Dette er sjelden kost å lese på lederplass i en stor avis i Skandinavia. På en skal fra 0 til 10 gir Jyllands-Posten (JP, bealingsmur) Stefan Löfven 0 for hans lederskap gjennom sju år. Ifølge JP vil «historiens dom bli hard overfor Sveriges sosialdemokratiske statsminister, Stefan Löfven». Löfven har «forvandlet» Sverige «til et skremselseksempel» for andre.
Löfven, som frivillig går av som statsminister i november, får virkelig passet sitt påskrevet med disse ordene:
Det var på hans vakt at Sverige for alvor ble forvandlet fra et velfungerende folkhem til et dysfunksjonelt jungelsamfunn preget av avstumpet gjengvold og en kriminalitetsstatistikk der ikke minst rå personvold og voldtekter slår de fleste rekorder i Europa.
Det er mer enn en sørgelig historie om forfall. Det er et opprørende overgrep på den opprinnelige befolkningen som er blitt misbrukt i et gigantisk samfunnseksperiment som skulle gjøre Sverige til en såkalt humanistisk stormakt (utheving, red.).
Noe av dette «samfunnseksperimentet» har Bulletin bemerket: Under Löfvens regjeringstid (7 år) har Sverige innvilget 814.216 personer opphold, og han lovet at det ikke finnes noen grense for hvor mange asylsøkere landet kan ta imot. Men for kort tid tilbake lovet han også at Sverige ikke skal «tilbake til 2015». Samtidig har regjeringen i sommer drevet gjennom en ny migrasjonslov som åpner opp for at flere asylsøkere uten beskyttelsesbehov skal få opphold. Dette gjelder dem som har vært lenge i landet. Ifølge Migrationverket vil om lag halvparten av alle såkalte enslige mindreårige asylsøkerne få opphold.
Dette er forøvrig Löfven i kjent stil. Som vi har spurt før, her fra 2019; er han i vater?
De kastet tryggheten på dør
JP påpeker at Löfven ikke alene bærer det politiske ansvar.
De store, tradisjonelt ansvarlige partier har vært helt enige om at det var denne veien Sverige skulle gå. Det var Löfvens forgjenger, den borgerlige Fredrik Reinfeldt, som mente at det var plass nok i de svenske skoger til alle, og det var også han som satte Sverige på en – viser det seg nå – megaloman humanistisk kurs som endte i sin egen motsetning. Men Löfven tok ukritisk over og skjerpet kursen under den store migrantkrisen i 2015, da slusene for alvor ble åpnet.
Utvilsomt har den sosialdemokratisk-ledede regjeringen ledet Sverige inn i et kaos, eller en dysfunksjonell jungel, som JP sier. Og det er da også, som JP fortsetter ,»et paradeeksempel på at den politiske eliten ofrer de alminnelige borgerne» for å gjøre seg selv lekker internasjonalt. Tilbake sitter den vanlige svenske med daglige skytinger, likvideringer på åpen gate, angrep med håndgranater, og ikke minst, ifølge JP, den mangel på trygghet som følger i kriminalitetens fotspor – der nettopp trygghet er ett av folkhemmets vakreste løfter.
Derfor har da også den ene svenske politisjefen etter den andre, flere med tårer i øynene minner JP oss om, beklaget at de ikke er i stand til å beskytte befolkningen. JP pirker også i såret om at det kun er kort tid siden Löfven – motstridende til og med – innrømmet at det er en sammenheng mellom innvandringen og den eksploderende kriminaliteten. For så sent som i september i fjor, da det ble kjent at Sverige har et 40-talls klaner som opererer, klarte Löfven å komme med følgende:
– Vi vet at vi har en rekke ledere, gjenger, familier kaller man det i blant, som er toppen på dette og som styrer mye. Hvor mange de er, skal jeg la være usagt. Det får andre uttale seg om. Men her har vi åpenbart et problem, sier Löfven.
Han ble også spurt om han, etter informasjon fra etterretningsenheten ved politiets nasjonale operative avdeling, fremdeles mener at gjengkriminalitet ikke er knyttet til innvandring.
– Vi skal reagere på det som er kriminalitet, uansett hva årsaken er. Jeg vil ikke knytte kriminalitet til etnisitet, fastslo statsministeren.
Hjerteskjærende
Hvordan Sverige er havnet der de er, er et spørsmål HRS har stilt i årevis: Hvordan er det mulig å styre et land «inn i jungelen» uten at noen voksne tilsynelatende er tilstede? Det gjelder for øvrig ikke bare i politikken, men også i mediene. JP poengterer:
Sverige er absolutt blitt et land for viderekomne, og man kan uten ondskap konstatere at det egentlig er skjedd i beste mening. Den politiske klasse så seg i stand til å redde den halve verden, og prisen snakket man aldri om. Tvert imot, enhver debatt ble kvalt, og det er en sørgelig kjensgjerning at svenske medier alt for lenge lot seg misbruke som lydige klakører: ikke se, ikke høre – og slett ikke snakke om hva som foregikk like utenfor vinduet. Presset av omstendighetene er det blitt litt bedre i de senere år, men den svenske debatt er stadig gjennomført løgnaktig når det gjelder innvandringens kostnader.
Her bør også varselklokkene ringe i norske medier. Danskenes åpenhet kan vi bare drømme om – selv om det også der er blitt litt vel mange journalister som driver med selvpålagt selvsensur. Det kan vi (selvfølgelig) takke den fryktkulturen som følger med islam – og som Muhammedkarikaturstriden ble beviset for. Men både i Norge og Sverige er mediene fortsatt «lydige klakører», eller det som kan oppfattes som «integreringsaktører» – på et felt de ikke kan så altfor mye om, og som de slett ikke vil snakke åpent og ærlig om. For det er jo her, som klart kommer frem nå i valgkampen, som det er i Sverige: Det er ett politisk parti som må feies vekk; FrP her, SD der.
Til dette bildet kommer også den krampaktige boikotten av de fullt demokratisk fungerende Sverigedemokraterna, som Löfven orkestrerte en ondskapsfull kampanje mot og nektet å lukke dem inn i den parlamentariske varme. Også denne strategien står for fall. Partiet er rett og slett blitt for stort og det er dessverre nok snarere nok dét som er årsaken, enn en erkjennelse av det uholdbare å moralsk delegitimere så mange velgere, sier JP, og fortsetter:
For å gjøre vondt verre: Også Löfvens håndtering av covid-19 har vært katastrofal. Sverige har en av de høyeste dødsrater i Europa. Det inntrykket man sitter igjen med, er at at gamle og svake ble ofret i ennå et hjerteløst eksperiment. Det må ærlig talt være overraskende at Löfven ikke for lengst har trukket seg, f.eks. ved fjorårets regjeringskrise.
Analysen er presis, og så er også JPs avslutning: «Sverige er blitt et skremselseksempel. En slags oppskrift på hvordan et land ikke skal styres. Det er hjerteskjærende.»
Det er hjerteskjærende – det er ulidelig å sitte maktesløse å bivåne at Sverige ødelegges. Like ulidelig er det at Norge kan være på vei i samme fella, bare med den forskjellen at vi har så mye penger på bok – som politikerne kan leke seg med i det norske samfunnseksperimentet. Når det begynner å bli skralt med penger, som det kan raskt kan bli hvis vi skal kaste oss ut i det radikale grønne skiftet, så kommer problemene virkelig til overflaten. Da er det altfor sent.