I norske og vestlige medier forøvrig, heter det at konsekvent at «desperate mennesker på flukt klamret seg til flyet i håp om å unnslippe Taliban». Overskriftene om klamringen var mange.
At det var slik det hang sammen ble også nevnt i gårsdagens partilederdebatt på NRK, og på Facebook skriver MDGs førstekandidat i Oslo, Lan Marie Nguyen Berg:
«De desperate scenene fra flyplassen i Kabul får hjertet til å briste. Det vitner om et folk som er desperate etter å flykte fra Talibans terror-regime. Afghanistan har ikke vært trygt – og det ser vi beviset på nå. Etter førti år med vestlig innblanding er situasjonen for sivilbefolkninga helt katastrofal, og Taliban tar over landet.»
At afghanere av ulike årsaker ønsket å komme seg med flyet som skulle krysse Atlanteren og ende i USA, er det ingen tvil om. Bilder viser at mennesker i tusentall samlet seg utenfor og på flyplassen, og på trappen opp til flyet knuffet mennesker hverandre til side for å få plass ombord.
Gjengivelsen i mediene om de «desperate menneskene» som «klamret seg» til flykroppen for å unnslippe, er dog bare en av flere mulige tolkninger av det som skjedde.
For å være en troverdig reporter, må man også være en god observatør. Å observere uten å tolke det man ser via sitt eget tankesett, er en vanskelig øvelse. Ekstra vanskelig er den når det man observerer ender med noens død. Så skal det selvsagt legges til at det er enda vanskeligere når en selv ikke er tilstede og hensettes til å tolke ut fra filmopptak og bilder.
En øvelse i observasjon
Det aller vanskeligste i tolkning av informasjon er ofte det å skille mellom deg og meg. Det kan høres banalt og unødvendig ut – alle vet vel hva som er meg og hva som er deg, tenker du kanskje. Men det er ikke tilfelle. Dette er noe av det aller vanskeligste i kommunikasjon, og vi gjør det alle sammen. Vi tolker hverandre og hverandres væremåter, og ikke sjeldent tolker vi andre gjennom våre egne følelser.
I praksis betyr dette at vi blander sammen hva som er våre egne følelser og hva som er følelsene til den vi observerer. Da er risikoen tilstede for at vi tillegger andre følelser de ikke har, samtidig som vi tror at vi gjengir en objektiv sannhet.
I Norge og i Vesten er vi – med rette – livredde for Taliban. Vi frykter sharia, kvinneundertrykkelse, steining som straff for utroskap og homofile som kastes fra hustak. Tolkningsrammen når vi observerer mennesker som ikke er Taliban, blir raskt at de er som oss, at de føler akkurat det samme som oss.
Logisk sett bør vi vite at vi ikke kan ha innblikk i andres tanker, men vi glemmer det når vi observerer hendelser med et bakteppe av terrorister. For å illustrere hva jeg mener, kan du se videoen i denne Twitter-meldingen et par ganger og spørre deg selv hva du ser. Deretter beskriver du hva du ser så objektivt du kan.
Insane. Don’t have any other words.
The Kabul Airport.
— Ragıp Soylu (@ragipsoylu) August 16, 2021
Hva ser du?
Et fly takser sakte bortover rullebanen. Flere hundre menn løper/jogger ved siden av flyet. Flere av mennene løfter armene i været. Flere av mennene smiler. En mann roper høyt og ler mot kamera mens han vinker med begge armene i været. En mann klapper. Et antall menn sitter på fronthjulet på flyet. Et titalls menn klatrer opp på hjulsystemet. Fire av mennene sitter oppå hjulsystemet. Mannen som sitter bakerst på hjulsystemet ser ut til å kikke på mobiltelefonen sin. En av mennene ser ut til å streve med balansen idet han reiser seg oppå hjulsystemet. Mange menn løper tett inntil flykroppen. Noen er alvorlige, andre ikke. De fleste har nøytrale ansiktsuttrykk.
Alle disse observasjonene er registrerbare. Men de er uten tillagte følelser til menneskene vi ser på filmen. Hvilke følelsesuttrykk vises så på filmen? Vises frustrasjon? Vises glede? Vises sorg? Vises sinne? Vises desperasjon?
Dersom en observasjon skal ha noen form for gyldig tolkning, må grunnlaget for tolkningen baseres på det du kan se. I denne filmen er det vanskelig å påstå at man ser uttrykk for desperasjon, frustrasjon eller sinne. Av de følelsesuttrykkene man kan se, er glede det som er enklest registrerbart. Hoiing, latter, smil og armer i været er svært sjeldent et uttrykk for avmakt.
Det er også verdt å registrere hva du ikke ser i (denne) filmen. Ser du kvinner? Ser du barn? Disse spørsmålene kan du også stille deg når du ser bildet av afghanere som forsøker å ta seg inn i flyet.
Mulige tolkningsrammer
Hvordan hele den vestlige verden konkluderer med at denne filmen viser afghanernes desperate flukt fra Taliban, handler antakelig mer om vårt tankesett enn det handler om våre observasjons- og tolkningsferdigheter.
Da USA Today i går meldte om sju døde etter opptøyer på flyplassen, meldte de samtidig at amerikanske styrker hadde skutt to av disse. Men de skutte tilhørte ikke Taliban, de var etter alt å dømme alminnelige afghanere.
Amerikanske militære tjenestemenn sa at de døde inkluderte noen som falt fra et amerikansk militær transportfly da det forlot Hamid Karzai internasjonale lufthavn. Videofilmer viste mennesker som klamret seg til sidene av et militærfly mens det taxet.
Amerikanske tropper drepte to mennesker, begge bevæpnet, under oppstyret på flyplassen, sa Pentagon-talsmann John Kirby. De amerikanske troppene hadde blitt beskutt, sa Kirby og la til at det kan være én såret tjenestemann, men at rapportene er ufullstendige.
Denne opplysningen samsvarer bedre med den observerbare gleden blant noen av mennene som springer smilende med armene i været ved siden av flyet.
Mens det selvsagt er mulig å konkludere med at afghanerne er like redde for Talibans sharia-styre som oss, slik vestlige medier og norske politikere gjør, er det også mulig å konkludere med at filmen viser glede over at Vesten trekker seg ut av Afghanistan. Sistnevnte tolkning samsvarer faktisk bedre med registrerbare følelsesuttrykk på filmen enn hva førstnevnte tolkning gjør.
Så kan det jo være at det ikke er noe enten-eller her. Mange fryktet kanskje Tailiban og prøvde å komme seg ut av landet. Andre prøvde kanskje bare å komme seg til Vesten. Mens atter andre kanskje bare vinket farvel til Vestens nærvær i landet.
Hvorfor falt så mennesker fra flyet da det var i luften? Mulige tolkninger er at de trodde det ville være mulig å sitte på hjulsystemet under overfarten til USA, eller at de rett og slett ikke rakk å hoppe av før det var for sent. Hvilken av de to tolkningene er mest troverdig, og ikke minst; hvilken av de to tolkningene preges i størst grad av de lave forventningers rasisme?
Følelsers funksjon
Følelser er altså slik at det er vanskelig å skille på hva som er mine og hva som er dine følelser, som nevnt over. Dersom man ville vært uhyggelig redd og desperat etter å unnslippe sharialover, er det vanskelig å tolke mennesker som løper i en slik situasjon uten å falle ned på at også de er uhyggelig redde og desperate.
Det er vesentlig å huske at jo mer følelsesstyrt man er, jo smalere tolkningsrepertoar har man. Jo større frykt man selv føler, jo vanskeligere er det å objektivt vurdere det man ser.
Samtidig har følelser en annen funksjon; de er smittsomme og kan gi signaler til omverdenen om egen moralske kompetanse.
De emosjonelt aktiverte menneskene har ofte klokkertro på at dette er en kvalitet, at det gjør dem mer ærlige og snillere enn andre. Men det er ikke alltid tilfelle. De øyeblikksfokuserte menneskene er snarere fanger av egne impulser fordi det kognitive apparatet som regel er svekket i situasjonen. De tenker ikke klart, men «koker over» emosjonelt.
Å synes intenst synd på noen fordi man selv ville vært redd i situasjonen, gjør at man vil hjelpe. Det er en snill reaksjon, ingen skal påstå noe annet, men samtidig er hjelpebehovet ofte avgrenset til nettopp øyeblikksbildet, helt frakoplet en totalvurdering av hva som vil være best både for menneskene man observerer og for samfunnet man lever i, på sikt. Man glemmer å sjekke ut om egne følelser har gyldighet som vurderingsgrunnlag.
Med spesielt henblikk til Afghanistan er det slik at det helt åpenbart finnes mange mennesker i landet som har hjelpebehov, ikke minst sett gjennom vestlige briller. Men det er ikke sikkert at det «snilleste» er å gi landets sprekeste menn asyl.
Følelsesprojisering er et annet tema innen det å forstå følelsers funksjon. Den følelsesmessig aktiverte møter ofte verden med en type mistenksomhet og mistillit, noe som skaper avstand og distanse til andre. Det anstifter ofte en slags fiendtlig atmosfære når man tolker signaler fra andre med en negativ tendens. Og da feiltolker man og tillegger den andre dårlige egenskaper. Dette er spesielt tydelig i innvandringsdebatten, der mennesker som er restriktive i sitt innvandringssyn, ofte tillegges negative egenskaper.
Vi er svært godt kjent med denne typen følelsesprojisering, der eksempelvis Ap har tillagt HRS både ekstremisme og hat fordi vi omtaler negative sider ved innvandring.
Tilsvarende ser man hvordan en feiltolkning av hjelpebehov og andres følelsesuttrykk gjør at eksempelvis SV og Rødt havner på en logikk der de mener det er riktig å hjelpe kriminelle tvangsreturnerte afghanere, rett i slett fordi de tidligere har satt bena på norsk jord.
Logikken svikter når følelsene får råde fritt, og har den effekten at de mest følelsesstyrte tror de er mer moralske enn andre. Moralen bør oftere være å ikke tro på alt man føler.
Land og folk
Den påstått «overraskende» raske maktovertakelsen i Afghanistan har vi tidligere denne uken belyst. I saken Hva er det vi ikke forstår med et land som Afghanistan? presenteres funn fra Pew Research Center om landet og dets folk:
På et generelt grunnlag forteller rapporten at blant muslimer verden rundt er de fleste tilhengerne av verdens nest største religion dypt engasjert i sin tro og de ønsker at islams lære ikke bare skal forme deres personlige liv, men også deres samfunn og politikk. I alle, unntatt en håndfull av de 39 landene som ble undersøkt, sier et flertall av muslimene at islam er den eneste sanne troen som fører til evig liv i himmelen, og at troen på gud (Allah) er nødvendig for å være en moralsk person. Mange tror også at deres religiøse ledere bør ha minst noe innflytelse på politiske saker. Og mange uttrykker et ønske om at sharia – tradisjonell islamsk lov – skal bli anerkjent som den offisielle loven i landet deres.
Andelen muslimer som sier at de ønsker at sharia skal være «landets offisielle lov», varierer mye rundt om i verden, men er urokkelig i Afghanistan. Hele 99 prosent av respondentene sier at sharia skal være landets offisielle lov.
Maktovertakelsen av Taliban i Afghanistan framstilles i utenlandske medier som en langt roligere affære enn hvordan den framstilles i norske medier. Al Jazeera Channel la 15. august ut film på Facebook av det som beskrives som «Sikkerhetsoffiser i presidentpalasset overleverer palasset til Taliban-militante», eller på arabisk: المسؤول الأمني بالقصر الرئاسي يسلم القصر إلى مسلحي طالبان.
I tråden under Facebook-posten spekuleres det i hvorvidt afghanske regjeringsansatte og afghanere som har samarbeidet med NATO har hatt en planlagt tilslutning til Taliban, og at maktovertakelsen har gått så raskt nettopp fordi overgivelsen var ønsket av store deler av landets maktapparat.
I dag melder NRK at Taliban har kommet med en kunngjøring om de statsansatte:
Taliban kunngjør et amnesti for statsansatte i Afghanistan og oppfordrer folk til å gå på jobb igjen. «Et generelt amnesti er gitt til alle. Dere bør starte deres vanlige liv med full tillit», skriver Taliban i en uttalelse gjengitt av AFP.
Kanskje det er et spill for galleriet fra Talibans side, at de vil bli slemmere etterhvert, det gjenstår å se. Men vi bør ikke la oss overraske over at de vil styre etter sharia, som mange andre islamdominerte land ønsker.
Reaksjoner fra Pakistan og Tyrkia
Ser man til nyheter om andre islamske lands reaksjon på Talibans maktovertakelse, får man også en idé om at det som oppleves ulidelig for sekulære, vestlige mennesker, ikke nødvendigvis oppleves på samme måte dersom man har tankesettet knyttet til islam. Når en godt trent og utstyrt hær på 300.000 mann tilsynelatende gir opp raskere enn Vesten forestilte seg i sin villeste fantasi, kan det jo ha noe med kulturen å gjøre.
Times of India rapporterer om den pakistanske statsministerens respons på siste dagers hendelser i Afghanistan:
Taliban-opprørere overtok Kabul søndag, etter at den afghanske regjeringen støttet av USA kollapset og president Ashraf Ghani flyktet fra landet, noe som førte til avslutning uten sidestykke på to tiårs intervensjon, der USA og dets allierte har forsøkt å forandre den krigsherjede nasjonen.
«Når du adopterer noens kultur, tror du at den er overlegen, og du ender med å bli en slave av den. Det er vanskeligere å frigjøre tankene dine fra psykisk slaveri. Afghanere har brutt slaveriets lenker,» sa Imran Khan, ifølge avisen.
Brutt slaveriets lenker, smak på den. Videre i den samme artikkelen kan man lese om feiringer i Pakistan i forbindelse med Talibans overtakelse av makten.
Tirsdag ettermiddag kom også meldingen om at Tyrkia stiller seg positiv til de første uttalelsene Taliban har kommet med i etterkant av maktovertakelsen i Kabul.
– Vi ønsker velkommen de positive meldingene Taliban har kommet med til utlendinger, diplomatiske utsendinger og sin egen befolkning. Jeg håper vi vil se samme tilnærming i handlingene deres, sier utenriksminister Mevlut Cavusoglu i en TV-sendt uttalelse, ifølge Nettavisen.
I vårt vestlige tankesett er maktfordeling et ønsket gode. I islamsk tankesett er en slik visjon ensbetydende med å oppgi klanens maktstrukturer.
Uansett hva årsaken til at folk falt fra flyet er, er det ikke slik at nordmenn eller Vesten forøvrig er utstyrt med evnen til tankelesing. Det kan være greit å ha i bakhodet at de ikke har det samme tankesettet som oss. Selv om vi har lett for å tro at alle mennesker er like, spesielt om vi har felles fiende, er denne troen likevel ikke sann. Det er ikke usannsynlig at afghanere feirer at de er kvitt oss.