregenerasjonsbegrep, der også unge med en etnisk dansk forelder er inkludert, og fordi den utelukker alle problemene i førstegenerasjon.
Men noen har åpenbart behov for å fremstille virkeligheten i et bedre lys enn hva den tilsier.
Collignon viser da også til det en like ny rapport fra Videnscenter for Integration som bruker det han kaller en mer «klassisk undersøkelsesmetode». Den bekrefter det bilde som har vært velkjent over tid, at innvandrere og andregenerasjon fra ikke-vestlige land begynner å klare seg bedre, men de er stadig mer kriminelle, oftere på uføretrygd og har lavere utdanning enn resten av befolkningen.
Dette er kunnskap vi trenger, sier Collignon.
Vi må fortsette å hente inn kunnskap, så vi kan bli klokere på hvor vi presist skal sette inn tiltak. Derfor er det fornuftig at regjeringen har besluttet at produsere statistikk om innvandrere fra muslimske lande i Midtøsten og Nord-Afrika samt Pakistan og Tyrkia (den såkalte MENApt-kategorien), hvor vi på forhånd vet at det er utfordringer. For eksempel er unge menn fra MENApt-landene 2,5 ganger mer kriminelle enn den tilsvarende gruppe fra andre ikke-vestlige land.
Realisme
Collignon vil imidlertid ikke stoppe der (hvorfor har vi ingen slike journalister i Norge?), han etterlyser også kunnskap om tredjegenerasjon.
I dag forsvinner denne generasjonen inn i den øvrige befolkning hos Danmarks Statistik (samme i Norge, red.), men vi skulle gjerne ha visst hvordan den gruppen faktisk klarer seg. Både når det gjelder klassiske sosioøkonomiske resultater og verdier.
Han understreker også hvor viktig det er med en slik verdiundersøkelse ved å vise til tre spørsmål han selv besvarer.
Kan danske lærere i dag trygt vise Muhammed-tegninger i undervisningen? Nei.
Kan unge muslimske kvinner i Danmark selv velge deres partner og leve fritt? Dessverre langt fra alltid.
Setter muslimer Koranen over Grunnloven? Altfor ofte.
Sistnevnte fikk vi demonstrert i en dansk undersøkelse i 2015, utført av Wilke for Jyllands-Posten, der fire av ti danske muslimer mente at danske lover skulle bygge helt eller delvis på koranen. I en annen undersøkelse samme år, Muslimer i Danmark, ville for eksempelvis 56 prosent ha forbud mot religionskritikk. For å nevne noe.
Kunnskap og realisme, det er nettopp det vi trenger. Det er det «den store innvandringsdebatten» burde handle om.