Det er en historisk dag i Danmark. Det er andre gang på 100 år at noen stilles for riksrett, og dette er den sjette riksrettssaken i landets historie. Med andre ord en merkedag, men ikke av den lystige sorten.
Hvis man følger «Støjberg-saken» i norske medier, kan man forledes til å tro at det hele handler om at Inger Støjberg som innvandring- og integreringsminister i den forrige danske regjeringen, førte en ulovlig stram politikk på området. Det handler ikke saken om. Den handler heller ikke, slik som NRK prøver å fremstille saken, om at Støjberg i en instruks brøt dansk lov og menneskerettighetene.
I instruksen ba Støjberg UDI om å forby par som søker asyl, der den ene er under 18 år, å bo sammen, selv om de har felles barn. Det som kan felle henne er at det ikke ble gitt rom for skjønn. Alle par, uansett forhistorie, skulle behandles likt.
En komité har allerede kommet frem til at instruksen brøt med både dansk lov og med menneskerettighetene.
I riksrettssaken som starter torsdag skal man finne ut hvilket ansvar Inger Støjberg hadde som tidligere minister.
Hvis det var slik som NRKs journalist, Zofia Paszkiewicz, tror det er, så hadde det ikke vært noen riksrettssak. Da hadde nemlig saken allerede vært opp og avgjort.
Men det viser kanskje også hvor – mildt sagt – forunderlig det er at et flertall i Folketinget stemte for riksrett.
Instruks eller pressemelding
Mens NRK og andre medier maler med bred pensel over alle innstramningene i innvandring- og integreringspolitikken Støjberg som statsråd gjennomførte, handler denne riksrettssaken konkret om adskillelse av asylsøkende ektepar med barnebruder – og hvordan denne adskillelse ble beordret fra statsråden til underliggende etater.
Stridens kjerne i saken er om Støjberg har gjort seg skyldig i at barnebrudene skulle adskilles fra sine ektemenn «uten unntak», altså uten individuell behandling. Da vil hun i så fall mangle den nødvendige lovhjemmel, i tillegg til at det hevdes å være en krenkelse av Menneskerettighetskonvensjonen (art. 8, retten til familieliv) og Barnekonvensjonen. Slik konkluderte Instrukskommisjonen rett før nyåret 2021. Kommisjonen mente at Støjberg er skyldig – da ikke for selve instruksen, men for en pressemelding og hvordan hun kommuniserte i saken.
For mens det i instruksen fremkom at det kunne gjøres unntak etter individuell behandling, fremkom ikke det samme i pressemeldingen. Dermed hevdes at den sentrale opplysningen om mulige «unntak etter individuell behandling» ikke nådde Udlændingestyrelsen (vårt UDI). Støjberg ble således beskyldt for å bevisst ha lurt sine egne byråkrater, og for å ha ført Folketinget bak lyset. Samtidig kunne ikke samme kommisjon konkludere med at Støjberg direkte beordret en ulovlig praksis gjennom i statsforvaltningen, rapporterte Berlingske i desember 2020.
«Kommisjonen har ikke funnet grunnlag for å konkludere med at Inger Støjberg direkte har uttalt en tjenestebefaling om at departementets embetsfolk skulle iverksette en administrasjon i strid med loven, men embetsfolk i departementet har handlet i overensstemmelse med Inger Støjbergs uttrykte ønske og avgitt en «uten unntak» instruks til Udlændingestyrelsen».
Med andre ord, som jeg enda har problemer med å forstå er mulig, blir en eks-statsråd stilt for riksrett fordi underliggende etater angivelig la pressemeldingen til grunn for forvaltningen av politikken på området – og ikke instruksen. Og det har jeg problemer med å forstå er mulig selv om Støjberg som statsråd skulle ha opptrådt på en slik måte at hennes personlige ønske var å adskille flest mulig av disse barnebrudene fra deres eldre ektemenn.
Barnebrudene
For ikke å miste av synet hva saken bunner i, minner vi om at det var snakk 34 par med barnebruder. Aldersforskjellen var fra ett (tre par) til 16 år (ett par) på brud og brudgom. De yngste brudene var 14 år (to jenter) og de eldste 17 år (16 jenter). Brudgommens alder spente fra 17 (fire gutter) til 32 år (en mann).
Den danske Ombudsmannen kom med følgende aldersfordeling i februar 2016:
I tillegg verserte det en sak om et syrisk par der han var 50 og hustruen 16 år, men det viste seg i ettertid å være en feilregistrering. De var far og datter.
I alt 22 par ble adskilt.
Viktig er det også å minne om at da barnebrudproblematikken kom opp i Danmark i kjølvannet av folkevandringskrisa utløst i 2015, var det et politisk flertall for at det ble tatt politisk affære. Flertallet ønsket å beskytte barnebrudene, og flere av jentene hadde også født barn.
Hva Riksretten skal avgjøre
I følge tiltalen beordret Støjberg, i perioden fra 10. februar 2016 og til 12. desember samme år, den danske Udlændingestyrelsen i å adskille alle asylpar der den ene var under 18 år – uten unntak.
Riktig eller galt?
Den 9. februar 2016 godkjenner og signerer Støjberg en instruks som omhandler de unntakelser og referer til de lover og konvensjoner som skal overholdes. Dagen etter, 10. februar 2016, sender Støjbergs departement ut en pressemelding som ikke omtaler noen unntak for asylparene der den ene er undre 18 år etter individuell behandling. Støjberg skal også ha fortalte departementet om sitt ønske om en unntaksfri ordning der alle barnebrudene skulle adskilles fra sine ektemenn.
Hvordan, i rettslig forstand, forholde seg til instruks og pressemelding? Skal Støjbergs personlige ønsker anses som en tjenestebefaling eller ordre om adskillelse uten unntak? Iverksatte dette en klart ulovlig praksis som Støjberg kan straffes for?
Støjberg ønsket altså at alle barnebrudene skulle adskilles fra ektemennene, men embetsverket skal ha forklart henne at verden ikke er skrudd sammen slik, ei heller de aktuelle danske lover og de omtalte konvensjoner. Men ble hun advart av embetsverket – og slik sett burde hun som statsråd ikke ha gått ut med sitt primære ønske?
Som nevnt ble 22 par adskilt, og «i noen av disse» skal det ha vært gjort i strid med instruksen. Hvor mange par som ble adskilt uten å få individuell behandling og etter gjeldende lover og konvensjoner, skal riksretten prøve å avgjøre.
Og til slutt: Ga Støjberg uriktige opplysninger om saken til Folketinget?
Saken handler altså ikke om en restriktiv eller liberal innvandringspolitikk i seg selv, ei heller for eller imot adskillelse i ekteskap med barn. Saken handler først og fremst om politisk prosedyre – og deretter om personen Inger Støjberg. Støjberg er i mine øyne et politisk råskinn, noe jeg skal komme tilbake til i en egen sak.