Khrono har kartlagt de ferske folkevalgtes utdanningsnivå. Det står i stor kontrast til befolkningsgjennomsnittet, og det er ikke vanskelig å si seg enig i Rødts Mimir Kristjánssons påstand om at politikere i stadig tiltakende grad blir en egen klasse.
— Vi ville aldri akseptert at for eksempel åtte av ti på Stortinget var menn. Det er vi ferdige med. Det er rart at vi aksepterer at en minoritet — som de med høyere utdanning faktisk er — skal dominere blant de folkevalgte, sa Kristjánsson til Khrono, få uker før valget.
Monokultur
Når fire av fem politikere har akademisk bakgrunn, bør det utløse bekymring for utvikling av monokultur, ikke minst i en tid der akademia har valgt å la seg underkaste en rekke krav til politisk korrekthet som tidligere ville vært uhørt. Det skal godt gjøres å komme uberørt ut av slik påvirkning, og det gjør da akademikerne heller ikke.
Norsk akademia har allerede omfavnet påståtte fenomener som «strukturell rasisme» og norske politikere var kjappe til å plukke det opp. Eksempelvis ønsker Oslos varaordfører Kamzy Gunaratnam (Ap) og Oslos AUF-leder Varin Hiwa at Arbeiderpartiet skal bli enda mer woke, og foreslår å gå til kamp mot «etnisk profilering» i politiet, og å innføre kursing i «strukturell rasisme» for kommuneansatte.
HRS har tidligere skrevet om hvordan voldsforskere ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), som er premissleverandør for voldsforståelse både for oppvekst- og kriminalsektoren, nå jobber med «feministisk, interseksjonelle tolkningsrammer».
Men Arbeiderpartiet er ikke alene om å ha mange akademikere i stortingssalen. Det er gjennomgående for alle andre partier enn Frp. Khrono viser til denne grafen: 
Det interessante er at med høyere utdanning kommer svært ofte en tillært relativisering, og et like tillært «humanistisk fokus», der uttrykt evne til empati med sårbare grupper er en viktig markør. At akademia i Norge har gjennomgått en feminiseringsrevolusjon gir seg ikke bare uttrykk i et forvrengt bilde av hvem som er offer og overgriper, det gir seg direkte uttrykk på stemmeseddelen. Jo høyere utdanning, jo mer sosialistisk og grønt skal det stemmes.
Utdanningsprofil
Ser vi på SSBs analyse over partivalg, inntekt og klasse, framkommer utdanningsprofil og velgere.
Utdanningsprofilen til partienes velgere kan også ha betydning for politiske preferanser, og utdanning henger også sammen med både inntekt og formue. Relativt mange av Frps velgere har grunnskoleutdanning som høyeste fullførte, mens få har universitets- og høgskoleutdanning. Partiene MDG, SV og V er de som har størst andel velgere med høy utdanning (min utheving, red.), og også KrF gjør det relativt best blant dem med høyest utdanning. SP henter mest støtte fra dem med videregående utdanning. Arbeiderpartiets velgere har en utdanningsprofil som ligner svært mye på den vi finner blant alle velgere, noe som også delvis gjelder Høyre, selv om de gjør det noe svakere blant dem med lav utdanning.
Det er tilsvarende vanskelig å se hvordan akademia representerer hele Norge, for også her er det tydelig at jo høyere utdanning, jo mer sannsynlig bor du i de aller mest sentrale strøkene av landet, ifølge SSB:
Partiene er også til dels svært ulikt representert geografisk. Fordeler vi etter sentralitet (6 grupper) er det ikke overraskende at Sp har den klareste distriktsprofilen. Også KrF står relativt sett noe sterkere i distriktene enn i de mest sentrale strøkene. Venstre, Rødt, MDG og SV har derimot en overrepresentasjon av velgere i de mest sentrale strøkene, mens AP har den jevneste fordelingen av velgere etter sentralitet. Og selv om Høyre nok er noe mer overrepresentert i sentrale strøk, er også deres velgere relativt godt representert i alle sentralitetsområder. Frp står relativt svakt i de mest sentrale strøkene.
Men i tillegg til at akademikere som oftere forfekter rødgrønne sympatier er mest representative for byfolk, er også alder og kjønn viktige variabler. Og jo høyere utdanning, jo mer sannsynlig er det at du både er ung og kvinne.
De 80 prosentene stortingsrepresentanter med høyere utdanning representerer på denne måten et særegent segment av velgerne som på landsbasis utgjør bare 35 prosent. Faren for at det utvikles en form for politisk monokultur der kommunikasjonen foregår på måter som ikke er representative for folk flest og der fokus legges mer på symbol- enn på realpolitikk, er utvilsomt tilstede.
Det vil da ikke bare være snakk om en politisk klasse, slik Mimir Kristjánsson påpeker, men en monokultur med fare for selvsensur.
Trang meningskorridor
Det finnes reell fare for at et Storting med så tung overvekt av akademikere vil utvikle en internkultur der meningsmangfoldet blir for lite. David Aaronovitch beskriver effekten godt i kommentaren Institusjonell feighet dreper ytringsfriheten i The Times i forrige uke.
At 10 prosent av akademikerne stemte for Brexit var en indikasjon på en usunn mangel på meningsmangfold og at dette fraværet av mangfold fremmet intoleranse. Innenfor denne kulturen var folk redde for å lufte motstridende meninger og bedrev dermed selvsensur, skriver Aaronovitch.
Selvsensur har blitt en krypende trussel ettersom stadig flere kapitulerer for alle strenge krav som stilles til at ytringene skal være inkluderende nok, er Aaronovitch’ påstand. Man kan ane konturene av den samme formen for konformitet i norsk politikk.
Det er lite borgerlig igjen å spore i påståtte borgerlige partier som Høyre og Venstre. Tvert imot framstår også disse mer preget av akademias fascinasjon for klimatiltak uten annen effekt enn den rent symbolske – om man da ikke ser på den negative effekten på både statens utgifter og vanlige folks lommebok. Hvem skulle tro at en blå regjering skulle foreslå noe slikt som å fjerne leterefusjonsordningen på norsk sokkel eller gå inn for total elektrifisering av den samme sokkelen? Hva er konservativt ved å gi 89 millioner kroner til fylkeskommunene for å stimulere til utvikling av utslippsfrie hurtigbåter?
Dette lukter ikke konservatisme, men det lukter i aller høyeste grad akademia.
Paradokset er godt beskrevet av den samme Aaronovitch, og det handler i stor grad om identitetspolitikk. Aaronovitch sier at det er paradoksalt at studenter forlater en monokultur, vanligvis være seg en etnisk eller religiøs, for deretter å møte et studentmiljø bestående av påstått mangfold av mennesker, men det påståtte mangfoldet har i realiteten det samme verdensbildet alle sammen. De er prikk like. Da er det kun snakk om å erstatte en monokultur med en annen.
I hvilken grad er disse monokulturene atmosfærisk eller institusjonelt undertrykkende? Med andre ord, hvor modig må du være for å svømme mot tidevannet? spør han i The Times.
Dersom denne akademiske monokulturen er rådende i Stortinget, er spørsmålene høyst relevante også her. Man må være svært modig for å svømme mot det politiske tidevannet. Og det må man med god grunn, for riset bak speilet er demonisering.
Selvsensur
Det er likevel ikke demonisering av meningsmotstandere Aaronovitch er redd for, han er langt mer redd for en kultur der frykten for represalier gjør at folk velger å holde munnen lukket.
De fleste av oss biter av oss tungen av høflighet, av frykt for å forårsake at andre føler ubehag, eller bekymrer oss for at vi skal bli ansett som svake. Men det er ikke det vi snakker om her. Det vi snakker om er selvsensuren som oppstår av frykt for represalier. For konsekvenser. Å miste levebrødet, vanskeliggjøre situasjonen for familiene våre eller ikke lykkes.
Her snakker vi om tilfeller der straffen for å snakke fritt kan være reell, og hovedresultatet sannsynligvis vil være en selvstyrt tilbakeholdenhet for å uttrykke det du tror er sant, påpeker han.
Konklusjonen er ikke ulik den vi beskrev i omtalen av Ann Heberlein, som var en fremgangsrik forfatter og kulturskribent i Sverige – helt til hun begynte å forfekte fakta og sannheter i innvandringsdebatten. I løpet av tre år ble hun arbeidsledig og gjeldstynget. Nå vil hun ikke lenger stå på barrikadene, men lukker heller munnen. Det er dette som er selvsensur.
Hva skjer dersom våre folkevalgte ikke lenger orker kampen, men gir etter for akademias krav til konformitet?
At kravet finnes, vites med sikkerhet. Aps tvangsmessige påstander om at Frp er ansvarlige for tankegodset bak 22. juli og kravet om at Sylvi Listhaug måtte unnskylde den famøse Facebook-posten om terroristers rettigheter, er eksempler på akademisk vrangvilje og ekstreme krav til konformitet. At Listhaug senere har brukt valgkampen på alt annet enn Frps paradegren innvandring, er ikke rart i lys av det presset hun må leve under som representant for det eneste partiet som er det Khrono beskriver som «mer helhetlig på lag med resten av befolkningen».
For behovet for et fellesskap finnes i oss alle. Også Ann Heberlein påpeker det samme. Det er viktig å ha allierte, sier hun, og peker på hvor flinke folk på venstresiden er til å organisere seg og gå i flokk, også når det gjelder å forsvare noen andre i flokken. Risikoen for at akademia er flokken som utstøter de 20 prosentene som ikke er det, eller deres forsvarere, er så absolutt til stede.
Politikerforakt
Det påpekes stadig i mediene at politikerforakten er voksende. Det er sammenfallende med funn i rapporten «Det norske lokaldemokratiets legitimitet. Tillit, deltakelse og ulikhet». Da Jo Saglie og Signe Bock Segaard, forskere ved Institutt for samfunnsforskning, presenterte rapporten i Aftenposten, skrev de at tilliten til politikere er dalende blant den delen av befolkningen som har lavest utdannelse.
Enkelt fortalt faller den politiske tilliten mest blant dem som hadde minst av den i utgangspunktet, som blant annet personer med lav utdanning. Blant de såkalt politisk ressurssterke – middelaldrende, yrkesaktive og personer med høyere utdannelse – er tilliten til politikerne høyere og mer stabil. Vi ser altså en tendens i retning av økende forskjeller i politisk tillit. Noen stoler i stor grad på politikerne og det politiske systemet, mens andre i stadig mindre grad har en slik tillit.
Men det forskerne ikke kommenterer er hvor stor andel av den norske befolkningen som har lav utdanning. Det er hele 65 prosent som faller inn under denne kategorien, altså en stor majoritet.
Tilsvarende viste seg i «Innbyggerundersøkelsen» som ble offentliggjort i slutten av 2019. Vi kommenterte den slik:
Det er også spurt om hvor fornøyd eller misfornøyd man er med hvordan stortingsrepresentantene lytter til folkets synspunkter. I 2013 var plasseringen 52 på en skala fra 0 til 100, mens den i 2019 var falt til 42. Det er et oppsiktsvekkende fall, og korresponderer med fallet i tillit:
For i samme periode har tilliten til stortingspolitikerne falt fra 56 til 46.
Kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland (H) mener utviklingen er et paradoks.
– Dette er et paradoks. Det er en gledelig utvikling at vi ser økt interesse og at vi har økt valgdeltakelse i år, så er det selvfølgelig en utfordring at folk opplever at vi ikke lytter når de snakker, sier Mæland.
Hun mener også at den synkende tilliten kan handle om at Norge har vært gjennom mange store endringer og reformer, som politikerne ikke klarer å forklare til folket hvorfor de gjennomføres.
«Ikke klarer å forklare til folket»? Er folket så dumme at de ikke forstår? Er det igjen en nedlatende holdning til vanlige folk som skal forklare at ikke engang halvparten av det norske folk har tillit til politikerne? Kan det ikke like gjerne handle om at folk ikke opplever seg representert? Kan det ikke like gjerne handle om at akademikernes tolkning av viktige saker ikke er sammenfallende med menigmanns? La oss ta et eksempel: Hvor smart var det av regjeringen å selg inn politireformen som en «nærpolitireform» når det beviselig var en sentralisering? Reformen er viktig nok i seg selv, men det er en politikunnskapsreform, der nye former for kriminalitet krever annen kunnskap enn det mange av lensmannskontorene (som det ikke heter lengre) besitter. Hvorfor ikke fortelle folk det slik det er?
Eller som vi påpekte:
Dessuten er Stortinget og regjeringer fylt opp av politiske broilere, der mange aldri har vært i arbeidslivet. Mange rakk heller aldri å flytte hjemmefra før de settes i topposisjoner der de skal fortelle en erfaren arbeidslivsleder hvordan hun skal styre bedriften eller fortelle barnefamilier hva som er best for dem. Skal man oppføre seg som voksne folk, er det faktisk en fordel å være voksen.
En akademisk bakgrunn er ikke ensbetydende med verken klokskap, tallforståelse eller livserfaring.
Vanlige folks tur
Når det nå skal være «vanlige folks tur», vil de rødgrønne gjøre klokt i å faktisk lytte til vanlige folk. Krenkelseshysteri og «systematisk rasisme» er akademiske størrelser og har lite med vanlige folks liv å gjøre. Som jeg selv påpekte da jeg var statlig ansatt og satt i en av de daglige «selvobservasjonene» der vi skulle besvare «hvordan har det vært å være deg i dag?», er det hysterisk å se for seg at landets bilmekanikere skulle bruke siste del av hver eneste arbeidsdag på samme måte.
Når landets akademiske folkevalgte snart går løs på fire nye år, er det vesentlig at de gjør seg noen tanker om at de er der i kraft av at folk har stemt på partiprogrammene deres, ikke i kraft av at de er akademikere.
Tillært retorikk, selvsensur, svindyr symbolpoltikk og konformitet er baksiden av stortingsmedaljen som består av 80 prosent akademikere. Da er det vesentlig å huske at forsiden av medaljen er et folk der 65 prosent fremdeles er uten høyere utdanning og i tiltakende grad mister tillit til politikerne. Folk uten høyere utdanning er langt smartere enn politikerne mistenker dem å være.