Se for deg følgende scenario: Du melder barnet ditt på søndagsskolen eller en annen privatskole som baserer seg på toleranse, likeverd, fred og brobyggervirksomhet. Plutselig avdekkes det at lederen for det hele hyller Hitler og jødedrap. Hva gjør du? Fortsetter du å sende barnet ditt til skolen eller melder du barnet ut?
Uttalelser å bli redd av
Sjokkerende uttalelser har ofte den effekten at folk trekker medlemskapet sitt. Et aktuelt eksempel er medlemsflukten fra SV da partiet lanserte sin hårreisende abortpolitikk, der de vedtok å gå til valg på selvbestemt abort fram til uke 22. Folk fikk skrekken og meldte seg ut av partiet.
Tilsvarende skulle man tro at medlemsflukt fra Minhaj-bevegelsen ville komme etter avsløringene av imam Noor Ahmad Noor. Eller som jeg bemerket på min egen Facebook-side for et par dager siden:
Jeg tenker på at MDG har fått 700 medlemmer utelukkende på å spille på frykt. Det er på sitt vis forståelig. I morgen tenker jeg å ringe Minhaj-al-quran i Drammen og høre hvor mange som har meldt seg ut. Hvis frykt fungerer og det er sant at at imam Noor Ahmad Noors antisemittisme kom som en bombe, burde tilsvarende frafallet fra bevegelsens koranskole og øvrige virksomhet funke på samme måte som klimarapporten gjorde på MDG-entusiasmen.
Nulltoleransen
Minhaj-bevegelsen selv la ut en uttalelse på nettsidene sine etter hat-imam-episoden. Noor ble også suspendert fra sin stilling i menigheten.
– Dette er antisemittiske innlegg som trossamfunnet fordømmer og har nulltoleranse for, og står i strid med vårt arbeid gjennom flere tiår, het det i menighetens uttalelse.
Jeg sendte først en e-post til hovedkontoret.
Hei!
Vi har fulgt med på de oppsiktsvekkende uttalelsene til imam Noor Ahmad Noor og registrerer at dere tar avstand fra hans uttalelser og har suspendert ham. I den forbindelse har vi noen spørsmål.
- Hvordan kunne Noors grovt antisemittiske poster på Facebook forbli uoppdaget av dere i over et år?
- Noor flyttet en periode til Canada for å arbeide tett på ul-Qadri. Hvordan stiller dere som menighet dere til ul-Qadris lære? I bøker som «Islam and Christianity» uttrykker han at islamsk lov er overlegen vestlige lover. På 80-tallet var han en forkjemper for steining som straff i Pakistan. Hva mener dere om dette?
- Hvilken rolle har Noor hatt i Minhaj-menigheten her i Norge?
- Bistår dere fremdeles foreldre som vil sende barna sine til koranskole i Pakistan?
- Har noen meldt seg ut av menigheten etter at Noor Ahmad Noors antisemittisme ble avslørt?
- Har noen tatt barna sine ut av koranskolene deres etter at Noor Ahmad Noors antisemittisme ble avslørt?
Vi imøteser svar snarest.
Men mailen ble ikke besvart, den er i skrivende stund fortsatt ubesvart. Det er ingenting oppsiktsvekkende ved at ubehagelige spørsmål ikke besvares, tvert imot er det helt alminnelig å ikke få svar på slike, enten man stiller spørsmål til politikere, helsetopper eller som i dette tilfellet, en islamsk menighet. Er det et felt der nulltoleransen virkelig er stor i Norge, er det på feltet ubehagelige spørsmål.
Den «norske» menigheten
Likevel hadde jeg tro på at det måtte være mulig å få Minhaj i tale. Menigheten har vært etablert i Norge siden 1995, og har i henhold til informasjonen på egne nettsider stort fokus på både åpenhet og det norske samfunnet.
Minhaj-ul-Quran i Norge er et trossamfunn og en del av det globale nettverket Minhaj-ul-Quran International (MQI). Vi anser oss dermed som en del av deres visjon og verdier som gir et helhetlig, fredelig og forståelig bilde av Islam. Minhaj-ul-Quran etterstrever for å være en integrert muslimsk trossamfunn i det norske samfunnet. Siden stiftelsen i februar 1995 har vi jobbet hardt for å bygge bro mellom muslimer og storsamfunnet gjennom grunnleggende prinsipper fastsatt av Profeten Muhammad (fvmh) basert på kjærlighet, sameksistens, toleranse, fred og kunnskap. I Minhaj er vi opptatt av å fremme kjerneverdiene i Islam, basert på tradisjonell lære, men som er tilpasset den moderne tid som vi alle er en del av.
Jeg startet på toppen og ringte Minhaj-bevegelsens leder i Norge, Pervaiz Nisar. Det ringte og ringte, men ingen svarte. Jeg sendte en SMS om at jeg ønsket å bli ringt opp igjen, og fikk etter kort tid «Can I call you back later?» til svar. Jeg svarte høflig ja, men ble aldri oppringt.
Videre på listen hadde jeg Qari Ansar Ali, som er rektor ved Minhaj Skole Oslo. Ali underviser også skolens Hifz-klasse og har ansvar for at elevene lærer seg koranen utenat. Og Ali svarer: «Hello». Etter en kort presentasjon av hvem jeg er og hvor jeg ringer fra, spør jeg om han vil snakke norsk eller engelsk. Ali vil snakke engelsk. Jeg sier at jeg har noen spørsmål knyttet til imam Noor Ahmad Noors jødeuttalelser.
Ali sukker tungt og avbryter før jeg får stilt noen spørsmål. Han sier – på engelsk med sterk aksent – at han er troende muslim. Han sier videre at det er bestemt hva Minhaj skal mene, og at jeg må lese det selv på uttalelsen menigheten har publisert på nettsidene sine. Jeg opplever Ali relativt avvisende til å gå i videre dialog med meg og forkaster muligheten for at han vil besvare alle spørsmålene jeg gjerne vil ha svar på, men siden han er rektor vet jeg at han i alle fall må sitte med informasjon om hvorvidt foreldre har meldt barn ut av koranskolen.
– No, no, I don’t know, sier Ali.
Jeg spør igjen for å forsikre meg om at han har forstått spørsmålet. Ali svarer igjen at ingen har meldt barna ut av skolen. Deretter prater han veldig fort, og det eneste jeg klarer å tyde – etter å ha hørt gjennom opptaket av samtalen utallige ganger – er at han nettopp selv har lest uttalelsen som har blitt lagt på nettsidene, og at jeg må kontakte ledelsen hvis jeg vil vite mer. Deretter brytes samtalen.
Allama Hafiz Sadaqat Ali Qadri er rektor for koranskolen for barn. Kanskje han sitter på info? Det får jeg ikke vite, for heller ikke han besvarer anropet.
Men skolen er stor, og øverste leder er ikke rektor, men en direktør, finner jeg ut på barneskolens sider, hvor det forøvrig opplyses at det er Norges største koranskole. Kanskje ikke rart de både trenger direktør og rektor.
Skolen har mer enn 250 elever fordelt på 8 klasser og er dermed den største islamske skolen i hele Norge. Barna får grunnleggende undervisning i Islam, urdu, moral og etikk samt lærer å lese og forstå Koranen med norsk oversettelse.
Det er å håpe at lærerne kan et fnugg norsk, i motsetning til rektor for Hifz-klassen, men det forblir jeg uvitende om. Minhaj-skolens direktør, Allama Muhammad Iqbal Fani, tar i motsetning til rektor telefonen. Men til tross for at det på skolens nettsider presiseres at «formålet med MSO er blant annet å lære barna hvordan de skal integrere seg i storsamfunnet», kan heller ikke direktøren et ord norsk.
– No, I am not sure. They didn’t tell me anything about it, sier direktør Fani.
Så det er ingen foreldre som har ringt deg eller uttrykt bekymring for jødeuttalelsene? spør jeg igjen. Men nei, ingen har ringt. Fani sier at han ikke har vært på kontoret og at han kanskje får vite mer når skoleåret begynner – «when madrasah opens» (madrasah, arabisk: مدرسة, betyr koranskole) – og at heller ikke han kan si noe annet enn det som er bestemt i uttalelsen på nettsidene.
Etter en kveld med samtaler og gjennomlytting av samtaler, sitter jeg nærmest målløs over nivået. Hvordan kan et trossamfunn som profilerer seg på brobygging og interesse for integrering i det norske samfunnet ha en skoleledelse av menn som ikke kan et ord norsk? Hvorfor vet de ingenting, verken om hva de selv skal mene, eller om elevmassen fremdeles ser lik ut etter imam Noor Ahmad Noors sjokkerende antisemittisme? Hvorfor kaller de seg i det hele tatt Minhaj Norge? Det eneste norske er tilsynelatende deres fysiske tilstedeværelse i landet. At en lederskikkelse i miljøet uttaler at han nettopp selv har lest hva de skal mene er alt annet enn betryggende.
Antisemittismen
Resultatet av samtalene var i alle fall at én ting kunne fastslås med sikkerhet: Ingen foreldre har kontaktet skoleledelsen med bekymring for om undervisningen barna får er antisemittisk. Ingen har meldt seg ut. Det er vanskelig å spore noe form for sjokk eller noe ønske om å ta avstand, tvert imot framstår Minhaj-representantene lite informert om hendelsen overhodet.
Antisemittismen Minhaj-bevegelsen «fordømmer og har nulltoleranse for» har ikke ført til noe som helst internt i miljøet. Ingen medlemsflukt, ingen spørsmål fra medlemmer eller bekymrede foreldre.
Overraskende er det ikke. Antisemittismen lever i beste velgående i de muslimske moskémiljøene. HL-senterets holdningsrapport i 2017 viste det med all tydelighet. Hver tredje muslim i undersøkelsen mener at «verdens jøder arbeider i det skjulte for å fremme jødiske interesser». «Andelen for antisemittisme ligger spesielt høyt blant eldre muslimer (over 60 år). At fordommer mot jøder er mer utbredt blant muslimer enn i befolkningen generelt, finner man også i undersøkelser fra andre europeiske land», står det videre.
Hva som undervises i Minhaj-bevegelsens koranskoler kan vi heller ikke vite. Det er fullt mulig at den påståtte «kjærligheten, sameksistensen, toleransen, freden og kunnskapen» er i fokus, men det er ikke mulig å vite. Integreringen som forespeiles på nettsidene har jeg svært manglende tro på etter samtalene med bevegelsens skoleledelse.
Hva lærer barna?
Det vesentligste med moskéislam er påvirkningen av barn og unge. Hva lærer de egentlig når de skal ha fokus på å kunne koranen utenat parallelt med at de skal «integreres i storsamfunnet»?
Minhaj-bevegelsen påstår å ha landets største koranskole. Det er neppe tilfelle. Tawfiiq er moskeen som i flere år huset jihadistene i Profetens Ummah, anført av Ubaydullah Hussain, som befinner seg i fengsel grunnet koblinger til Den islamske staten, huser 800-900 barn. Disse barna undervises av rundt 30 koranlærere.
Torsdag meldte MIFF at antisemittisme er et omfattende problem også blant lærere som er ansatt i FNs hjelpeorganisasjon for flyktninger (sic).
FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten (UNRWA) skal etterforske ti av deres lærere og ansatte, etter at de er blitt anklaget for å fremme hatytringer og antisemittisme online, skriver Israel Hayom.
Så omfattende er antisemittismen at rapporten det vises til dreier seg om over 100 lærere. Er antisemittisme en «naturlig» del av pensum?
For eksempel skal Nahed Sharawi, som jobber som mattelærer på en UNRWA-skole på Gazastripen, ha publisert en video i sosiale medier av Adolf Hitler med det han kalte «inspirerende sitater for å berike og opplyse tankene dine». En annen UNWRA-lærer, Husni Masri, delte antisemittiske konspirasjonsteorier om at jødene kontrollerer verden, at de var ansvarlig for koronapandemien og at de ønsker å utslette islam. Dette er lærere som jobber med å lære opp palestinske barn og unge i FN-drevne skoler.
Hvordan kan norske myndigheter, som overfører millioner til norske moskémiljøer årlig, være sikre på hva som undervises, all den tid lærerne ikke engang kan norsk? Hvor lenge skal naiviteten og troen på «dialog» og arbeid mot muslimhat la formidling av voldsideologi gå under radaren?
Vi anbefaler både politikere og lesere til å selv kontakte Minhaj-bevegelsen og forsøke å føre «dialog». Kontaktinformasjonen er enkelt tilgjengelig på nettsidene, der de framstår både norske og integrerte. Realiteten er en ganske annen.
Jeg var smått sjokkert i går kveld etter samtalene jeg hadde hatt. Jeg ble bekymret over det lave kunnskapsnivået og ikke minst ble jeg bekymret for barna som vokser opp i dette miljøet. Hege Storhaug, som nærmest må regnes for halvpakistaner etter sine mange opphold i landet, var derimot ikke overrasket over min opplevelse.
– Du har bare hatt ditt første møte med den pakistanske landsbygda her i Norge.