Valgets uovertrufne vinner av de etablerte partiene er Sp. Det er ikke fordi folk plutselig elsker bønder, det er det dessverre svært få som gjør. Suksessen handler snarere om Trygve Slagsvold Vedums evne til å tørre å ha en visjon. Enhver som har ledd av den lattermilde partilederen bør ta en nærmere kikk, for her er det mange suksesskriterier å hente til neste runde.
Det har for øvrig også småpartier som Rødt og MDG skjønt, men de hadde da også lite å tape og mest å vinne.
Egen politikk
Vår strategi er alltid at uansett hva vi skriver om politikere, altså uansett hvor kritiske vi er, så skal vi velge et pent bilde av dem for å illustrere saken. Vi prøver å unngå bilder der de tar seg uforholdsmessig dårlig ut. Det handler om en viss respekt og et bevisst forhold til ikke å latterliggjøre personlig dem du selv er uenig med. Det synes jeg er et helt strålende prinsipp.
Prinsippet bør overføres til politikken, for det har med stor sannsynlighet helt liknende effekt. Stå for meningene dine, men ha vilje til å ønske meningsmotstandere dine godt. Resultatet av det motsatte er det vi ser i den endelige opptellingen av stemmer.
Det er ganske enkelt slik at egen politikk, gjerne den som er fullstendig annerledes enn motstanderens, er den som er fengende.
Tapere
La oss se på valgets største taper. Det er Høyre og Frp – og Frps mislykkede side-kick, Demokratene. At Høyre tapte er som forventet, de mener sjelden noe og det de mener høres ut som et kompromiss i seg selv. Men man vinner ikke valg på å ha vist at man kan styre – uten å ha en stø kurs til et mål velgerne kjenner.
En annen taper er KrF. De havnet under sperregrensa, og kan fint skylde på Lippestads Sentrum og Partiet De Kristne.
Og til tross for Listhaugs halventusiastiske armer i været og jubel over resultatet, er resultatet mer elendig enn noen Frp-er tør si høyt.
Grunnen er enkel. Det er som om Frp har skrevet en halvlunken sak og illustrert den med et svært lite flatterende bilde av Jonas Gahr Støre. Det fungerer bare ikke.
Blendet av Oslo-boblens speilskimrende overflate har Frp glemt hva de står for og i all for stor grad forsøkt å tekkes en opposisjon som ikke har gjort annet enn å demonisere dem. Det er fullstendig feilslått og bør i praksis få partiet til snarlig å gjennomføre en «vareopptelling».
Frps flauser
Det finnes ikke noe større potensiale enn flauser, og dem har partiet kunnet velge og vrake i. Først Listhaugs famøse påstand om at nasjonalkonservativisme minner om nasjonalsosialisme, som i seg selv revitaliserte Demokratene (men på langt nær så mye som de åpenbart trodde på selv).
Forstår ikke Frp hvilken enorm vilje til tilgivelse som finnes i folket? Forstår de ikke effekten av å legge seg langflat og be på sine knær om unnskyldning?
Men ikke nok med det, partiet skuslet også bort en helt brilliant mulighet rett før valget. Da Christian Tybring-Gjedde ble overrumplet av en gjeng frekke hijab-jenter på valgstand og i befippelsen tilbød de bannende, skrålete ungjentene penger, hadde Frp hatt muligheten til endelig å få satt hijab på dagsordenen. De kunne brukt muligheten til å løfte barnehijab-problematikken og belyst at de er det eneste partiet (med unntak av mikropartier) som er aktivt motstandere av uvesenet med tildekking av jenter. Men det ville krevd et tydelig ståsted snarere enn neddyssing.
Fasiten på valget er at Frp ikke lakk i særlig grad til Demokratene, slik flere trodde på forhånd. Den vanlige mannen i gata er rett og slett ikke radikal, snarere ønsker han rimelighet. Han ønsker seg Frp slik det var før, ikke Frp som ser ut som en vassen kopi av Ernas lyseblå Høyre.
Vanlige folk
Det er vanlige folks tur, slik Ap har sagt, men vanlige folk er ikke så glade i Ap heller. Vanlige folk savner politikere som står for politikken de engang i hine hårde dager forfektet, ikke karrierepolitiske smiskeøvelser.
Når Rødt gjør det så godt som de gjør handler det selvsagt ikke om vanlige folks idioti eller ønsker om revolusjon. Ei ønsker folk å velge MDG for å gjøre Norge til en grønn oase, der vi lever av hverandres selvdyrkede gulrøtter og salathoder. Det handler om å gi en stemme til noen som tør å stå for noe.
Skal man si noe om Ernas Høyre kan det legges til at strategien med å holde kjeft om hva man reelt sett står for, har en åpenbar utløpsdato etter to perioder.
Valget forteller oss at folk flest fortsatt ønsker utvinning av olje og gass: oljetiden i Norge er ikke forbi. Dersom også Høyre snapper opp dette poenget, er det en uant mulighet til å mene noe med substans om Norges absolutt viktigste inntektskilde.
Innvandring
Det vi skal få de kommende årene er med stor sannsynlighet ikke stort verre enn hva Høyre kunne bydd på. Tristest er det at vi skal tilbake til SV-skolen, der det ikke lenger skal stilles noen krav til de elevene som har aller best utbytte av fraværsregelen, og en lærerstand som ikke forstår det paradoksale i å klage ustanselig på eget arbeidspress samtidig som de alle sammen rammer profilbildet sitt på Facebook med #50 er ikke nok. For vi får et påtrykk om høyere ikke-bærekraftig innvandring.
Så forstår vi at det er forskjell på nord og sør og øst og vest, men de enorme kostnadene for den ikke-bærekraftig innvandringen bærer nasjonen som helhet. Da nytter det ikke å danse etter medienes strategi med å holde innvandring unna valgkampen.
Hvis Frp ikke allerede nå forstår at nasjonale interesser og innvandring er politikkens aller varmeste potet og umiddelbart må tilbake på partiagendaen, er løpet kjørt for vanlige folks entusiasme. Lær av Vedum, stikk hull på den politisk korrekte Oslo-bobla og lytt til hva folk vil ha og fortell dem hva som står på spill.
Med mer kostbar innvandring skal også de rødgrønne holde valgkampløftene sine. Vi husker både «gratis» SFO, «gratis» tannbehandling, ikke flere trygdekutt – tvert om, de rike skal flås og ingen skal kunne tjene penger på våre felles naturressurser, men de samme skal bidra til at vanlige folk får mer i pengeboka. Det er jo fint, all den tid de faktisk har en jobb å gå til.
De steindyre kravene fra SV kommer til å bli en tung bør for Sp – og da kan vi minne om at Sp+H+Frp er flertallsregjering.