Programmet heter PYC, er utviklet i Australia, og står for «Parenting Young Children» – men det har absolutt ingenting med manglende språkferdigheter å gjøre.
Programmet er utviklet for å veilede foreldre som har store kognitive utfordringer og som faller inn under diagnosekriteriene for lett psykisk utviklingshemming.
Men når den norske oversettelsen legger inn en betraktning om «språkvansker» handler det utelukkende om at det er høy forekomst av svakt intellektuelt fungerende foreldre i innvandrerbefolkningen. Eller som det sies i en erfaringsgjennomgang av veiledningsprogrammet: «Erfaringer viser at disse opplæringsmetodene også fungerer bra i flerkulturelle familier hvor språk kan være et problem, og hvor verbal veiledning via tolk er en utfordring.»
Helsedirektoratet beskriver lett psykisk utviklingshemming som intelligenskvotient (IQ) på nivå 50-69, mental alder fra 9 til under 12 år, og disse kjennetegnene:
Lærevansker gjennom skolealder. Ofte sosiale og følelsesmessige vansker/forsinkelser. Mange voksne kan klare en enkel, praktisk jobb og inngå i gode sosiale relasjoner.
Programmet
Undertegnede er sertifisert PYC-veileder og har store betenkeligheter ved programmet. Dette skrev jeg selv på Facebook i 2018 da jeg hadde fullført første kursdag:
Jeg kurses. Sånn er det, atter en gang. Jeg skal lære nye måter å veilede foreldre med kognitive vansker, språklige vansker og generelle lærevansker. Jeg tas ut av klinisk arbeid i tre fulle dager, staten betaler kursavgiften på 8000,- + transport, kost og losji, for at jeg skal instrueres i å «løfte det de er gode på, hvor enn lite det er». Og det er lite.
Kursinstruktørene er svenske. De er stolte av at den svenske staten har lagt penger i en nettside som viser oppskrifter på hvordan du løfter en baby, hvordan du blander en melkeflaske og hvordan du bader en baby.
Vi skal anse det som normalt å ikke vite hvordan du utfører disse aller enkleste omsorgsoppgavene. Min terapeutiske oppgave skal bli å bygge det som allerede finnes – självklart må sikkerheten passes på først. Man må først fjerne sneiper fra gulvet, eller sikre åpne stikkontakter eller åpne dører ut mot gaten. Og gi foreldrene gode verktøy («Se for deg at du har ti pinner energi hver dag»), slik at de f.eks ikke slår barna når de har lite energi. Så skal man gjenta alt man sier veldig mange ganger og sende dem hjelpende sms-er slik at de kanskje kommer til avtaler. Hvis de har kjøpt veldig mange melkeflasker bør man vise dem at det går an å vaske melkeflasker. «Tänk inte bara på iq, tänk på den dagliga funktionen. Vissa föräldrar med iq omkring 50 har samma bra funktion som de med iq på 70 i det dagliga.» Vel, de med iq på 70 fungerer jo sjeldent særlig godt som foreldre i utgangspunktet.
Dette kommer. Vi er så tjukke i huet noen ganger. Hvor i all verden ble det av barneperspektivet? Hvordan er det å være barn når foreldrene dine trenger ekstra energi for ikke å slå deg, å ha foreldre som glemmer å mate deg, ikke vet hvordan de skal vaske hverken seg selv eller deg, ikke vet hvordan de kan leke med deg eller klare å følge deg til skolen i tide?
Ifølge NOU 2012:5 er desorganisert tilknytningsmønster i normalpopulasjonen veldig sjeldent, mens denne tilknytningsformen er vanlig i risikogrupper og kliniske populasjoner, hvor forekomsten skal være på 70–80%. Det betyr at i disse gruppene er barna redde for foreldrene sine samtidig som de ikke har noen andre å gå til. De utsettes for grov omsorgssvikt, med fatale følger for videre liv og helse. Det er disse ungene som vokser opp til å bli voldelige, kriminelle og/eller kronikere innen psykiatri og rus.
Dette skal vi se bort fra. Foreldrene deres er gode på noe, om det så bare er å ha pene gardiner. Det kan vi gi dem ros for. Barna kan vel alltids vente.
Risikogrupper er nettopp foreldre med kognitive vansker, språklige vansker og generelle lærevansker. De er ofte alt på en gang. Og med disse vanskene følger vansker med økonomi, hygiene, bolig, for å nevne noe. Det er dette som er utenforskapet. Det er blant disse foreldrene forekomsten av vold og seksuelle overgrep er høyest. Men neida, la oss bygge på det de får til i stedet. «De kanske inte kan slå och kan leka i tio minuter med barnen varje dag om vi följer dem upp». Oppfølging estimeres til en times trening i uka. «Det är viktigt att vi är vänliga mot de vuxna som har fått så mycket motstånd under hela livet.»
Noe sier meg at det er på tide med noe annet enn identitetspolitikk.
Men identitetspolitikken durer og går innen norsk barnevern. Da jeg på vårparten tok på meg oppdraget å lese korrektur på en eksamensbesvarelse gitt av en tidligere kollega i spesialisering, dukket begrepet «kulturalisering» opp. Dette begrepet var ikke i bruk da jeg jobbet som kliniker, men det er absolutt verdt en kikk dersom man skal forstå hvilken faglig kamuflasjevirksomhet som bedrives i norsk barnevern.
«Ikke kulturaliser dem»
«Det er en økende tendens til at barn og familiers sosiale problemer forklares ut fra kulturelle dimensjoner og at det derved skjer en kulturalisering av sosiale problemer», heter det nemlig i den faglitteraturen som brukes i dag. I Barnevern i et minoritetsperspektiv. Sosialt arbeid med barn og familier. beskriver forfatterne at de i kapitlet «Maktrelasjoner og kulturell kategorisering» reiser «viktige diskusjoner knyttet til det vanskelige kulturbegrepet, relevansen av kultur i barnevernsarbeid, betydningen av maktrelasjoner og normative tattforgittheter samt kategoriseringsprosesser i sosialt arbeid.»
Hvorfor kommer ikke Noor lengre på trening? Er det slik at Noor ikke lengre kommer på trening fordi det ikke er kulturelt akseptabelt å delta i den type aktivitet når man er 14? Dette er et tenkt eksempel på en mulig utfordring.
Her kan man komme til å kulturalisere det sosiale problemet med at Noor ikke lengre kommer på trening og faller utenfor. Med kulturalisering menes en prosess der gitte situasjoner eller problemer fortolkes, forklares og behandles på grunnlag av en generalisert forståelse av kultur.
Kulturalisering er endimensjonal og tilnærmingen er reduksjonistisk og dermed en lite bevisst prosess. Her legger man vekt på kulturforskjeller som blir gitt mening og innhold, belæres leserne.
Eller kan Noors fravær handle om at familien ikke lengre har råd til å betale for svømming, utstyret eller har mulighet til å kjøre til konkurranse og trening fordi de ikke har bil? Det kan handle om økonomi og ikke om at kulturen setter begrensninger for den type aktivitet. Her kan man falle i fellen med å kulturalisere sosiale problemer der man ikke undersøker forhold som man ellers ville ha undersøkt, påstås det videre, mens man i en etnisk norsk familie kanskje raskere ville sjekket ut om det handlet om økonomi, og man ville høyst sannsynlig ikke tenke tanken om at det kunne handle om kultur, påstås det videre.
Dermed har forfatterne fjernet seg fullstendig fra forståelsen av at dårlig økonomi kan være en effekt av å være ressursfattig, at det er et symptom på bakenforliggende menneskelige faktorer. Å være ressursfattig, altså lavere kognitivt utstyrt, viser seg ved manglende evne til å fullføre utdanning, manglende kunnskaper, dårlig psykisk helse og vanskelige livserfaringer – både om man er norsk og om man er for eksempel er somalisk. Det er en akkumulasjon av slike negative risikofaktorer som indikerer høy voldsberedskap; dårlig økonomi er bare en naturlig effekt av disse faktorene.
Når barnevernesarbeidere «kulturaliserer» gjør de faktisk jobben sin, men de skal nå lære at dette er feil. Ikke bare er det feil, det er maktutøvelse, påstår forfatterne. Noe stort mer effektiv skremselspropaganda overfor barnevernansatte kan man knapt bedrive.
Overrepresentert og underdiagnostisert
Å innrømme at innvandrerbefolkningen har mange foreldre med svært dårlige foreldreferdigheter, sitter langt inne for akademia, som aller helst pakker denne informasjonen inn i påstander om at utenforskap er majoritetsbefolkningens skyld. Men tallenes tale er svært klar.
SSB skriver at «I høve til folketalet 0-22 år var det innvandrarar som hadde flest tiltak i 2015. Deretter følgjer norskfødde med innvandrarforeldre, medan barn utan innvandrarbakgrunn hadde minst kontakt med barnevernet i høve til folketalet.
Men skil vi etter landbakgrunn, endrar biletet seg noko. Det er innvandrarar og norskfødde med innvandrarforeldre frå Asia, Afrika etc.»
Ikke bare er innvandrere fra Asia og Afrika overrepresentert på statistikken over barnevernstiltak, de topper også en annen, svært alvorlig statistikk, den som omhandler vold mot barn.
NOVA-rapporten Vold og overgrep mot barn og unge viser at innvandrerbarna er fire ganger så utsatt for grov vold fra mor som hva norske barn er, og at innvandringbakgrunn er den enkeltstående største risikofaktoren for å utsettes for grov vold i hjemmet.
Da Aftenposten presenterte en gjennomgang av familievoldsdommer ved Oslo tingrett de tre foregående årene i 2016, viste det seg at overrepresentasjonen var enorm. Blant de 89 som er dømt for vold mot barn, har 82 innvandrerbakgrunn. Nesten ni av ti dømte har bakgrunn fra Asia eller Afrika.
Men blant de overrepresenterte innvandrerne finnes utvilsomt en stor andel underdiagnostiserte lett psykisk utviklingshemmede, skal man tro bruken av PYC på minoritetsbefolkningen. Det vil i såfall samsvare med Sture Erikssons betraktninger i Fria Tider Debatt. Erikson er førsteamanuensis i psykologi ved Uppsala universitet og tidligere forsker i testmetodikk og intelligens-testing.
Det faktum at innvandrere mislykkes i skolen og på arbeidsmarkedet trenger ikke skyldes diskriminering. I stedet må forklaringen søkes i det faktum at de største innvandrergruppene har et gjennomsnittlig IQ-nivå som er langt under etniske svensker, skriver Erikson.
Det samsvarer også med tallene Habiliteringstjenesten selv opererer med:
Mer enn 50 % av pasientene ved Barnehabiliteringen i Oslo har innvandret minoritetsbakgrunn, og andelen er stor ved Voksenhabiliteringen.
Kamuflerer
PYC-programmet, som nå er implementert i norsk barnevern, kamuflerer intellektuell svikt ved å tillegge programmet en beskrivelse om at det «egnes for språkvansker». Men er det noen som i fullt alvor tror at franskmenn eller amerikanere tilbys denne veiledningsformen dersom de strever med å forstå norsk? Svaret på det retoriske spørsmålet er «selvsagt ikke», og heller ikke programmets frontfigurer forsøker seg på noe slikt.
Så langt har 120 ansatte skolert seg i metoden gjennom et tredagers kurs, deretter ett års oppfølging i bruk av metoden. En av dem er Rasha Al Saadi, familieveileder i Skien kommune. Hun mener PYC bidrar til bedre samarbeid med minoritetsfamilier og foreldre med kognitive vansker.
– I barnevernet snakker vi et for vanskelig fagspråk, og vi har ikke nok kunnskap om ulike kulturer. Vi snakker om samspill og sier at foreldre må ha øyekontakt med barnet. Ikke alle vet hva samspill er, og i noen kulturer er det uhøflig å se folk i øynene. Det har jeg selv vokst opp med, sier Al Saadi.
Hun mener PYC gir henne redskap til å vise og gjøre sammen med, heller enn å snakke om. Rollespill, huskelapper og sjekklister letter arbeidet.
Ett foreldrepar hun kom hjem til hadde kjøpt 30 tåteflasker, fordi de trodde de bare kunne brukes en gang. Da må man vise dem hvordan flaskene demonteres, kokes og sette sammen igjen, forklarer hun.
– Vi prater mindre og gjør mer, oppsummerer Al Saadi til Fri Fagbevegelse.
Undertegnede har deltatt i såkalt «metodestøtte» for veiledningsprogrammet, ledet av samme Al Saadi, som uten blygsel sa at «innvandrere reflekterer jo ikke».
Men kamuflasjebeskrivelser av dysfunksjon driver derimot kollega Lisa Stenbro med i samme artikkel i Fri Fagbevegelse.
Stenbro understreker at kognitive vansker ikke nødvendigvis betyr utviklingshemming. Språkbarrierer, rusproblemer, psykiske lidelser og ikke minst stress knyttet til å være i barnevernets søkelys, kan svekke evnen til å oppfatte og kommunisere.
Paradokset
Det paradoksale ved å implementere et veiledningsprogram der foreldre med kognitiv svikt er målgruppe, er at antallet omsorgsovertakelser går ned. Man legger listen for omsorgsutøvelse så lav at barnas reelle rettsvern svekkes. Det finnes ingen grunn til å anta at foreldreskapet er godt nok bare fordi man lykkes i å følge enkle lister for eksempelvis påkledning eller mating.
Men dette er ønsket og villet politikk, og den gjennomføres allerede. Til tross for massiv vekst i antallet innvandrere fra Asia og Asia, har antallet omsorgsovertakelser ikke gått opp, men ned.
Etter en periode med økning i antall fra 2003 til 2016, har antallet barn under barnevernets omsorg sunket de siste fire årene. I hele 2020 var det totalt 937 færre barn i barnevernets omsorg, enn i 2016.
Vi har over flere år sett at antallet nye barn med vedtak om omsorgsovertakelse har gått ned. Det er dermed en ventet utvikling at antallet barn under omsorg totalt sett, og særlig blant de yngste barna, også ville bli redusert etter noen år med denne trenden, skriver Bufdir.
Ingen skal stigmatiseres, og kultursensitiviteten skal framelskes. Realitetene sminkes for at ingen skal bli lei seg. At man ofrer barn på identitetspolitikkens alter ser det ikke ut til å være så stor interesse for å belyse. De er jo bare barn og har uansett ingen stemme i offentligheten.