Såkalte «æresdrap» er nesten borte fra offentligheten, men tror vi faktisk at det ikke lenger eksisterer i Europa? Tror vi virkelig at en slik inngrodd kultur i visse miljøer forsvinner fordi de samme miljøene har slått seg ned i et samfunn som vårt?
Skremmende høye tall
Nye tall fra Danmark forteller i så fall en helt annen historie, og det er faktisk spesielt at det er Danmark fordi danskene har vist seg å være nådeløs i sitt oppgjør med æresdrap. Da kunne en forvente at det ville skape en viss frykt for faktisk å begå eller true med æresdrap.
Ifølge tall Berlingske har hentet inn ble det i løpet av tre år, 2018-2020, meldt inn godt over 100 saker bare i København og Aarhus kommune som gjaldt trusler om eller frykt for æresdrap. Så og si alle sakene kom fra kvinner, både unge og gamle. Tallene kommer fra Etnisk Konsulentteam i København og Team for Æresrelaterede Konflikter i Aarhus.
Christina Elle fra Etnisk Konsulentteam sier til Berlingske at de fleste av disse kvinnene frykter at de har gått imot familiens ære på grunn av egen oppførsel, for eksempel at de ønsker skilsmisse, fått seg en kjæreste som familien ikke aksepterer eller hatt sex. Kvinnenes angst kan også være forankret i historier fra opprinnelseslandet der kusiner eller andre familiemedlemmer har blitt drept på grunn av æresrelaterte konflikter. Elle påpeker at det er forferdelig at kvinner i Danmark overhodet skal frykte for å bli æredrept på grunn av deres oppførsel.
De nye tallene får Halima El Abassi, leder i Rådet for Etniske Minoriteter og forsker i negativ sosial kontroll, til at slå alarm. Hun mener at den økte bevisstheten om æresrelaterte konflikter og minoritetskvinners fokus på egne rettigheter også kan være med å forklare de mange truslene om æresdrap.
I tillegg kommer mørketallene.
Spørsmålet er: lærer vi ikke? Eller er sannheten at vi ikke ville klart å beskytte de samme kvinnene hvis vi konsekvent anmeldte slike trusler? Eller har vi «akseptert» denne ukulturen i vårt «mangfoldige» samfunn?
Aktuelle æresdrap
Svenskene bråvåknet i 2002 da svenskkurdiske Fadime ble såkalt æresdrept av sin far fordi hun «elsket feil mann» og nektet å inngå et henteekteskap med en fetter i Tyrkia. De tragiske skuddene som falt i Uppsala utløste en bred debatt om integrering, men det var den gang, som nå, lite som tyder på at «ærens» destruktive makt er svekket i sentrale innvandrermiljøer. Det svært spesielle med dette drapet var at Fadime selv hadde varslet det. Hun var en kjent stemme i svensk offentlighet, og hadde endog stått på talerstolen i Riksdagen og fortalt politikerne om de mistrøstige livene så mange unge kvinner i Sverige lever grunnet importen av æreskulturen. (HRS har omtalt dette drapet og etterfølgende debatter i en rekke saker, bare søk etter «Fadime» her på rights.no).
Samme år, 2002, i Norge ble afghanske Anooshe Sediq Ghulam æresdrept av ektemannen. Hun var separert og levde i skjul grunnet trusler. Det var slett ikke det første offentlige kjente æresdrapet her til lands.
Det første kjente æresdrapet i Norge skjedde i Drammen i 1982. En tyrkisk far og to av hans sønner drepte en 31 år gammel landsmann. De mente han hadde et seksuelt forhold til familiens datter. Faren ba Tyrkias president om hjelp til å forklare domstolen at han etter tyrkisk tradisjon gjorde «sin plikt». På Holmlia i 1988 skjøt Khalid Javed, med opprinnelse fra Pakistan, sin høygravide søster og svoger. De hadde giftet seg mot familiens vilje. I 1995 døde norskpakistanske Shazia Saleh i Pakistan. Hun nektet å gifte seg med fetteren. Offisielt døde hun av elektriske støt fra strykejern. Politiet i Arendal mente derimot at hun var æresdrept. Saken ble henlagt. Ingen vitner, ingen bevis. I 1996 ble Heidi Synnøve Sørlie Istrefi drept av ektemannen fra Kosovo. Hun hadde separert seg og innledet et nytt forhold. I 1998 skjedde ytterligere tre drap: Asma Rehman ble drept av sin nyankomne pakistanske ektemann. Hun ville skille seg. Fathia Bekkali fra Marokko ble drept av ektemannen. Også hun ville skille seg. I Stavanger ble en kurdisk iraner drept. Han hadde forhold til drapsmannens søster. I 1999 ble Barbro Zedini drept av sin tunisiske ektemann. Hun ønsket å skille seg. I 2001 kan vi ha hatt fire æresdrap: Kucuk Huriye Koyuncu fra kurdiske Tyrkia drepes av fraseparert ektemann. Hun hadde også innledet forhold til en norsk mann. En 19-årig pakistansk jente i Oslo knivstikkes av familiemedlem. Hun kom til Norge året før gjennom ekteskap. Palestineren Yasin Fayes Mohammed sto for retten tiltalt for å ha drept samboeren May-Kristine Olsen. Æresmotivet var sentralt. Også Gry Hosein ble drept av ektemannen i 2001. Tap av ære var sentralt, da Gry ville skille seg og hadde forhold til en annen.
Og alt dette var før 2002.
Danskene bråvåknet også i 2002: Den 14-årige Sonay Ahmad Mohammad ble drept av sin far og funnet drivende i Præstø Havn. Ifølge et brev, som faren hadde skrevet, skulle Sonay dø fordi hun var vantro – ifølge familien var hun blitt for dansk.
Men det var drapet i 2005 som virkelig skapte debatt i Danmark. Da ble den 18-årige Ghazala Khan, med opprinnelse fra Pakistan, skutt på åpen gate i Slagelse, og hennes ektemann Emal Khan ble forsøkt drept. Ghazala hadde da nylig inngått ekteskap med Emal – med opprinnelse fra Afghanistan. Ghazalas familie var ikke enig i hennes valg av ektefelle, og derfor var det unge ekteparet på flukt. Men i Danmark, i motsetning til både Sverige og Norge, tok man frem storslegga. De etterforsket bredt, og hele ni personer ble tiltalt. Ghazalas bror, Akthar Abbas, ble raskt anholdt og tiltalt for drap og drapsforsøk. I tillegg ble åtte andre, herav Ghazalas tante, siktet for medvirkning. Alle ble kjent skyldig. De ni skyldige fikk til sammen 120 års fengsel, i tillegg til å måtte betale millionerstatning til Ghazalas enkemann, og to ble utvist fra Danmark.
Tausheten
Det er neppe så mange som er i tvil om at mørketallene for æredsrap kan være betydelig, ikke minst fordi det er sannsynlig at æresdrap av skandinaviske borgere skjer i opprinnelseslandet fordi der unnslipper man som regel lovens lange arm. Verre er det at så mange har problemer med å innse at æreskulturen har befestet seg i våre tidligere trygge, frie demokratiske samfunn. For de fleste bøyer seg for ærens makt – i frykt for de grusomste konsekvenser.
«Æren» stenger (særlig) jentene og kvinnene inne i familiene og miljøene, og den stenger dem ute fra storsamfunnet. Den er ett av de viktigste hindrene for integrering.
Men selv om det i Sverige ble et enormt fokus på æresdrap de første årene etter Fadime, så sluknet offentlighetens lys nokså raskt. Det samme ser vi i Norge. Vi pakker problematikken inn så godt som mulig, for eksempel ved å vise til «partnerdrap». Vi er forsiktige, vi vil jo ikke tråkke noen på tærne. Derfor har vi fortsatt ikke et godt nok regelverk på plass, verken for æredrap eller trusler om slike drap.
Hvor mange som faktisk går rundt i Norge og frykter for å bli æresdrept, får vi aldri noen eksakte tall på. Vi lar heller flere fra slike kulturer få opphold i Europa. Det siste æresdrapet er ikke utført verken i Sverige, Danmark eller Norge. Som en ung norskpakistansk kvinne (20) sa det til oss etter at Rahila Iqbal ble drept i Pakistan i 2005 (hun, sunnimuslim, giftet seg av kjærlighet med en ahmadiyya-muslim): – Våre foreldre peker på dette æresdrapet og sier: «Slik går det dersom du ikke adlyder oss og gifter deg med den vi bestemmer.»
Kan vi forvente at en ny innvandringsliberal regjering vil foreta en bred kartlegging av særlig unge muslimers frihet/manglende frihet, inkludert frykt for å bli drept av sine egne?