Merkel og muslimene heter Jesper Vinds intervju med Abdel-Samad i danske Weekendavisen. Abdel-Samads analyse er interessant fordi den direkte kan overføres til norsk politikk og norske medier. Også her er partienes politikk så lik at det kan være vanskelig å registrere noe reelt skille mellom eksempelvis Ap, Høyre og Venstre. Det er klimafokus, elektrifisering av sokkelen og oljeskatter i en salig samrøre, mens ingen av partiene har hatt fokus på innvandring eller islam i valgkampen.
Selv ikke FrP har hatt fokus på innvandring. Det får TV 2s politiske kommentator Aslak Eriksrud til å skryte av partiet, for det han kaller at «de ikke har falt for fristelsen til å dra innvandringskortet opp av hatten»:
– Det er heller ingen store saker eller problemer som kan knyttes til innvandring, så det var klokt av dem, sier Eriksrud.
Mediene ser det de vil se.
Abdel-Samad mener at mediene spiller på lag med partiene i å nedtone innvandring- og integreringspolitikk av frykt for høyrepartiet Alternative für Deutschland (AfD), som ble tredje største parti i Tyskland ved valget i 2017, og for alvor satte de negative konsekvensene av innvandring på agendaen.
– Denne valgseieren rystet de konsensussøkende partier og mainstreammedier i Tyskland, sier Abdel-Samad til Weekendavisen.
Farlig illusjon
Abdel-Samad mener det er farlig å dysse ned innvandringstemaet og sier at neddyssingen kun vil føre til mer rasisme. Han begrunner det med at folk flest er svært opptatt av den massive samfunnsendringen, og at de setter lite pris på å bli stigmatisert for å inneha meninger.
– Så etter valget ble det fremført av mange dominerende medier at man skulle nedtone de temaene, for jo mer man snakket om dem, desto mer ville AfD profitere, lød analysen. Men det var og er høl i huet, mener jeg, for på et eller andet tidspunkt vil emnet eksplodere igjen, fordi det interesserer befolkningen stort når man møtes i privat sammenheng, sier Abdel-Samad og fortsetter:
– Det så man for eksempel etter knivdrapene i Würzburg, og under Palestina-konflikten i mai, som fikk unge muslimer til å ta til gatene i Tyskland med antisemittiske paroler. Jeg mener det er en farlig illusjon å bannlyse innvandringstemaet. Min analyse er at jo mindre vi snakker om det, jo mer rasisme vil det etterhvert bli i Tyskland.
Tyskland er ikke alene om å ha et skille mellom politikerprat, hovedstrømsmedier og folks hverdag. Innvandringsmessig er det enklere å sammenlikne Merkels Tyskland med Löfvens Sverige enn med Norge, men også norske velgere reagerer på bannlysing av innvandring- og islamkritikk. Mens Sverigedemokratene har gått fra å være et mikroparti til på få år å bli Sveriges tredje største, har også Ap denne valgkampen, med sin demonisering av Frp og påstander om partiets ansvar for «tankegodset bak 22. juli», bidratt til en voldsom vekst for Demokratene.
Sistnevnte ble godt hjulpet av Frp-leder Sylvi Listhaugs fatale uttalelse om at nasjonalkonservatisme minnet henne om nasjonalsosialisme. Hvorvidt kravet om konsensus ble for stort for Listhaug vet vi ikke, men det som vi vet med sikkerhet er at uttalelsen ble tolket dit hen at folk med uttalt ønske om et mer verdikonservativt Norge ble stemplet som nazister, ikke ulikt Støres demonisering. Dermed forflytter velgermassen seg. Ikke mot midten, men utover på ytterkantene, slik Abdel-Samad beskriver.
Grunnproblemet med islam
Hamed Abdel-Samad forklarer til Weekendavisen at «grunnproblemet med islam er at den har en forestilling om et kollektiv – ‘en sosial kontrakt’ – hvor religionen er sammensmeltet med stammen eller klanen fra de beduinske ørkensamfunnenes tradisjon.»
– Idealet er ifølge de muslimske lærde klanlederen med koranen i hånd, og den sammensmeltingen gir kun to muligheter for en islamsk statstenking: Enten den fundamentalistiske versjonen, med sharia og jihad, som vi kjenner fra Iran, Sudan, Saudi-Arabia, Taliban, Islamisk Stat, Hamas. Eller den beduinske stalinismen, som man kjenner den fra Saddam Husseins Irak, Assads Syria, Gaddafis Libya, det vil si klanledersamfunn tilsatt arabisk-islamsk kultur og religion.
– Det er et kjempeproblem for Vesten at koranen ikke åpner for at islam kan forenes med moderne statsformer, hvor de universelle menneskerettighetene gjelder, sier han til Weekendavisen.
Denne kunnskapen om islam nekter ikke bare Angela Merkel å forholde seg til, dette er kunnskap som også norske politikere synes er for tung å svelge. Et mer konservativt Høyre ville ideelt sett forfektet en slik forståelse, men gjør det på ingen måte per idag.
Men på en dag da det norske folk går til stemmeurnene og antakelig velger Støre som sin statsminister, er hans unnfallenhet langt større. Da Straffeloven skulle revideres i 2009, kom den rødgrønne regjeringen med forslag om å fjerne blasfemiparagrafen og skjerpe rasismeparagrafen til også å omfatte «kvalifiserte angrep på religion eller livssyn».
Mens islam har manglende demokratiforståelse som sitt grunnproblem, har Støre manglende forståelse for ytringsfriheten som sitt grunnproblem. Vi omtalte det også ved forrige stortingsvalg, og kommenterte dengang:
Med tanke på at Støre kan bli landets neste statsminister er det all grunn til å stille spørsmål. De etablerte mediene synes tydeligvis ikke det, ettersom de hverken stiller spørsmålene eller opplyser om kjensgjerningene. Det er forståelig, for deres rolle i kampen for ytringsfriheten under og etter Muhammedkrisen er ikke stort å skrive hjem om. Både Aps og medienes åpenbare berøringsangst når det gjelder islam kom tydelig frem i 2006 og årene etter.
I 2005 mente daværende kulturredaktør i Jyllands-Posten, Flemming Rose, at gjentatte tilfeller av selvsensur i forbindelse med islam viste at vi var på vei inn i en glidebane som ingen kunne forutsi hvor ville ende.
Stemmekveget
Mens Merkel på sin side i 2010 holdt en takketale for nylig avdøde Kurt Westegaard og hans arbeid med Muhammedkarikaturer, har Støre på sin side vist seg uten ryggrad i møte med rasende muslimer og kastet både karikaturtegnere og ikke minst redaktør Vebjørn Selbekk under bussen etter sistnevntes publisering av karikaturene.
I Weekendavisen spør Jesper Vind Hamed Abdel-Samad om hvordan han vurderer Merkels bidrag til den tyske verdikampen de senere år. Svaret er verdt å gjengi i sin helhet, all den tid deler av det like gjerne kunne omhandlet nettopp hjemlige Støre.
– Den gang, i 2010, var hun mye modigere og stilte samme år krav til at innvandrere integrerte seg, ved å si at «multikulti-ideologien er fullstendig mislykket». Men Merkel forlot kritisk tenkning i verdidebatten. Da hun noen år senere innkalte til et høyt profilert integreringstoppmøte i Tyskland, unnlot hun bevisst å invitere kritiske stemmer. I stedet inviterte hun kun islamister, kvinner med hijab og politisk korrekte identitetspolitikere. De ble dessverre Merkels klientell i islamdebatten, fordi hun håpet på å vinne flertallet av tyrkernes og andre innvandreres stemmer under valgkampen, sier Abdel-Samad.
Fremveksten av reelle rasister
På samme måte profitterer Ap på sin unnlatelsessynd. Og stemmekveget vokser for hvert år. Mens Abdel-Samad sier at folkevandringen i 2015 vil få langvarige og negative konsekvenser for hele Europa, er han samtidig ikke i tvil om at den ukontrollerte innvandringen og politisk frykt for å ta en reell islamdebatt vil føre til ytterligere polarisering og framvekst av både partier på ytre høyre og framvekst av reelle rasister.
Han sier til Weekendavisen at mye av problemet består i at nettopp disse får full definisjonsmakt over innvandringsdebatten, fordi den store bredden av partier nekter å ta debatten i det hele tatt.
Mens Støre med stor sannsynlighet trekker det lengste kortet i dagens valg, må valget likevel anses som et pausevalg, et valg der den islamsk innvandring har vært dysset ned av både partier og medier. Men problemet forsvinner ikke, snarere tvert imot.
– Jeg ser ikke helt for meg en flyktningbølge som når Nord-Europa innen 13. september, svarte Støre til Vårt Land på spørsmål om hvordan en ny flyktningbølge kunne påvirke valgkampen.
Det fikk Støre rett i. Men at de kommer er det derimot liten tvil om, og i påvente av en ny migrantbølge må vi kanskje ta til takke med et pausevalg der både partiene og mediene fikk late som om innvandringsspørsmålet ikke er aktuelt. Man trenger ikke være spåkone for å se for seg ytterligere polarisering, økt misnøye og tilsvarende økt rasisme ved neste korsvei.