Lokalbefolkningen i Stokke, der Oslofjord Convention Center (OCC) ligger, fortviler. De er fortvilet fordi de igjen utsettes for en massiv endring i lokalmiljøet. Men ingen vil snakke høyt om dette. De frykter å bli stemplet som fremmedfiendtlige og å bli oppfattet som at de ikke vil hjelpe mennesker fra den tilspissede situasjonen i Afghanistan.
Det er fullt forståelig. For det er så inderlig lett å være godheten selv, når man ikke selv eller ens barn konfronteres med problemene.
Uvitende lokalbefolkning
Oslofjord Convention Center ligger i Sandefjord kommune, der tettstedet Stokke har i underkant av 4.000 innbyggere. NRK fortalte fredag at evakuerte afghanere begynte å ankomme OCC på onsdag – til både lokalbefolkningens og ordfører Bjørn Ole Gleditsh (H) store overraskelse.
– Det var vi ikke forberedt på. Vi hadde ikke fått noen som helst signaler før de var på vei. Det synes jeg på mange måter er kritikkverdig. Når vi som vertskommune har ansvaret for å følge dem opp, burde vi vært varslet tidligere.
Utlendingsdirektoratet (UDI) viser til den dramatiske forverrede situasjonen i Afghanistan etter at Taliban tok makta og den kaotiske evakueringssituasjonen. «Vi måtte snu oss raskt», sier seksjonssjef i UDI, Knut Henrik Berntsen. Han bekreftet at det nå er om lag 750 personer, vi må anta det er afghanere, innkvartert på OCC. Berntsen betegner dem som «overføringsflyktninger», hvilket vil si at de allerede har fått opphold i Norge – og skal, ifølge han, «bosettes raskt».
For Sandefjord kommune hjelper det ingenting. Nettopp den kaotiske evakueringssituasjonen kan bety at det nå bor potensielt veldig farlige mennesker på OCC – og det er det i første omgang Sandefjord kommune som får ansvaret for.
– Våre helsearbeidere skal selvsagt ta vare på våre egne innbyggere, vi har en pandemi der vi har ansvar for karantenehotell, testing på Torp og på fergene. Vårt helsepersonell er veldig belastet og har vært det i lang tid, forteller han.
– Flyktningene har sikkert mye traumer og behov for ulik oppfølging. Og det må vi få kartlagt skikkelig for å se om vi greier å håndtere det på egen hånd, eller om vi må få hjelp fra andre.
NRK har intervjuet to av de evakuerte, Mushtaq Mirzad og Sadia Sada. Mushtaq var i Afghanistan for å gifte seg med Sadia. Henteekteskapet endte med rask familiegjenforening, da de ble prioritert i evakueringen fordi Mushtaq er norsk statsborger. Nå bor de på OCC som et karanteneopphold. Men NRK har ingen kritisk innvending til Mushtaqs ekteskapstur, selv om norske myndigheter siden 23. mars 2018 har frarådet alle reiser og opphold i Afghanistan på grunn av sikkerhetssituasjonen, og 4. august i år ble reiserådet skjerpet til å oppfordre alle norske borgere om å forlate landet.
Skal den norske befolkningen bare fortsette å la seg overkjøre? Mener virkelig regjeringen at vi ikke har krav på informasjon? Mener regjeringen at den kan garantere for tryggheten til den norske befolkningen gitt denne kaotiske evakueringen? Og mener folkeopplysningskanalen NRK at den har noe ansvar her? Hva skal vi få igjen for de over 6 milliarder kroner NRK har til rådighet via statsbudsjettet? Kosereportasjer om heldige Mushtaq Mirzad og Sadia Sada?
Tidligere erfaringer – og tausheten
At ordfører Gleditsh er bekymret for blant annet helseproblematikk hos de evakuerte afghanerne, handler nok også om erfaringer. Da OCC i 2015 huset asylsøkere brøt det ut svineinfluensa, som kommunen måtte takle. Men de fikk også en rekke andre utfordringer som måtte løses:
10. november 2015 fortalte Tønsberg Blad om barn og unge jenter som ble antastet i Stokke. Gjerningspersonene ble antatt å være bosatte på OCC, basert på beskrivelser. Det ene tilfellet skjedde i en butikk der ei jente under 13 år ble fysisk holdt igjen av unge menn. En annen jente, tidlig i tenårene, ble forsøkt holdt igjen da hun kom syklende. Det samme skjedde med en tredje jente som kom på moped. «Hendelsene har skapt stor frykt i lokalmiljøet», rapporterte avisen.
– Dette dreier seg om kulturbetingede utfordringer. Det går på holdninger de har til yngre jenter som beveger seg ute, uten følge av mannlige slektninger, og ikke slik de er vant med fra arabiske land. Vi regner med at det er derfor de har gjort dette, sa politiets ordenssjef Frank Gran til Tønsberg Blad, som fortsatte:
– Vi skal ikke endre oss. Selvsagt skal vi ha respekt for kulturen til dem som kommer, men den respekten må gå begge veier. Det blir feil om vi endrer oss og vår måte å leve på. Dette er et gjensidig forhold. Det må vi informere asylsøkerne om. Vi må gi klar melding om hva vi forventer av dem.
Hvordan ble problemene med disse unge mennene løst? Jo, de ble sendt til andre kommuner. Så mye for den «løsningen».
Noen dager senere, 13. november 2015, kunne vi i Aftenposten lese at slettes ikke alle var fornøyde med oppholdet på OCC. En gruppe syrere hevdet at maten var dårlig, at de fikk kjeft og ble dårlig behandlet.
– Spesielt er det en kvinnelig ansatt som har vært ille. Og da vi tok det opp med lederen på mottaket, ville han ikke høre på oss. Han satt og spiste et eple mens vi snakket med ham, og respekterte oss ikke, sa talsperson Ahmed til Aftenposten, og fortsatte:
– Men vi er blitt dårlig behandlet. Noen er sendt til fjells og langt borte, og får ikke normal mat eller penger. Mange andre på Brustad (OCC, red.) er misfornøyde og vil også reise ut av Norge. Men de er redd for at de ikke får papirene sine tilbake fra politiet.
Denne gruppen tok toget til oslo, oppsøkte politiet for å få tilbake pass og dokumenter – og reiste til Tyskland.
11. desember 2015 kunne Tønsberg Blad formidle om gjenger med asylsøkere som står og «henger» eller vandrer omkring som skapte engstelse både hos barn og foreldre. «Kommunen har valgt å ta engstelsen på alvor, og har siden midten av november tilbudt elever ved Melsom skole transport hjem etter skoletid», het det i avisen. Situasjonen i nærområdet til OCC ble også debattert på Facebook, hvor det blant annet het at «barna får ikke gå i fred for våre nye landsmenn». Der ble det også hintet om borgervern og balltre.
15. desember 2015 fortalte Tønsberg Blad at OCC hadde sagt opp avtalen med UDI. Til avisa sa administrerende direktør ved OCC, Stian Fuglset, at han «tviler på at de noen gang kommer til å gå inn på en ny avtale med UDI om å huse asylsøkere». Han innrømmet at de hadde tjent penger på oppdraget, og det selv om det var utført mye hærverk. På spørsmål om de ville vise bilder fra hærverket, var svaret nei. De ville åpenbart ikke at fremtidige gjester på konferansesenteret skulle ha slike bilder i hodet.
Hva som egentlig foregikk internt på OCC i denne perioden, er det nok bare de ansatte som vet. Men om lag ett år etterpå, den 24. november 2016, kunne Aftenposten fortelle om fire syriske menn ved OCC som hadde utsatt en 19-åring fra Libanon for sadistisk tortur og voldtekt i fire timer – mens de filmet. 19-åringen hadde møtt syrerne da de kom fra Tyrkia til Lesvos i Hellas i samme båt. Lederen for gruppa var en mann (46) som reiste med kona (20) og deres 11 måneder gamle sønn, samt to nevøer og en svoger til mannen. 46-åringen krevde først at 19-åringens familie i Libanon skulle betale titusener av kroner ekstra for flukten. 19-åringen ble fratatt en større pengesum og pass. Så hevdet de at libaneseren skulle ha hatt et forhold til en kvinne i deres familie, og da slo æreskodeksene inn. På ett av småhusene på OCC ble 19-åringen bundet fast, torturert og voldtatt. «Tre ganger ble han voldtatt, og tre ganger ble han hugget i hodet med en øks. En solid skjærefjøl brukt til å slå ham i hodet med knakk i to. Til slutt lå han blødende på badet med knust nese og flere brudd i øyehulen og ansiktet», rapporterte Aftenposten. Etter fire timers tortur tok det ytterlige to timer før ambulanse ble varslet. Da hadde syrerne vasket og skriftet klær på 19-åringen, og hevdet kynisk at det var «ukjente gjerningsmenn». Filmen felte dem. 46-åringen ble dømt til åtte års ubetinget fengsel, de tre andre fikk fem år hver, som var ett til to år under aktors påstand.
Men vel så vesentlig: Politiet i Vestfold la nærmest lokk på saken, skrev Aftenposten, og viste til at også i Sverige har politiet tiet om flere tusen hendelser på svenske asylmottak som inkluderte både vold, bombetrusler og voldtekt.
Nå har altså OCC igjen inngått kontrakt med UDI, da de skal være «pålagt» å ta imot afghanere. Ut fra tidligere erfaringer kan man anta at kostnadene for dette pålegget er betydelige, for ingenting synes umulig når Norge skal vise frem sin humanitære stormaktstendenser.
Så kan det være at det blant afghanerne som nå skal bo på OCC ikke finnes et eneste råttent eple. Men det vet vi jo ingenting om – spørsmålet er hva regjeringen og andre sentrale myndigheter faktisk vet.
Opprør
Om den norske befolkningen er lydige og tause, finnes det andre som tar til motmæle. I Danmark har en rekke ordførere gitt beskjed om at de ikke kan ta imot evakuerte afghanere. I tettstedet Harskamp i Nederland, med en befolkning på 3.500 personer, ble det opprørsstemning da rundt 800 afghanere ble plassert på en militærleir i området.
Rundt 250 personer samlet seg og demonstrerte utenfor leiren og i gatene. Demonstrantene festet bannere på leirgjerdet, brant bildekk og tok i bruk fyrverkeri. «De passer ikke inn i vår kultur», ropte både gammel og ung, rapporterer nederlandske de Gelderlander, og det ble krevd at regjeringen skulle sette «egne borgere først». Det ble også ropt «Ingen jihad i våre gater!»
Opprøret handlet om sårbarheten i et lite samfunn. Demonstrantene hadde da også bannere med «Hvorfor kan ikke dette gjøres i Rotterdam?»
Politiet prøvde først å roe ned demonstrantene, da ved å snakke med dem, men demonstrasjonen skal ha gått ut av kontroll og også dreid i en rasistisk retning. Politiet grep inn, blant annet med hunder.
I Norge skal vi ikke engang ha en ærlig offentlig samtale om det som foregår. Akkurat det samme har skjedd med returnerte IS-sympatisører. Tilbakeholdelse av denne form for informasjon er i min optikk noe av det farligste vi gjør, for det kan ende med både borgervern og demonstrasjoner som kan hausse opp stemningen i negativ retning.
Men man må heller ikke forvente at folket skal la seg kue til taushet. Det er en ærlig sak å ønske seg trygghet, på samme måte som det er en ærlig sak å ønske at våre frihetsverdier ivaretas og at vi får vite hva skattepengene går til, da både kostnader og prioriteringer. Hvis slike ønsker blir stemplet som fremmedfiendtlig, går den offentlige samtalen i stå og vi kan utvikle en «underverden» som vi mister kontrollen på.