Det skal godt gjøres å finne en større suksesshistorie enn fraværsgrensen i videregående skole. Regelen har tvunget unnasluntrere til å stå opp om morgenen og påfølgende møte opp i klasserommet og lære noe. Det er noe klassisk solidarisk over en slik regel. Ungdommer lærer å forholde seg til forventninger og de merker at deres bidrag betyr noe.
Ikke minst har innvandrerungdom hatt godt av fraværsgrensen. Når man kommer fra et hjem der regler, oppfølging og grenser ser diametralt annerledes ut enn i et gjennomsnittlig norsk hjem, er det både forutsigbart og støttende å møte oppmøtekrav på skolen.
Suksessen
Tallene taler da også sin egen tale om fraværsgrensen og effekten for innvandrerungdom. I boken Fraværsgrensen i videregående skole: Perspektiver, konsekvenser og erfaringer kan man lese hvor stor effekt de påstått «rigide kravene» hadde.
Ved å undersøke ulike demografiske grupper og hvordan disse blir påvirket av fraværsgrensen bekreftes mønsteret av at gruppene med det høyeste fraværet er de som også reduserer det mest. Elever med mor uten høyere utdanning reduserer fraværet sitt mer enn elevene med mor som har høyere utdanning. Innvandrere reduserer fraværet sitt mer enn etterkommere, som igjen reduserer fraværet sitt mer enn norskfødte med norskfødte foreldre.
For skoleåret 2016/2017 reduserer innvandrere i snitt sitt fravær med rundt 31,5 timer i 2016/2017, mens de norskfødte med innvandrerforeldre reduserer det med 24,5 timer, sammenlignet med henholdsvis 89,9 og 76,4 timer for elever i videregående skole i skoleåret 2015/2016. De norskfødte med norskfødte foreldre reduserer på sin side fraværet med 16,3 timer i 2016/2017, fra et nivå i 2015/2016 på 65,9.
Tallene viser at videregående opplæring er selve grunnstenen i den sosiale mobilitetstrappen, mens fraværsgrensen er rekkverket som gjør at de som snubler faktisk klarer å holde seg fast og gå trinnene.
Det er nettopp kravene til oppmøte som gjør at en stor andel innvandrerungdom klarer å redusere fraværet sitt, og påfølgende belønnes i form av både læring, sosialt utbytte og karakterer.
For videre i boken heter det at «Særlig elever med innvandrerbakgrunn gjør det bedre faglig etter innføringen av fraværsgrensen, og disse elevene er også blant dem som reduserer fraværet sitt i størst grad.»
Man skulle tro dette var svært gode nyheter for de rødgrønne, men dengang ei. For verken Ap, SV eller Sp vil beholde fraværsgrensen. De ønsker – ikke uventet – det undertegnede kaller «de klamme henders pedagogikk».
Ukvalifiserte
Tallene som foreligger om effektene av fraværsgrensen viser også noe annet, og det er her det typisk sosialistiske kravet om «andre virkemidler» kommer inn. For det viser seg at fraværsregelen ikke bare har ført til mer vellykket sosial mobilitet for innvandrerungdommen. Det har også blitt helt klart at innvandrerungdom samtidig har høyest risiko for ikke å oppnå vurdering i fag. IV står for Ikke Vurderingsgrunnlag.
Vi har også sett på endringer i sannsynligheten for å få IV i ett eller flere fag for en rekke undergrupper. Av disse undergruppene er det særlig én gruppe som skiller seg fra de andre, og det er innvandrere. For elever med innvandrerbakgrunn, både innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, er det større endringer enn for gjennomsnittet etter fraværsgrensen. For innvandrere er økningen i sannsynligheten for å få IV i ett eller flere fag signifikant. Dette kan peke på at selv om det ikke er noen endringer i sannsynligheten for å få IV for gjennomsnittseleven, kan flere elever med innvandrerbakgrunn bli skjøvet ut i gruppen med IV, heter det i boken.
Dette får de rødgrønne til å tenke at det er stort behov for støttetiltak til denne gruppen. Eller, som det heter i Aps eget program:
Skolen skal reagere på ugyldig fravær med flere verktøy. Samtaler med eleven, involvering av foresatte, en kraftig styrking av skolehelsetjenesten, flere sosialveiledere og en god skole med trivsel og motivasjon er tiltak som vil redusere frafallet og hjelpe flere til å fullføre.
Tilsvarende mener SV også at fraværsgrensen må skrotes og flere aktører må på banen for å hale innvandrerungdommene (for det er reelt sett dem det er snakk om) gjennom videregående opplæring for enhver pris:
For å hjelpe de som står i fare for å droppe ut, så mener SV at skolene må ha et stort faglig handlingsrom til selv å vurdere hvilke tiltak som er best egnet for å få elever til å gjennomføre videregående opplæring. Det trengs dessuten flere lærere og andre ansatte, som f.eks helsesykepleiere og miljøarbeider, som har tid til å se- og følge opp hver enkelt ungdom, og skape et trivselsfremmende skolemiljø.
De klamme hendene
Men summen av helsesykepleiere, dialoger med elevene, sosialveiledere og miljøarbeidere utgjør ikke annet enn varmluft. Det betyr svært lite for en elevgruppe som ikke er i stand til å fullføre videregående opplæring. Det er dette som er «de klamme henders pedagogikk», og den er så misforstått og meningsløs at den burde avskiltes.
Statistikken er klar på hvilke ungdommer som ikke fullfører videregående skole. Omtrent tre av fire elever gjennomfører videregående opplæring i løpet av fem år, mens fremmedspråklige elever lett dropper ut av det 13-årige skoleløpet. Spesielt lett dropper de ut dersom foreldrene er uten jobb og utdanning, noe en stadig økende innvandrerbefolkning ofte er.
Rundt åtte av ti som har foreldre med høyere utdanning fullfører på normert tid, mot tre av ti med foreldre med kun grunnskole, ifølge Statistisk sentralbyrå.
Det er all grunn til å erkjenne at ikke alle elever er kognitivt rustet til et normert skoleløp på 13 år. Norsk elevopplæring er en lang og kunnskapstung affære, der man forventer at en svært sammensatt elevmasse skal gjennomføre 13 års skolegang med hovedsakelig teoretisk undervisning. Forventningen står i dårlig stil til elevmassen.
Når rødgrønne ser at flere innvandrerelever dropper ut av videregående utdanning eller blir stående uten vurderingsgrunnlag, konkluderer de straks med at det er samfunnet og skolen det er noe galt med. Men en annen årsak, og en langt mer sannsynlig årsak, er at elevene rett og slett ikke behersker fagene. Da er det i utgangspunktet meningsløst at de befinner seg i landets mange klasserom.
13-årig enhetsskole funker ikke
Da jeg gikk på videregående på tidlig 90-tall, var det allmenn kunnskap at «noen har det i huet og andre har det i beina». Men i likhetsskolen skal alle gjennom skoleløpet, koste hva det koste vil. Hvorfor spør ingen heller hvorfor alle elever skal gjennom 13 års skolegang? Hva er målet? Vi vet hvilke elever som ikke klarer det i dag, og kuren er ikke mer teori og lengre skoleløp.
Per i dag finnes det ikke en eneste skolepolitiker som ønsker å ta tak i disse problemstillingene. Tragisk nok er det politiet som nevner sammenhengen i et rundskriv om funksjonsvurdering av kriminelle. For ja, innvandrerungdom som faller fra videregående skole blir ofte kriminelle.
«En tommelfingerregel er at kognitive evner og skolegang (antall år på skole og oppnådd grad) henger sammen. Har en siktet hatt tilrettelagt skolegang, fått spesialplassering i videregående skole eller fått fritak fra karakterer, kan dette være en ledesnor på at det kan foreligge svake kognitive evner som bør utredes nærmere.»
Men dette kommer aldri til å nevnes i en rødgrønn regjering, de vil insistere på den ideologiske troen på at forskjeller kan utjevnes dersom de ønsker det sterkt nok og verden er snill nok.
Lærdommen av fraværsregelen er at det nytter å stille krav. Da skapes positive endringer – ikke minst for innvandrere som ønsker og evner sosial mobilitet. Nå skal kravene vekk og de klamme hendene på plass. Det er så man får lyst til å bruke en for lengst oppbrukt frase: Farvel solidaritet.
Illustrasjonsfoto av Hersleb skole (HRS)