Vi kan antakelig slå fast at det er en dårlig dag for nestleder i SV, Torgeir Knag Fylkesnes, som representerer Troms.
Først kom det frem i E24.no (via Folkebladet) at Knag Fylkesnes gikk til et knallhardt angrep på «laksemilliardær Gustav Witzøe» som ifølge samme Knag Fylkesnes ikke vil betale formuesskatt, mens samme «Witzøe har fått like mye penger fra lutfattige Senja kommune som de selv betaler i formuesskatt». Do the math!
Så ble det kjent rett etterpå i Aftenposten at Stortinget, altså skattebetalerne, betaler for Knag Fylkesnes’ leilighet i Oslo sentrum – samtidig med at han eier – og leier ut – en leilighet i Oslo sentrum (i Gamlebyen), som han og kona har eid siden 2010, og hvor de bodde til 2012. I 2013 kom Knag Fylkesnes inn på Stortinget. Do the math!
Beholde mest mulig selv
La oss først ta Knag Fylkesnes’ utfall mot «laksemilliardær Gustav Witzøe» i firmaet Salmar. Witzøe og hans familie skal visstnok betale rundt 270 millioner kroner i året i formuesskatt, men Salmars offentlige tilskudd, skattefinansiert det også, liker SV-eren dårlig:
– Han vil betale minst mulig skatt og beholde mest mulig selv. Den type holdning trenger vi ikke, sier Knag Fylkesnes.
For «lutfattige Senja» har investert 270 millioner kroner i et nytt industriområde Salmar bruker til sitt nye lakseslakteri i Nord-Norge. Det får Knag Fylkesnes til å hevde at «oppdretterne ønsker å få tak i ‘mest mulig penger fra skattebetalerne’, og at dette fører til kutt i viktige tilbud til innbyggerne». Han minner om at «Senja kommune det siste året har gjennomført kutt i brannvesenet, sykehjem og tilbud til barn og unge».
At Salmar investeringskostnader ligger på rundt 700 millioner kroner, et anlegg som åpner om noen uker, og at det handler om 350-400 arbeidsplasser i kommunen – med ditto skatteinntekter – interesserer åpenbart ikke SV-eren.
E24-saken fikk meg til å tenke på når samme Knag Fylkesnes overhodet ikke brydde seg om «lutfattige Senja».
Koste hva det koste vil
I 2020 sto Senja kommune overfor en svært vanskelig og betent sak. Det handlet om en familie med tre sterkt multihandikappede barn som hadde reist fra Irak, via Russland og inn over Storskog, til Norge i 2015. Ved en tilfeldighet endte de opp i Senja kommune på grunn av plassering på «egnet institusjon». Foreldrene sa da at de var mentalt og fysisk utslitt etter å ha hatt omsorgen for barna i 17 år. Familien endte med å få opphold, men ingen kommune kunne bosette de nå voksne barna – fordi prislappen er skyhøy.
Men Knag Fylkesnes var på ballen. Han slo fast slo fast at «hvis det finnes saker der en skal innvilge opphold på humanitært grunnlag, så må det være denne saken». (Folkebladet 14.10.17). Videre hevdet han at «vi er folkerettslig forpliktet», at UNE tolker sine fullmakter «lite humant» og at det er «et utrolig signal Norge sender ut i verden om seg sjøl i forhold til status om menneskerettigheter».
Ifølge Knag Fylkesnes måtte altså «lutfattige Senja» ta dette ansvaret, og da hadde endatil kommunen han selv representerer for SV, Tromsø (og hvor han og familien bor), sagt nei.
Kostnadene ble stipulert til rundt 6 millioner kroner i året, mest sannsynlig 10 millioner kroner året, per multihandikappet – bare i lønnskostnader. Og det uten å kunne forvente å få én krone tilbake.
Med andre ord kunne en slik bosetting velte kommuneøkonomien i «lutfattige Senja». Kunne det medført «kutt i viktige tilbud til innbyggerne» mer enn det faktisk har gjort? Men SV brydde seg ikke. Det er en «type holdning» partiet visstnok lever godt med. De trodde «staten», altså alle skattebetalere, kunne ta regningen, slik at de selv kunne sole seg i humanitetsglansen? Senja kommunestyre endte med å si nei, fornuftig nok, men selvsagt kostet det folkevalgte mye å være «så stygg». For så stygg trenger aldri SV-ere i sine lovnader å være.
Berike seg selv
Der SV-ere ikke er «stygg» i sine lovnader, kan de være langt mer «stygg» i sine handlinger. For å «betale minst mulig skatt og beholde mest mulig selv», er visstnok en holdning som andre ikke skal å ha.
Da Knag Fylkesnes ble valgt inn på Stortinget i 2013 hadde han og familien året før flyttet tilbake til Tromsø og kjøpte i 2015 hus der. Leiligheten i Gamlebyen i Oslo ble leid ut fra 2012.
Han søkte om pendlerbolig (fra Stortinget, red.) fordi han hadde leietagere i leiligheten i Gamlebyen. Det har han fremdeles, melder Aftenposten.
Ja, for det er vel ingen som tror at det er mulig å si opp en leietager, selv etter ni år? Leieinntektene skal utgjøre 16.500 kroner per måned, altså i underkant av 200.000 kroner i året. Mitt stalltips er at det finansier godt boligen i Tromsø, men selv hevder Knag Fylkesnes «at han betaler 16.150 kroner i måneden, blant annet på felleskostnader og lån». Men – til hva da?
Hvorfor beholder du den hvis du uansett ikke kan bo der eller tjener noe på den?
– Det er ingen som vet hvordan fremtiden blir. I mellomtiden leier vi den ut til kostpris. Det er der vi har valgt å legge oss.
En kostpris til 16.500 kroner i måneden? Nå er ikke regnskap SVs beste side, men kunne vi fått dette lagt på bordet?
Aftenposten kan fortelle oss mer. For Knag Fylkesnes har nylig ment at det «kjøpes opp for mange boliger av folk som allerede har bolig fra før, men som vil investere i flere». Det er ifølge han selv en «stygg utvikling» da det «bidrar til å presse opp prisene og stenger folk med dårlig råd og nyetablerere ute fra markedet».
Knag Fylkesnes’ 85 kvadratmeters leilighet i Gamlebyen i Oslo lå i 2010 på en gjennomsnittlig kvadratmeterpris på 38.385 kr. I dag lyder det samme på 91.095 kroner. Han og kona kjøpte den for 2,6 millioner kroner.
Hva svarer så Knag Fylkesnes?
– Om ikke annet illustrerer dette at min personlige økonomi ikke påvirker mine politiske standpunkter.
Han sier han er sterk tilhenger av tiltak mot boligprisvekst og avviser at leiligheten er et spekulasjonsobjekt.
Laksemilliardær Gustav Witzøe ler nok usedvanlig godt i dag. For hvem sa «kollosal frekkhet»?
«Lutfattige Senja» kan også smile – fordi de klarte å stå imot de som hiver ut penger på fellesskapets regning, men selv vet å berike seg. Imens kan sikkert Witzøe tjene noen penger, vel vitende om at han gir mye tilbake.