Noen ganger blir man bare helt oppgitt over både ordgyteriet og presisjonen. Da vi leste Utrop-spaltistens Dag Herbjørnsrud del I– og del II-artikkel som angivelig skal avdekke et slags organisert samarbeid mellom presseorganisasjoner og Document, Resett og HRS (rights.no) fikk vi oss i alle fall en god latter. For makan til fantasi skal du lete lenge etter.
Vi ristet imidlertid bare av oss latteren og gikk videre.
Men noen, ære være dem, orket å svare på Herbjørnsruds våte drømmer. Styreleder Eirik Hoff Lysholm (for øvrig også redaktør i Dagsavisen) og generalsekretær Arne Jensen i Norsk Redaktørforening (NR) grep pennen fatt.
Som det heter i introen: Herbjørnsrud har «forsøkt å bygge opp en teori om at ‘presseorganisasjonene’ siden 2018 har ‘næret et noe besynderlig samarbeid med tre ytre høyre-nettsteder’. Det lykkes han dårlig med, rett og slett fordi noe slikt samarbeid ikke finnes».
Egentlig hadde de ikke trengt å si noe mer, for i min optikk skal du være frakoblet virkeligheten for i det hele tatt komme på ideen om et slik «samarbeid». Det samme gjelder dem som skulle finne på å tro på noe slikt.
Litt morsomt er det jo også at Herbjørnsrud innbefatter Nordiske Mediedager (som er en selvstendig stiftelse) og Ytringsfrihetskommisjonen (som er en statlig oppnevnt kommisjon) inn i definisjonen «presseorganisasjoner», som påpekt av Hoff Lysholm og Jensen.
En muslimsk bestemors rett til privatliv
Hoff Lysholm og Jensen, heretter omtalt som NR for leservennlighetens skyld, tar livet av Herbjørnsruds forestillingsverden på en nøktern og saklig måte. Deres beskrivelse av Document og Resett får de nevnte forholde seg til, vi forholder oss her til omtalen av HRS.
NR åpner med et sitat fra Herbjørnsrud: «Da statsadvokaten ville ilegge Human Rights Service (HRS) forelegg for brudd på en muslimsk bestemors rett til privatliv, kom Norsk Redaktørforening til juridisk unnsetning».
Det faktum at verken Herbjørnsrud eller Utrop klarer å bruke riktige ord på hva saken handler om, er symptomatisk for den feilinformasjonen som skal komme. Saken handler ikke om «privatliv», den handler om retten til eget bilde, slik denne er beskrevet i åndsverklovens § 104. Vi har fått ny lov etter publiseringen, men den tidligere regelen i § 45 c er den samme.
Herbjørnsrud skriver at «den mest direkte og mest verdifulle hjelpen norsk presse har gitt ytre høyre-nettstedene, er antagelig den som ble gitt Human Rights Service (HRS, rights.no) og dens daglige leder Rita Karlsen i fjor vår. Både Norsk Redaktørforening, Norsk Journalistlag og Pressefotografenes Klubb kom HRS til unnsetning for at de skulle slippe å bli ilagt bøter.» Dette tyder på at Herbjørnsrud ikke har forstått forskjellen på politikk og prinsipper. Han tror presseorganisasjonene engasjerte seg i saken for å hjelpe Human Rights Service. Det er da også den eneste begrunnelsen som kan bygge opp under hans hovedresonnement. Poenget er at fra NRs side engasjerte vi oss av to helt andre grunner.
Her vil vi gjerne påpeke et par ting: Det er avslørende at Herbjørnsrud konsekvent snakker om den aktuelle personen på bildet som en «muslimsk bestemor». Hadde ikke denne kvinnen stått fram i Dagbladet, også med portrettbilde, for å anklage oss om å ha blitt «snikfotografert», kunne det like godt vært snakk om for eksempel en gresk-ortodoks eldre kvinne. En annen ting er at det ikke ringte en eneste bjelle i Dagbladets redaksjon. Dessuten: alle som har fulgt denne saken på rights.no vet også at vi har omtalt støtten fra Norsk Redaktørforening, Norsk Journalistlag og Pressefotografenes Klubb som prinsipiell støtte i sakens anledning, kort forklart ved at de sto opp for ytrings- og pressefriheten og muligheten til formidling fra det offentlige rom med bilder. Akkurat det står det respekt av, for noen skjønner altså hva som er viktig og vesentlig – uavhengig av avsender.
Det handler slik sett ikke om noen «hjelp» til HRS – vi tok opp kampen for ytrings- og pressefriheten for hele den norske medieverden, som også inkluderer premissene både Herbjørnsrud og Utrop jobber etter. Eller i alle fall burde jobbe etter.
Her har nok Herbjørnsrud og Utrop mye å lære.
Riksadvokaten irettesetter statsadvokaten
NR fortsetter:
For det første: Dersom statsadvokatens lovtolkning hadde blitt stående som gjeldende rett, ville publisering av helt alminnelige reportasjebilder fra Oslo sentrum blitt kriminalisert. Det ville medført en betydelig innskrenkning i ytrings- og pressefriheten, og det ville rammet alle redaktørstyrte norske medier.
For det andre: Forelegget var åpenbart feil. Til det siste legger vi merke til at Herbjørnsrud prøver seg på en noe vidløftig, og klart feilaktig lovtolkning og at han siterer ivrig fra statsadvokatens påtaleskriv. Derimot har han ikke tatt seg bryet med å sitere Riksadvokaten, som var enig med oss og jurister med litt kunnskap om medierett, og som overprøvde den samme statsadvokaten. Riksadvokaten skriver blant annet: «Etter riksadvokatens syn har statsadvokaten tatt et uriktig utgangspunkt ved lovtolkingen og lagt vekt på forhold som ikke er relevant for vurderingen av om handlingsnormen i åndsverkloven 1961 § 45c første ledd bokstav b er overtrådt. Ved tolkingen av straffebud setter lovkravet i Grl. § 96, jf. EMK artikkel § 7 skranker mot å innfortolke vilkår og bygge på slike interesseavveininger som ikke fremgår av en rimelig tolking av lovens ordlyd. Rettsavgjørelser som gjelder krav om erstatning eller oppreisning etter rettsstridig publisering av bilder, har av samme grunn ikke uten videre overføringsverdi til denne saken.»
Da det ble kjent i offentligheten at en «overivrig» statsadvokat ønsket å bøtelegge oss for noe som lå mistenkelig tett opp til personlige politiske preferanser, var det mildt sagt forstemmende at ingen i de etablerte mediene – de vi altså angivelig skal samarbeide med – ikke så det potensielle i saken. For Riksadvokaten tok det svært kort tid å slå fast at statsadvokaten ikke hadde noen sak – etter uansett paragraf. Kan det være at den såkalte fjerde statsmakt har glemt sin rolle som vaktbikkje overfor makta?
NR minner oss om at dette gjaldt det aktuelle publiserte bilde, ikke hva vi ellers måtte mene om det ene eller andre, inkludert vår islamkritikk. Vernet av personbilder kan således ikke være en innfallsport til sensur av andre ytringer som vi har fremsatt eller kanskje kunne tenkes å fremsette, som også er ett av hovedpoengene til Riksadvokaten. For det var i vår tolkning det statsadvokaten prøvde seg på – hun skulle bidra til å stoppe vår virksomhet ved å fremstille oss som kriminelle, selv om politiet i flere omganger henla saken. Hun lyttet ikke og beordret ny opptakelse. Er ikke det verdt noen ord fra de etablerte mediene? Eller er det greit – fordi det gikk utover HRS? Det viser bare hvor lite prinsipielle de etablerte mediene er – i motsetning til de overnevnte fagforeninger.
Takk igjen – i ytrings- og pressefrihetens navn
Statsadvokaten ble først fornøyd da hun fant en politijurist som var villig til å ilegge oss bøter på 28.000 kroner (hhv 20.000 til HRS og 8.000 til meg som redaktør). Enhver oppegående, om det så er i mediene, i rettsvesenet eller blant politikerne, burde fanget opp hvor absurd denne saken er. Aksept av bøtene, som vi ikke gjorde, ville ha skapt presedens og dermed ville alle medier fått et forbud mot å publisere bilder fra offentligheten der det tilfeldigvis var personer tilstede. Da kunne vi for eksempel glemme bilder fra 17. mai-feiringer.
Vi engasjerte oss altså av prinsipielle grunner og på grunn av potensielle konsekvenser for norske nyhetsmedier, og ville gjort det uansett hvem som var blitt utsatt for bøtelegging på et slikt grunnlag.
Videre tror Herbjørnsrud at NR stilte med sin advokat som hjelp til oss. Det viser bare igjen hvor lite research Herbjørnsrud har gjort. Da vi omtalte seieren i foto-saken, var det endog med stor takk og bilde av vår advokat Eirik Vinje. NR fortsetter:
Heller ikke her var det snakk om noe «samarbeid», ut over det som ville følge ethvert tilsvarende engasjement i en tilsvarende prinsipiell sak. Vi utvekslet noen eposter med HRS’ advokat. Herbjørnsrud skriver at «ved hjelp av foreningens advokat, Vidar Strømme hos Schjødt, tok NR på eget initiativ opp foreleggene og klaget dette inn for Riksadvokaten. HRS slapp slik unna mulige advokatutgifter for titusener av kroner.» Det siste er neppe riktig. HRS hadde sin egen advokat, Erik H. Vinje, som førte klagesaken for dem. Hva han fakturerte HRS vet vi ikke, men Vidar Strømme representerte kun NR. Nok et eksempel på grunnleggende faktafeil fra Herbjørnsrud.
Vi kan bare igjen takke advokat Vinje for eksemplarisk juridisk bistand – så vet du det, om du skulle havne i lignende problemer med statsmakta. Takke Vinje, og Norsk Redaktørforening, Norsk Journalistlag og Pressefotografenes Klubb – og HRS, burde også hele medie-Norge gjøre, inkludert Herbjørnsrud og Utrop.
Stokken og kroppsholdning
Så kan vi legge til at Herbjørnsrud prøver å gjøre det til et poeng når bildet ble sladdet (pixlet). Det er en enkelt forklaring på det, som for øvrig igjen viser hvor langt på jorde Herbjørnsrud er i sin fantasiverden.
En slektning av den omtalte kvinnen på bildet ringte oss og forlangte at bildet skulle fjernes, da den aktuelle kvinnen ikke ville bidra hos HRS. Jeg skjønte overhodet ikke hvilket bilde, da ingen av oss hadde lagt merke til denne kvinnen. Den korte saken gjaldt terrorsikring – omtalt som koranklosser – utenfor Oslo City, da Norge i stor stil startet med terrorsikring i det offentlige rom på grunn av faren for islamistisk terror. For å forstå hvilket bilde det var snakk om, måtte jeg veiledes av denne slektningen.
Vi nektet selvsagt å fjerne bilde, men siden kvinnen angivelig var så berørt sladdet vi alle personene på bildet samme dag (i likebehandlingens navn). Og det selv om ingen – utenom statsadvokaten – har ment at det er mulig å kjenne igjen noen av personene på bildet uten å personlig kjenne dem. Det var da også det som var forholdet her: slektninger av kvinnen kjente henne igjen på stokken og kroppsholdning, fortalte de i forhør hos politiet. Bare det i seg selv sier sitt.
For øvrig kan vi glede oss over Herbjørnsruds skriblerier og Utrops publisering, for det viser oss nok en gang hvor uredelige noen kan tillate seg å være bare de misliker noen nok. Vi er flere og flere som får kjenne på den strategien, og dermed blir det kanskje også lettere å kjenne strategien igjen og få gjort noe med det.