Mens norske medier vil ha klima, og ikke innvandring, som hovedsak i valgkampen, presser en eventuell ny innvandringsbølge seg frem som et hett valgtema både i Tyskland og Danmark.
Etter Talibans maktovertakelse i Afghanistan forventes det store økninger i antallet asylsøkere, og nettopp dette temaet har på rekordtid truffet den tyske valgkampen med referanser til folkevandringskrisa i 2015.
10.000 til Tyskland
Ifølge Berlingske forbereder forbundskansler Angela Merkel det tyske folket på at minst 10.000 afghaner kan bli hentet til Tyskland. Den uventede migrantbølgen kommer bakpå de tyske politikerne, og det kan bli en hard nøtt å knekke politisk. Så sent som mandag 17. august het det i tyske medier at situasjonen i Afghanistan ikke ville bli noe hett valgtema de seks ukene som er igjen av valgkampen.
«Et stort flertall i parlamentet har jo vært enige om den politiske kursen», har vært gjengangeren i mediebildet. Men kort etter begynte innenriksminister Horst Seehofer å snakke om at opp til 5 millioner afghanere kan finne på å legge på flukt. En del av disse vil helt sikkert prøve å ta seg til Europa, men ingen skal forvente at det kommer noe nytt «wir schaffen das», sier Berlingske, og peker heller på det motsatte: tyske politikere vil gjøre alt de kan for nettopp å unngå det.
De rundt 10.000 som Merkel viser til, er dem som har bistått tyskerne i Afghanistan og deres familier, samt menneskerettighetsaktivister og andre som regjeringen har besluttet å hjelpe.
Nederlaget i Afghanistan, der det også oppsto store problemer med å få tyskerne ut, er sammen med kritikk av håndteringen av koronasituasjonen og en eventuell ny migrasjonsbølge, svært dårlig nytt for kanslerkandidat Armin Laschet, som er den planlagte etterfølgeren til Merkel. Bedre ble det heller ikke av at Laschet under et intervju etter de enorme tyske oversvømmelsene, hvor det var snakk om druknende og forsvunnede, ble fanget opp på film leende i bakgrunnen.
Nå styrtdykker CDU/CSU på meningsmålingene.
Laschet var raskt ute og erklærte at det er «en felles europeisk og internasjonal oppgave» å hjelpe afghanere fra Taliban-regimet, og at man må «huske lærdommen fra 2015» og gi «rettidig hjelp i regionen» for å forhindre nye migrantstrømmer. Men med hvilken troverdighet?
Alternative für Deutschland (AfD) har derimot alt å vinne på situasjonen. Partiets frontfigur, Alice Weidel, har understreket at det skal være en nullvisjon for Tyskland. Partiet De Grønne, som Laschet er avhengig av for å få flertallsregjering, stiller seg ikke bak de 10.000 som regjeringen har lansert, men vil at Tyskland så raskt som mulig skal bistå bistandsorganisasjoner og kvinneaktivister i Afghanistan.
Så da er den politiske krangelen i gang. Som i Danmark.
Dansk regjering på vent
Også i Danmark kan situasjonen i Afghanistan bli statsminister Mette Frederiksen (S) sin store hodepine. På en pressekonferanse i går ville ikke Frederiksen engang svare på spørsmålet om Danmark skal hente flere afghanere enn det som ligger i den såkalte tolkeavtalen. Hun mente at det er «for tidlig å ta stilling». Innvandring- og integreringsminister Mattias Tesfaye (S) mente det samme, og la til at Danmark har sendt humanitær bistand.
Fra Nye Borgelige og Dansk Folkeparti gjelder nullvisjonen. De danske grensene skal stenges og kontrolleres bedre, og så skal det fokuseres på hjelp i nærområdene. Enhedslisten vil hente 2.000 afghanere. Socialistisk Folkeparti vil hente flest mulig, da det er «nå at Danmark skal ta ansvar, slik som andre land gjør det». De Radikale sier det skal etableres leire i nærområdene hvor man via FNs kvotesystem skal hente totalt 500, inkludert afghanere.
Hva den sittende regjeringen faktisk vil gjøre gjenstår å se, men de er nok smertelig klar over hva flertallet ikke vil at de skal gjøre.
Svar som kan avgjøre valg
Nå er det neppe bare i Tyskland og Danmark at debatten om afghanske migranter går, det skjer nok det samme i hele Europa. Storbritannia og Canada har sagt at de vil ta imot 20.000 afghanere hver. Det er vel bare å anta at mediene står klar med spørsmålene: hvor mange vil du/dere slippe inn? Hvor mange, og hvem, skal hentes? Hvor langt opp i Europa vil afghanerne nå? Skal de få permanent opphold? Hva skal kriteriene være for at kan få opphold, f.eks. manglende skolegang og/eller kvinners rettigheter?
Og det er nettopp disse svarene som kan avgjøre et valg. Den politiske aksen i problematikken er skrøpelig fordummende: enten er du human og lar flest mulig komme, eller så er du inhuman og lar ingen komme. Men «alle» burde vite nå at det ikke er så enkelt – selv om en rekke politikere ynder å tro at velgerne er så dumme.
Hellas har sagt fra at landet denne gangen ikke vil være et transittland for migranter fra Afghanistan. Frankrikes president, Emmanuel Macron, har sagt at han og Tyskland vil presse på for å få en felles europeisk plan – og vi vet jo hva det etter all sannsynlighet betyr: byrdefordeling og såkalt solidaritet. Og det selv om han sa at «vi må forvente og beskytte oss selv mot store migrantstrømmer», og la til at Europa ikke kan klare dette alene. Men hvis Frankrike og Tyskland tror at andre vil bistå uten at Europa tar en betydelig del av byrden, så kan vi antakelig tro om igjen. Da er det ikke underlig at Litauen, med støtte fra Ukraina, har vedtatt å bygge grensegjerde mot Hviterussland. Et EU som er mer opptatt av å beskytte migranter enn eget territorium, er ikke helt enkelt å stole på.
Demokrati?
I Norge har statsminister Erna Solberg gjort det klart at Norge ikke har et særskilt moralsk ansvar for afghanere, men holder på de 3.000 totalt antall kvoteflyktninger per år som allerede er bestemt. Hva KrF og Venstre mener vet vi nok, men de forholder seg til sjefen i regjeringen. SV vil selvsagt ta imot flere, og viser til Canada. Ap-leder Jonas Gahr Støre vil, som partikollega Frederiksen, ikke konkludere nå. Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum vil helst fokusere på hjelp i nærområdene, mens FrP kun vil ha hjelp i nærområdene. Med en Ap/Sp/SV-regjeringen er det ikke godt å vite hva som skjer, for SV vil nok presse på.
Det er nokså utrolig hvor ensidig perspektiv vi har på Afghanistan og afghanere. Hvordan vi i det hele tatt trodde det var mulig å tre et vestlig demokrati nedover hodet på folk, fremstår som en gåte. De fleste av oss skjønner at et demokrati bygges nedenfra, det er folket en må ha med seg, ikke et (korrupt) lederskap. Dessuten ser det ut som et faktum at et flertall i Afghanistan ikke vil ha noe demokrati á la Vesten, i alle fall hvis vi skal tro diverse meningsmålinger og valg. Valgdeltakelsen i Afghanistan stupte mens Vesten drev sin «demokratiseringprosess». I 2004 var valgdeltakelsen på 85 prosent, i 2019 var den falt til under 25 prosent. Det sorterer neppe under noen suksess, men til gjengjeld har det nok forklaringsvariabler som ikke ligger åpenbart for et vestlig sinn.
Så vil sikkert mange afghanere til Vesten, men ikke alle av dem er spesielt demokratisk innstilt. Det betyr igjen at vi risikerer å destabilisere egne samfunn. Skal vi virkelig ta sjansen på det?