Ifølge NTB viser en undersøkelse som Norsk Utenrikspolitisk Institutt (Nupi) har bestilt, at det har vært store endringer de siste årene knyttet til spørsmålet om norsk deltagelse i EØS-avtalen. Undersøkelsen er gjennomført av analysebyrået Sentio.
Mens 68 prosent i 2019 sa ja til EØS-avtalen, sier nå bare 44 prosent det samme. Samme andel, 44 prosent, sa også ja til EØS i en undersøkelse i 2020. Med andre ord er det en drastisk nedgang på hele 24 prosentpoeng på ett år, og den har holdt seg stabil. 32 prosent sier nei, mens 24 prosent vet ikke.
Vet ikke-gruppen er også høy, noe som kanskje ikke er så underlig. Det er få opplysende debatter om EØS-avtalen og -deltagelsen, en avtale som både har sine fordeler og ulemper.
Spørsmålet er om det er fordelene eller ulempene som vinner terreng i det offentlige ordskiftet.
Enkeltsaker
Forsker Øyvind Svendsen ved Nupi mener undersøkelsen viser større EØS-skepsis i befolkningen enn man får inntrykk av.
– De store styringspartiene bruker ofte 60-prosenttallet til å avfeie EØS-debatten, men vår undersøkelse viser at det er større mobiliseringsgrunnlag i befolkningen rundt dette spørsmålet enn det fremstår som, sier Svendsen til NTB.
Han tror det handler om enkeltsaker, som vindkraft-debatten og striden rundt Acer, som får ulempene mer frem enn fordelene. I tillegg viste det seg at skremselspropagandaen om brexit ikke slo til.
Svendsen mener det ikke er urealistisk at lignende debatt som i Storbritannia i Norge kan føre til at vi går ut av EØS.
NHO bekymret
Avdelingsdirektør Tore Myhre i NHOs internasjonale avdeling finner resultatet bekymringsfullt, da det er EØS-avtalen som «sørger for at vi tar fullt del i EUs indre marked».
– Det gir oss markedsadgang og forutsigbarhet, og ikke minst at vi har like betingelser som våre europeiske konkurrenter, sier Myhre til NTB.
Det kan så være, men all den tid vi ikke får noen debatt om de negative konsekvensene av avtalen blir vi ikke klokere. De som for eksempel har fått vindmøller som nabo eller som med selvsyn ser hvordan disse vindmøllene raserer norsk natur, hjelper det lite å argumentere med markedsadgang. Vi husker jo også var som utløste brexit-debatten, det var den «fri flyten av mennesker» som Storbritannia ikke maktet lenger. Men slikt bekymrer visst ikke i NHO, for det er ikke de som er ansvarlig for å brødfø de som kommer og som ikke er arbeidskraft. Hvorfor er det ingen som prøver å redefinere denne fri flyten til det som var tiltenkt, altså fri flyt av arbeidskraft? Er NHO redd for å miste billig arbeidskraft?
Opplevelsen av å miste selvråderetten
Personlig mener jeg at mye av motstanden mot EØS/EU handler om opplevelsen av at vi gir fra oss mer og mer makt over egen nasjon. I tillegg oppleves mye av konvensjonene vi undertegner, og det er det noen tusen av årlig som politikerne knapt leser, å være grunnlovsstridig.
Ifølge Grunnlovens § 93 heter det at Stortinget med 3/4 flertall, der minst 2/3 av representantene er til stede, kan samtykke til at Norge overgir suverenitet til en internasjonal sammenslutning som Norge er deltaker i eller skal delta i. Det heter videre at det skal være på et saklig avgrenset område, men gjelder uansett ikke myndighet til å endre (denne) grunnloven. Men er det dette som skjer? Nei, i stedet bankes suverenitetsavståelse gjennom på Stortinget med alminnelig flertall, ofte uten debatt. Og samme storting tar seg retten til å avklare hva som faktisk er et «saklig avgrenset område».
Hvordan kan en slik praksis fortsette uten en offentlig debatt? Vel, forklaringen har vært – og den er tynn – at Stortinget har gjort det til en vane å fravike Grunnloven, som dermed er blitt en sedvane. En sedvane som altså berettiger til å droppe Grunnlovens bestemmelse?
I 2013 ble det slått fast i Arbeiderpartiets stortingsmelding at suverenitetsavgivelse i «lite inngripende» saker kan skje «etter sikker konstitusjonell praksis». Det innebærer at suverenitetsavståelser kan vedtas av Stortinget med simpelt flertall. Dermed har man «tryllet» uttrykket «konstitusjonell praksis» til å bety at man ikke følger Grunnlovens ordlyd, men heller av den overnevnte sedvanen.
Det er kanskje slike ting som dette som bekymrer oss borgere mer enn enkeltsaker og innvandring, de blir de synlige konsekvensene.
Undersøkelsen for Nupi er gjennomført mellom 21. og 25. mai 2021 og har 1.007 respondenter. Den blir publisert i sin helhet denne uken.