Ayesha Zaeem, 16 år, leder IRN ungdom og Zaira Khan, 15 år, komitemedlem IRN ungdom, har skrevet om nordmenns ondskap mot muslimer i et innlegg i Vårt Land. Parallelt har Norges kanskje aller kraftigst indoktrinerte barn (13 år) sluppet til i Aftenposten for å fortelle om det samme.
Første gang jeg ble kalt terrorist, var jeg syv år gammel. Da skjønte jeg at man veldig enkelt blir satt i bås.
Første gang noen jaget meg bort og ba meg om å dra tilbake til «landet mitt», skjønte jeg at det finnes rasister i mitt nærområde. Første gang noen skrev en hatefull tekst om meg, skjønte jeg at ikke alle var enige i mitt budskap, innleder nå 13 år gamle Zakaria Hussain sin tekst i Aftenposten.
Barnet har blitt trent opp til å bli islamsk leder siden han var fem år gammel, og har blitt heiet fram av norske medier.
At innleggene fra de unge muslimene kommer med få dagers mellomrom og bærer det samme budskapet – nordmenn er islamofobe rasister – er ikke tilfeldig. De er ikke uavhengige stemmer, men ansatt av Islamsk Råd Norge for å «å minske fordommar og skape eit nærare forhold mellom unge muslimar og andre unge i det norske samfunnet».
Propaganda
Definisjonen av propaganda er «bevisst manipulering av folks følelser og tanker ved hjelp av sterke virkemidler for å fremme bestemte oppfatninger og handlingsmønstre», skriver Store norske leksikon.
Det er ingen mangel på de sterke virkemidlene når muslimsk ungdom skal fortelle om sine erfaringer med det norske samfunnet. Visst gjør det noe med folks følelser når barn forteller om at de har blitt kalt terrorister og bedt om å reise tilbake til landet de kom fra. Ingen skal utsettes for slik behandling, minst av alt barn.
Men problemet oppstår i skjæringspunktet mellom sympati for barna og behovet for dokumentasjon. Det finnes knapt den journalisten i landet som orker å grave i barns påstander. Ingen spørsmål stilles, og barna får gjenta historiene gang på gang. Hvorvidt de framsatte påstandene er sanne eller ei vites ikke, de lever sitt eget liv og engasjerer omsorgsfulle nordmenn som naturlig nok vil vise medfølelse med barn.
At barna er virkemidler for voksnes propaganda framgår kanskje ikke umiddelbart for leserne, men tar man en titt på tidligere opptak av Zakaria Hussain, får man et langt klarere bilde av hvor indoktrinert han er. I denne videoen brukes det den gang ni år gamle barnet foran den pakistanske ambassaden i Oslo i demonstrasjon for den pakistansk USA-baserte kvinnen Aafia Siddiqui, som ble dømt til 86 års fengsel for blant annet terrorplanlegging. Barn på ni år engasjerer seg ikke politisk med mindre det er sterke krefter bak dem.
At kreftene er sterke er det ingen tvil om. Google barnets navn og se i hvilken grad han er brukt av norsk organisert islam siden han var i barnehagealder. Dette er selve definisjonen på propaganda.
Har du noensinne tenkt at foreldrene til Greta Thunberg gikk langt i å fronte datteren fra barnsben av, har du neppe sett Zakarias mor. Bushra Hussains Facebook-side er utelukkende viet sønnens islamske aktivisme.
Hijaben
De hijabkledde unge jentene fra Islamsk Råd er i sitt innlegg i Vårt Land ikke like opptatt av hvor grusomt de selv har blitt behandlet. De vil tvert imot opptatt av den generelle islamofobien alle muslimske jenter utsettes for.
Anti-muslimsk rasisme og muslimfiendtlighet handler om at en ikke anerkjenner at muslimer har de samme rettighetene som andre borgere. Hatretorikk mot muslimer er ytringer som rammer den muslimske gruppens verdighet i samfunnet, skriver de.
Ikke minst trekker de fram Frps Christian Tybring-Gjeddes «hat» og «valgkampstunt».
Denne gangen tilbød Tybring-Gjedde en 15 år gammel jente penger for å ta av seg sitt hodeplagg. Dette er et plagg hun i henhold til menneskerettighetene har rett til å bære.
Som unge muslimske jenter selv i lik alder, merker vi at denne handlingen provoserer oss mye, fordi den er så diskriminerende, respektløs og hatefull. Vi norske muslimer er lei av den type diskriminering. Handlingen til Tybring Gjedde er på grensen til et pressmiddel – han tilbyr en ung jente penger for å ta av seg det som åpenbart er et viktig identitets- og verdimarkør for henne, skriver Ayesha Zaeem og Zaira Khan i Vårt Land.
Hvem som i realiteten sto bak stuntet kan definitivt diskuteres. Vi omtalte saken og la inn et lydopptak av de bannende, provoserende hijab-jentene her.
Mer interessant er hijab-beskrivelsen jentene gir. For i utgangspunktet er de opptatt av at plagget er en «viktig identitets- og verdimarkør», mens de senere i innlegget omtaler hijaben som et plagg på linje med alle andre plagg.
Pussig nok har hijaben blitt et feministisk symbol i Norge, nettopp fordi muslimer knytter krav om avstand fra det fundamentalistiske plagget til rasisme og stigmatisering. At det er i Norge og andre vestlige land dette tøysete paradokset oppstår, er selvsagt ikke tilfeldig. «Vi kan velge selv!» roper jentene, iført symbolet på kvinneundertrykking og død. Ja, selvsagt får de velge selv. De er i Norge. De kan velge å gå med hva det måtte være, og samtidig si at det bare handler om identitet og nærmere deg, min Allah. Det er kritikken mot det ikke-solidariske plagget andre kvinner dør for å kaste som de forventer ikke å møte kritikk for.
Denne handlingen forsvarer han senere i et Facebook-innlegg ved å påstå at skautet er seksualiserende, kvinneundertrykkende og et uttrykk for sosial kontroll, skriver jentene videre om Tybring-Gjedde.
Men disse betegnelsene har Tybring-Gjedde utvilsomt rett i, selv om han – riktig det også – ikke omtaler hijab som skaut.
Zaeem og Khan fortsetter:
For det andre oppfatter vi ikke hodeskautet som seksualiserende – tvert imot. Det er mye i det moderne samfunnet som objektiverer kvinner, inkludert skjønnhets- og pornoindustrien.
Retusjering, kosmetikk, plastisk kirurgi og sexy bekledning handler om å gjøre kvinner attraktive for det andre kjønn. Med hodeskautet sender man ut et signal om at en vil verdsettes for sitt indre. Man markerer dessuten sin religiøse identitet. Mest av alt er imidlertid hijaben et uttrykk for en dyp gudstro, og Tybring-Gjeddes utspill oppleves derfor som et angrep på noe som er svært personlig for mange av oss.
Med «hodeskautet» som hijab sender man ut et signal om at man bærer ansvaret for menns seksuelle lyster. Ved ikke å gå med hijab sender ikke norske jenter ut et signal om at de vil verdsettes for utseende, ikke for «det indre». Det er denne nedlatende, nedvurderende og seksualiserte tankegangen nordmenn reagerer på – med rette.
Nordmenn mangler verdier
De to IRN-jentene er opptatt av å formidle at de har gode verdier. Det vil si bedre verdier enn de norske verdiene, der fri omgang mellom gutter og jenter er en viktig verdi for likestilling. «Våre foreldre ønsker oss vel, og vår tro er et selvstendig valg,» påstår jentene.
Våre foreldre gir oss en verdibasert oppdragelse. Det innebærer at de driver med grensesetting og gir oss råd.
Den frie omgang mellom kjønnene, som Tybring-Gjedde snakker så varmt om, har sine problematiske sider – slik metoo har vist. Vi er glade for at våre foreldre har lært oss at seksuelt krenkende atferd – inkludert nærgående blikk og kroppskontakt eller sending av nakenbilder og videoer med pornografisk innhold – er ugreit.
Det finnes knapt den nordmann som vil likestille blikk og kroppskontakt med dickpics og porno. Men det kan dessverre ikke de indoktrinerte jentene vite. I deres verden er all form for kontakt mellom kjønnene noe stygt og seksualisert, og slikt er åpenbart et uttrykk for det motsatte av deres verdier. Motsatsen til verdi er som kjent verdiløst.
Men verre er det når de muslimske jentene skal forklare hvordan totalitære, islamske staters undertrykking av kvinner er akkurat det samme som sekularisme i Vesten.
Hvis man er opptatt av muslimske kvinners frihet til å ta selvstendige valg, må man respektere det når de vil kle på seg istedenfor å kle av seg. Det er dobbeltmoralsk å klassifisere enkelte muslimske land som kvinneundertrykkende fordi de ber kvinner om gå med hijab, samtidig som man synes det er helt greit at land som Danmark, Frankrike og Belgia har innført forbud mot hijab og/eller nikab.
Påstanden er så hinsides at den hadde vært til å le av. Dessverre er det vanskelig å le når man ser hvor effektivt det islamske miljøet klarer å påvirke egne barn til å tro at kvinneundertrykking og valgfrihet er like størrelser.
I stedet ønsker vi som unge muslimske jenter å avvise at vi er under såkalt negativ sosial kontroll fra våre foreldre, men at vi derimot møter på en form for negativ sosial kontroll fra storsamfunnet som ønsker å ta fra oss retten til å kle oss slik vi selv ønsker.
Nei, det er ikke negativ sosial kontroll å utsettes for kritikk. Det er ikke retten til å kle seg som man vil som er gjenstand for kritikk i Norge, det er den politiske, ideologiske årsaken til hijab nordmenn vil til livs.
Norsk motvilje
Islamsk Råds utsendte ungdommer har lært å spille på alle offerstrengene de har tilgjengelig.
Hatefulle utspill mot muslimer og deres religion møter til sammenligning ofte på skuldertrekk. Faktisk vil mange ikke engang anerkjenne at islamofobi er et problem. For eksempel hevder medlem i ytringsfrihetskommisjonen og NRKs kringkastingsråd, Vebjørn Selbekk, at islamofobi ikke eksisterer, skriver jentene i Vårt Land.
Det er ikke galt å prøve å endre samfunnet. Det er ikke galt å stå opp for de fattige. Det er ikke galt å stå imot urett. Det er ikke galt å ville lære andre om sin religion, men likevel er det mange som er mot meg, skriver Hussain i Aftenposten.
De stadige påstandene om at de unge motarbeides og utsettes for hat kommer åpenbart ikke av levde liv, men av belæring om hvordan man skal tolke, forstå og framstille enhver kritikk. At uttrykket «islamofobi» er meningsløst er det langt fra radikalt å hevde.
«Fobi er angst for og unngåelse av situasjoner, naturfenomener, gjenstander eller dyr. Det er en form for frykt som er overdreven i forhold til situasjonen, ikke minsker ved fornuftige forklaringer og overtalelser, er utenfor viljemessig kontroll og som fører til unngåelse av den fryktede situasjonen», definerer Store norske leksikon. Det er en sykdomstilstand som ikke verken kan eller bør koples opp mot skepsis mot totalitær ideologi.
Terror
De unge muslimene er alle opptatt av at de har blitt kalt terrorister. Zakaria Hussein bruker påstanden om at han var bare sju år første gang han ble kalt terrorist, mens Ayesha Zaeem tidligere har framsatt akkurat samme terrorist-påstand. Hun gjør det ikke i Vårt Land denne gangen, men terror og islam skal likevel belyses.
Vi skal la Tybring-Gjeddes islamofobe forestilling om at norske muslimer er et sikkerhetsproblem ligge i denne omgang. Det er nok å minne om at det var rasistiske, og mange ganger kristne, menn som allierte seg med den tyske terrorhæren i 1940, som har utført alle terroraksjonene på norsk jord i nyere tid og som er medlemmer av den nordiske terrororganisasjonen DNM, skriver hun sammen med Zaira Khan.
De henholdsvis 15 og 16 år gamle jentene er åpenbart opplært i relativiseringens (u)edle kunst. DNM, altså Den nordiske motstandsbevegelsen, anslås å ha et medlemstall på omtrent ti personer i Norge og omtales i PSTs trusselvurdering 2021 å «ikke ville vokse betydelig i 2021, og bevegelsen vil fortsatt ha liten støtte i det norske samfunnet».
At norske nazister under krigen «mange ganger» var kristne kan på liten måte sammenliknes med trusselen fra fundamentalistisk islam. Hva tenker de unge muslimske jentene om at PST påpeker at tilhengere av ekstrem-islam er en tiltakende trussel?
Trusselen fra ekstreme islamister vurderes som skjerpet. Bakgrunnen for dette er den økte spenningen mellom ytringsfriheten og det mange muslimer opplever som krenkelser av islam. Enkelte kan inspireres til å planlegge terror.
Hva tenker de om at antallet muslimer som dro fra Norge for å tilslutte seg IS var omtrent 100, og at tilsvarende tall ville utgjort en norsk IS-hær på omtrent 2500 mennesker?
Hvor undertrykket?
De innstendige påstandene om diskriminering og hat får en underlig klang når man ser i hvilken grad de muslimske ungdommene har blitt profilert. De løftes opp og fram ikke bare av Islamsk råd, men av norske medier. Hvilke andre barn gis i så omfattende grad en scene for å framføre politiserte budskap?
Første gang noen gjenkjente meg på T-banen, skjønte jeg at mine appeller hadde nådd ut til folk i Oslo. Første gang jeg ble intervjuet av en journalist, skjønte jeg at mine appeller hadde nådd ut til folk i hele Norge.
Det er viktig for meg at min stemme når ut til folk, slik at alle kan få med seg mitt viktige budskap.
Da jeg skrev et dikt om urett og vant en diktkonkurranse, skjønte jeg at dikt er noe for meg. Da jeg var med på en NRK-serie om religion, skjønte jeg viktigheten av at folk kunne se hvordan det er å leve som en ung norsk muslim, skriver Zakaria Hussain, og påstår samtidig å være utsatt for hets.
Barnet har klippekort i NRK, Aftenposten og ethvert mediehus han (eller mor) kontakter, og kan uten et eneste kritisk spørsmål operere som politisk aktør for konservativ islam.
Nedverdigende utspill, slik som Tybring Gjeddes, er bare med på å forsterke det utenforskapet mange av oss allerede opplever. Så lenge det ikke får noen konsekvenser for Frp at de fremmer anti-muslimsk rasisme, vil de få økt selvtillit til å fremme den.
Derfor er det viktig for oss at dette ikke får stå uimotsagt. At vi bruker stemmen vår og at vi sammen står mot alle former for diskriminering, hat og rasisme, påstår de muslimske jentene i Vårt Land.
Hatet mot nordmenns forståelige skepsis mot totalitær ideologi er derimot ikke inkludert det islamske «sammen mot».
Det er ikke vanskelig å konkludere med at konservativ islam har lært det klimaaktivistene lenge har visst: Å skyve barn foran seg med budskapet man vil formidle er både effektivt og et sikkert kort for å unngå vanskelige spørsmål. Så kan maktmenneskene som drar i trådene le hele veien både til banken og til oppslutningslistene.