Hun heter Halime Oguz, er født i Tyrkia, og medlem av det danske Folketinget for Socialistisk Folkeparti (SF).
Oguz viser til forfatter og journalist Carsten Jensens innlegg på sin Facebookside (Når ekstremisme blir mainstream) i anledning markeringen av tiårsdagen for grusomhetene 22. juli. Carsten Jensen er neppe ukjent for norske lesere heller, da han titt og ofte brukes som et slags sannhetsvitne for hvor fæl stort sett all politikk i Danmark er, spesielt når det kommer til innvandring.
Opprørt
Den danske sosialisten har latt seg opprøre. Hun skriver i Berlingske:
«Jeg har aldri lest en så polariserende og demagogisk tolkning av denne fryktelige forbrytelse. At man kan finne på å bruke en tragedie som Utøya-massakren som en anledning til å demonisere demokratiske motstandere og slå dem i hartkorn med attentatmannen som utøvde massakren, er ganske enkelt opprørende.»
Hun peker på at Jensen mener at den danske sosialdemokratiske regjeringens «innvandrer- og flyktningfiendtlige holdninger» er en omfavnelse av Andres Breiviks synspunkter.
«Man kan være enige eller uenige med Socialdemokratiet – men i partiets optikk forsøker man å demme opp for de utfordringer som innvandringen medfører. Jeg synes av og til at S går for langt, men at de dermed skulle gjøre seg medansvarlige i det grusomme vanviddet som førte til Utøya? Kan Carsten Jensen ikke selv se hvor grotesk en slik anklage det er?»
Oguz mener at Jensen overser det faktum at det også blant innvandrerne er uenighet om innvandring- og integreringspolitikken, og at han dermed serverer de lave forventningers rasisme. Hun mener det er anerkjent faktum at «når flere kulturer og etnisiteter skal leve i samme stat, skaper det problemer».
«Jeg opplevde dette selv da jeg nylig var i Istanbul, hvor spenningene mellom tyrkere og flyktninger er nådd et bristepunkt. Som en drosjesjåfør sa til meg: Vi tåler ikke dette, men vi kan ikke gjøre noe. Vi kan heller ikke snakke åpent om det.»
De kulturelle utfordringene er blitt for store, sier Oguz, som undrer seg over om Jensen vil hevde at holdningene til denne tyrkiske drosjesjåføren kan føre til massedrap?
Splittelse
Oguz frykter at debatten igjen skal ende opp i «de gode» og «de onde». De gode var dem som avviste ethvert problem med det multikulturelle samfunnet, mens de onde var dem som hevdet det var utfordringer. Her viser hun blant annet til den ufrihet som mange kvinner med innvandrerbakgrunn lever med og de mange restriksjoner som barna må rette seg etter. Hun mener at hvis Jensen «tok sin rolle som agitator for innvandreres rettigheter seriøst», måtte han også bry seg om innvandreres reelle utfordringer – og kanskje han ville oppdage at en del av dem skyldes at det er «tabubelagt å integrere seg alt for mye i det danske samfunn.»
Hun forteller at hun har opplevd dette selv:
«Som kvinne vokst opp i et parallellsamfunn med begrenset frihet og underlagt noen middelalderske normer, provoserer det meg når Carsten Jensen tar så ensidig stilling til innvandring og sender den ene skruppelløse fornærmelsen etter den andre mot sine motstandere. Ja, man kan til og med bruke noen av hans egne ord mot han selv, når han skriver: Når vi lenge nok har fratatt dem som er annerledes oss deres menneskelige trekk, blir alt tillatt.»
For det er akkurat det hun mener Jensen gjør. Han «dehumaniserer sine motstandere» ved å sammenligne dem med en norsk massemorder. Og da er det «til slutt ikke noe menneskelig ved dem tilbake».
Dette er i mine øyne en interessant observasjon. At det kommer fra en SF-er viser også at dette er en kvinne med (politisk) integritet. Så vil sikkert noen hevde at Oguz’ analyse ikke er av interesse, kanskje først og fremst fordi hun ikke var på Utøya selv. Men det interessante, ut fra den norske debatten om 22. juli, er jo nettopp dette med å frata politiske meningsmotstandere deres menneskelig trekk. At man tilnærmet er umenneskelig fordi det kan være sammenfallende meninger som terroristen Breivik i sin imaginære ridderorden har uttrykt i «manifestet» (som jeg ikke har lest, men som jeg har forstått er en smørje av klipp og klim, ispedd de aller rareste analyser, ikke minst av seg selv).
Det å være kritisk til innvandring- og integreringspolitikken og islam er ikke ensbetydende med noen type «støtte» til terroristen. De fleste av oss avskyr hans umenneskelige handlinger like mye som alle andre.
Over tid har det nå også i Norge vært en debatt om debatten om 22. juli. Men mange av oss opplever det ikke som noen «debatt». Det oppleves som en rekke av beskyldninger og insinuasjoner av meningsmotstandere som det er vanskelig å ta til motmæle mot, ikke minst på grunn av dehumanisering. Det er ofrene som definerer rammene for debatten, og det mer som en monolog. Det er en monolog som mange av oss forstår behovet for, men som bør adresseres med sitt riktige navn. Uansett gir det ikke grunnlag for å hevde om noen noe de ikke er. Det vil i så fall bare føre til det motsatte av hva en ønsker; nemlig (mer) splittelse.