Det var galleristen til Kurt Westergaard, Erik Guldager, som kunne fortelle oss at Westergaard hurtig og i all stillhet ble gravlagt før hans bortgang ble annonsert. Westergaard døde 14. juli. Fire dager senere ble dødsfallet bekjentgjort. Guldager fortalte oss at han allerede da var gravlagt og at kun aller nærmeste familie vet hvor han er stedt til hvile. Man vil unngå vandalisme av hans gravsted.
Dette er så symboltungt at man får gåsehud om man våger å tenke tanken videre på hva dette forteller om vår nye tid. Vi har krefter på innsiden som ikke bare er villige til å drepe grunnet angivelig religiøs krenkethet, noe som ble Westergaards bane siste 15 år av sitt liv (etter karikaturkrisen i 2006), samme skjebne har rammet den svenske kunstneren, Lars Vilks, og forfatteren og den tidligere redaktøren, Lars Hedegaard.
Disse kreftene stopper ikke forfølgelsen ved ens død. Forfølgelsen fortsetter til evig tid. Liket under jorden er også utålelig for disse kreftene. Det er hevnkulturen fra den islamske klankulturen som viser seg frem i all sin morbiditet.
Det burde i en normal tid vært store oppslag ikke bare i dansk presse, men også internasjonal presse, at Westergaard ikke får en offisiell gravplass. Vi har ikke registrert noen omtale andre steder enn på rights.no, fulgt opp av document.no.
Volden vant – igjen
Selvsagt burde nyheten som kom fra oss vært oppslag i enhver anstendig avis som mener at den hegner om ytringsfriheten. Dette forstår endog et barn. Men det er frykten som råder, kombinert med en aversjon mot å ta den viktigste debatten om hvilket avsindige tankegods vi står overfor i masseinnvandringens tid: organisert islam i totalitære moskeer og bevegelser. Med andre ord har den formen for islam på en skala fra 0 til 10 vunnet med en suveren 10-er.
Vi så det nylig i Drammen. En imam oser av jødehat og oppfordrer endog til drap av jøder – uten at Den norske kirke reagerer med avsky og avblåsning av dialog med slike høyreekstreme krefter. Leserne av rights.no er velinformerte, og vet derfor meget godt at den formen for islam vi kjemper mot er totalitær, voldelig, tyrannisk, ekstrempatriarkalsk og jødehatende. Derfor er den høyreekstrem. Men dette høyreekstreme tankegodset er nær sagt fredet av både Kirken og norsk presse.
For å si det slik: Heldigvis er ikke politisk høyreekstremisme, ikledd europeisk drakt, fredet, tvert om er de aller fleste av oss på vakt mot den type motbydelige krefter.
Hadde det ikke vært naturlig at Drammens Tidende skrev en leder der de fremmet et tydelig krav om at Kirkelig dialogverksted i Drammen, anført av presten, Ivar Flaten, setter foten ned for ytterligere samarbeid med imamen tilhørende Minhaj-moskeen? Burde ikke også avisen sette et bredt søkelys på Minhaj-bevegelsens verdigrunnlag, og slik opplyst elvebyens borgere om hvilke krefter som har etablert seg blant dem?
Moskéislam
I dag er det kun én prest i Den norske kirke, Einar Gelius fra min hjemby Arendal, som står opp mot disse moskékreftene som i Minhaj. Gelius fremstår som ganske forferdet over islams stifter, Muhammed, noe som fikk han til å skrive den meget leseverdige boken, Jesus og Muhammed (anbefales).
Ikke en eneste biskop har ytret seg kritisk til moskéislam. Norge var dog velsignet med en biskop på 90-tallet, Per Lønning, som med forferdelse leste et par bøker av Minhajbevegelsens leder, Tahir ul-Qadri. Dette fikk ham til å gå ut i Aftenposten i en kronikk (19. februar 1998). Les hans ord fra den gang, også nedfelt i boken hans, Fundamentalisme. Ord til fordømmelse – ord til fordummelse? (1997). (Jeg sakser fra Islam. Den 11. landeplage):
I boken sin Fundamentalisme. Ord til fordømmelse – ord til fordummelse? (1997), viet Lønning et kapittel til islamsk fundamentalisme, der han pekte på Qadris bok i engelsk språkdrakt. I en kronikk i Aftenposten året etter fortalte han om sitt noe skrekkpregede møte med Qadri og hans tilhengeres tankeunivers:
«Boken (til Qadri) åpner med en lengre introduksjon av forfatteren, hans grunnleggelse av, og hans uavbrutte innsats for Minhaj, og definerer sistnevnte som en organisasjon ’for enhet i den islamske verden, for gjenopprettelse av religionen Islams overlegenhet over andre ideologier og for å intensivere den internasjonale kamp for en islamistisk revolusjon’. Særlig roses Qadris utrettelige kamp for dødsstraff over profetens kritikere».
Lønning skrev videre at
«Professor Qadris bok og hans fotfeste i Norge bekymrer meg dermed ikke så lite. Ikke minst fordi et møte med refererte bok avslører hvor lite det norsk-kulturelle Norge – jeg selv inklusive – har vært, og er, klar over hva som verserer av ideologiske impulser blant landsmenn i vårt eget land, og hvor intenst denne påvirkning stritter imot ikke bare kulturell integrasjon, men selv de mest elementære tilløp til toleranse».
Lønning stilte seg derfor svært kritisk til vestens dialogprosjekt med figurer som Qadri, som står for «en svært så enøyet erobrerideologi». Lønning etterlyste i avrundingen et ærlig blikk på realiteter:
«Minst av alt vokser det forståelse av å lukke øynene og feie mulige problemer under teppet i en eller annen uforpliktende godviljens navn. Jo åpnere kortene ligger på bordet, desto større er mulighetene på sikt til stede for en gryende forståelse».
Vi hadde trengt en gjenoppstandelse av en helstøpt karakter som biskop Lønning.
«Dere er høyreekstreme!»
Hver eneste gang det smeller, lastebiler og biler kjøres inn i folkemengder, hoder skjæres av, unge dømmes i Norge for terrorplaner, er det dørgende stille om tankegodset bak volden. Det skal ikke snakkes om at dette tankesettet tilhører helt grunnleggende tekster i islams triologi, basert først og fremst på Muhammeds ord og konkrete handlinger. Vi skal heller ikke snakke om at barn i norske og vesteuropeiske koranskoler indoktrineres i det samme tankegodset.
Sistnevnte får man jo (minst) gåsehud av å ta innover seg.
Det er her på sin plass å minne om at nettopp «tankegodset» er særdeles sentralt når debatten handler om 22. juli og terroristen ABB. Ikke minst den skrudde ideen om at politisk ledelse i Europa aktivt gikk sammen med krefter i islambeltet om å gjøre Europa om til en forlengelse av den arabiske verden (Eurabia-teorien).
Vi lever i en søvntung tid, der de av oss som har påtatt oss oppgaven med å være våkne, med å være verdimessig konstant på vakt mot vår tids bokstavelig talt livsfarlige, dødelige religiøse tankegods, får skytset rettet mot oss: «Dere er høyreekstreme!», ropes det. Det er så surrealistisk at det knapt er til å fatte, og det er vitterlig et svært sykt tegn i vår tid. Når så man høyreekstreme stå opp for friheten?
Alle som klarer å legge to og to sammen ser hva angrepene på HRS bunner i nå de siste 10-15 årene, som ikke minst blusset kraftig opp med varslerboken min, Men størst av alt er friheten, i 2006. Siste få årene er dog angrepene sterkt intensivert grunnet at islams mørke sider er blitt mer og mer fremtredende i det norske huset, og fordi vi påpeker dette faktumet. Etablissementet, enten det er i politikken, mediene eller akademia, vet ikke hvordan de skal håndtere den islamske ideologiske faren. Derfor tas vi hardt og konsekvent, mens den islamske elefanten fritt får vokse.
Lammende krefter
Vi får med andre ord ikke det viktigste oppgjøret i vår tid med omfattende farlig tankegods som i ytterste konsekvens ender med terrordrap. Eller ender med at liket til en hedersmann som Westergaard gjemmes bort i det stille.
Våre venner, de frihetsorienterte muslimene og frafalne muslimer, ser det samme mønsteret, og de er vel så fortvilte som oss i HRS. De fleste av dem har levd med trusselen fra muslimske fundamentalister i sine respektive hjemland. De vet hvor lammende slike krefter er for en sunn puls og utvikling i et samfunn. Men heller ikke disse kreftene omfavnes en eliten. De ses som brysomme utskudd, men de slipper heldigvis den samme offentlige forfølgelsen som oss grunnet deres ikke-vestlig opphav. Ja, dette er jo rasistisk, alle ser jo det – hvis man vil se.
Organisert islam i sunni- og sjiamoskeer og bevegelser, er som en kreftsvulst i ethvert samfunn der denne islam slår seg ned og erobrer makt. Ja, det er harde ord, men motbevis dem. Det er denne realiteten vi skal tvinges til å tie om. Det islamske tankegodset er fredet. Av eliten, men aldri av alternative stemmer som hegner om friheten, som vi i HRS. Derfor skal Westergaard løftes frem ved enhver anledning.