Revisjonsretten (the European Court of Auditors) har i stor grad de samme oppgavene som Riksrevisjon, der hovedoppgave er å etterse og granske at EUs budsjetter er benyttet på en forsvarlig måte, brukt i samsvar med relevante lover og regler og har oppnådd verdi for pengene. Med andre ord skal de kontrollere både i henhold til regnskap- og forvaltningsrevisjon.
I Europabanken vises det til at Revisjonsretten rolle er å fremme ansvarlighet og åpenhet, og fungerer som en uavhengig vokter av de økonomiske interessene til borgerne i EU. De 28 medlemmene av Revisjonsretten, en fra hvert medlemsland, kan også komme med forslag til hvordan midler kan utnyttes på en bedre måte. Kollegiet utnevnes for seks år av gangen av Det europeiske råd, etter godkjenning fra Europaparlamentet.
13. september, mens de fleste av oss var opptatt av stortingsvalget, publiserte Revisjonsretten en rapport om EUs returpolitikk av illegale migranter med fokus på samarbeidet med tredjeland.
Kort fortalt forteller rapporten at EUs politikk er ineffektiv og gir dårlige resultater – og koster Europa dyrt, fordi den får motsatt effekt – politikken tiltrekker seg illegal innvandring.
Utviser en halv million i året – få drar
Ifølge rapporten har det siden 2008 i gjennomsnitt vært utvist rundt 500.000 illegale migranter årlig fra medlemslandene i EU. Av disse har kun en tredjedel (29 %) faktisk reist tilbake til et tredjeland.
Men hvis tredjelandet er utenfor Europa faller returen til 19 prosent, altså færre enn to av ti. Det gir igjen at over 80 prosent forblir i Europa.
Da er det ikke underlig at Revisjonsretten omtaler den «effektive tilbakesendelsesprosenten» i teksten i anførselstegn.
De faktiske tilbakesendelser fordeler seg mer eller mindre likt på frivillige returer og tvangsreturer.
Her faksimile fra den danske utgaven av rapporten:
Rapporten har gransket nærmere ti opprinnelsesland med flest ulovlige innvandrere i EU og som ikke hadde returnert i perioden 2014-2018 (med unntak av Syria, da EU brøt alt samarbeid med Syria i 2011). Disse er (i rekkefølge for flest illegale migranter) Afghanistan, Marokko, Pakistan, Irak, Algerie, Nigeria, Tunisia, India, Bangladesh og Guinea. Syria ville ha ligger på andreplass om de hadde vært med.
Revisjonsretten peker på at en stat antas å ha plikt til å motta sine egne statsborgere i henhold til internasjonal sedvanerett. For å styrke denne forpliktelsen, har EU i løpet av 1990-årene innført klausuler om migrasjon i avtaler med tredjeland. I 1999 ble det innført standardklausuler om returer og mottakelse av egne statsborgere.
Bidrar til ulovlig innvandring
Det heter i rapporten at en effektiv og godt forvaltet returpolitikk er et vesentlig element i en samlet innvandringspolitikk. Men dette lever ikke EU opp til, da Revisjonsretten konkluderer med at ineffektiviteten til EUs retursystem heller virker som et incitament for illegal migrasjon.
– EUs nåværende retursystem lider sterkt av ineffektivitet. Dette fører til det motsatte av det tiltenkte formålet – snarere enn å avskrekke, oppfordrer det til ulovlig innvandring, sa den ansvarlige EU-revisoren Leo Brincat under lanseringen av rapporten.
Problemene er blant annet EUs dårlige samarbeid med innvandrernes opprinnelsesland. Revisjonsretten kritiserer arbeidet med de formelle returavtalene som EU har med 18 land, som oppfattes altfor firkantede. De mener også at EU ikke har brukt sterke nok insentiver til å drive dem gjennom, og at man ikke systematisk har invitert viktige medlemsstater i forhandlinger med returlandene. Det rettes også kritikk for at man ikke «snakker med én stemme».
I de tilfeller medlemslandene har vært med i forhandlinger, har EUs politiske innflytelse blitt styrket.
Rapporten viser også til at besøksvisum, der EU kan gi eller inndra retten til visumfri reise i Schengenlandene til land som tar tilbake egne statsborgere, som et vellykket prosjekt. Det pekes også på at tilbakeholdelse av bistandspenger til land som ikke godtar retur har gjort en «viss fremgang», mens handelspolitikk enda ikke har blitt benyttet.
– EU trenger å få en migrasjonspolitikk på plass. Det er bekymringsfullt at EU-landene ennå ikke har kommet til enighet seks år etter migrasjonskrisen i 2015, sa Leo Brincat på pressekonferansen, og la til: – Dette risikerer å bli en av EUs største feil.