«Det er åpenbart at de svenske reglene må endres. Hvis du flykter fra et land, har du ikke lov til å besøke det», heter det fra riksdagskandidat Rebecca Weidmo Uvell (M) i Expressen.
Ifølge Weidmo Uvell, har krigen i Afghanistan vekket til livet mange nye spørsmål i den svenske debatten. Det handler både om bistand og hva som er Sveriges ansvar gitt situasjonen. Hun viser til at Sverige siden 2015 har gitt Afghanistan 14 milliarder i bistand og mottatt totalt over 60.000 afghanere. Nå har de evakuert over 1.000, der en del av disse er afghanere som bor i Sverige, men som var på besøk i Afghanistan.
Nå er ikke sistnevnte noe unikt for Sverige, det samme har sikkert de fleste land i Vest-Europa erfart. Og dette gjelder slett ikke bare afghanere, innen svært mange grupper som har fått opphold i Europa som flyktninger eller gjennom asyl har åpenbart ingen problemer med å besøke landet de angivelig ikke kan leve og bo i.
Flyktning når det passer
Det som var noe spesielt i denne situasjonen, var at utenriksdepartementene i en rekke land over tid har frarådet reiser til Afghanistan. Men de reiste likevel, slik som også mange trosset reiserådene for koronapandemien. Tyder det på at de ikke forstår, ikke evner å forstå eller at de faktisk ikke bryr seg? Svaret er antakelig en fin miks, men bare ett av dem er legitimt å lufte i det offentlige rom – og da er det «vår feil» fordi vi ikke skjønte at de måtte ha informasjonen på en annen måte enn slik den – på mangfoldig vis – ble gitt.
Mange av dem som trosset rådet og dro til Afghanistan har besøkt slektninger. Et land de selv flyktet fra og deretter fått oppholdstillatelse i Sverige, enten som flyktninger selv eller som familie til flyktninger. Nå ble de sittende fast i landet slik at UD til slutt sendte fly for å ta dem med på den såkalte «svenskelisten».
Med andre ord, sier Weidmo Uvell , til tross for at de frivillig har flyktet fra landet og fått oppholdstillatelse i henhold til FN-konvensjonen, har de frivillig dratt tilbake. Det forteller Weidmo Uvell at de samme neppe er flyktning i henhold til selve definisjonen.
Nei, de er ikke det, er mitt svar. Problemet er bare at disse er «flyktning» når det passer dem, og det passer dem utmerket inntil de får varig oppholdstillatelse og det gullkantede passet. Samtidig har en rekke internasjonale aktører, ikke minst FN og EU-kommisjonen, for lenge siden forlatt flyktningekonvensjonens intensjon om kvoteflyktninger og utvidet spesielt asylsøkernes rettigheter. Det politiske samrøre mellom kvoteflyktninger og asylsøkere er en fullstendig tragedie – ikke minst for kvoteflyktningene.
Presset fra høyre
Weidmo Uvell viser til at i Tyskland gjennomførte migrasjonsverket (vårt UDI) i delstaten Baden Württemberg en undersøkelse (2017) om flyktninger som drar til «hjemlandet» (som i seg selv er et interessant ordvalg) på ferie. Bakgrunnen var at tyske medier rapporterte om flyktninger som ferierte i landene de hadde flyktet fra. Hvor ofte har dette skjedd, og hvilke typer konsekvenser finnes for flyktningene som gjør dette? var spørsmålene undersøkelsen søkte å besvare. Kansler Angela Merkel mente dette var uakseptabelt og at det kunne være «en grunn til å revurdere retten til asyl». Bare i Baden Württemberg ble det dokumentert minst 100 flyktninger som hadde reist til sine opprinnelsesland, noen ganger flere ganger, og likevel klarte de samme å beholde den juridiske beskyttelsen som ble gitt dem som asylsøkere. Det får altså få eller ingen konsekvenser. I 2019 foreslo den tyske innenriksminister Horst Seehofer å frata asylsøkere som ferierte i opprinnelseslandet oppholdsstatusen, da spesielt myntet på syrere som dro til Syria i stor stil.
Nå tillater jeg meg vel å betvile at tyskerne fikk noe særlig ut av å rasle med sabelen, for den tyske regjeringen prøver å være innvandringsliberal og -restriktiv på samme tid. Der Seehofer en rekke ganger har brumlet, har Merkel pisket han på plass. Det virker mer som den tyske regjeringens politikk er å påpeke noe som «uakseptabelt», for deretter å prøve å tie det ihjel. Men Merkel har i alle fall lært å tie når det kommer til innvandring, hun har skjønt hva som kan oppfattes som en invitasjon til landet.
Da er det mer fart i Sveits. Weidmo Uvell viser til at Sveits i 2018 bestemte at flyktninger/asylanter som besøkte opprinnelseslandet automatisk skulle miste oppholdsstatusen. Der var det ingen enkeltpolitiker som kom med noen luftige løfter, men parlamentet som vedtok en slik endring. I tillegg skulle det avdekke falske flyktninger og økonomiske migranter og gjøre Sveits mindre attraktivt, for hvem som ikke-reell flyktning eller økonomisk lykkejeger vil vel til Sveits hvis de samme ikke kunne dra «hjem» når de vil? Merk også at statusen skal tilbakekalles automatisk – det gir ingen håp om runde etter runde i diverse rettsinstanser. Så var det alltids slik at dette vedtak kom etter press fra SVP (Schweizerische Volkspartei) som er høyreorientert nasjonalkonservativt parti, men det bør ikke overraske noen. Tvert om.
Det er jo faktisk det som også er en stor del av problemet – ikke minst i Sverige. Disse fleste av disse høyreorienterte partiene har nettopp politisk vind i seilene fordi de har skjønt hva innvandringsrealisme er. Og da murrer og knurrer de innvandringsliberale i medier, NGO-er og politiske partier. I Sverige har SD stått i en slik storm i årevis, og først den siste tiden har nettopp Moderaterna innsett at SDs politikk på feltet er den mest realistiske.
Også her på berget er samme spørsmål dratt opp igjen. Den 27. august stilte FrP spørsmål til utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) om hvor mange av de som har fått eller bedt om assistanse til utreise fra Afghanistan, uavhengig av nåværende oppholdsstatus i Norge, har på et tidligere tidspunkt fått beskyttelse fra Afghanistan i Norge? Hun har enda ikke svart.
Her kan vi smette inn at allerede da Erna Solberg var kommunalminister i Bondeviks andre regjering (2001 – 2005) ble det heftig diskutert løsninger for å kunne nekte somaliere å besøke land som grenser til Somalia. Man visste jo hvorfor de formelt reiste til Kenya eller Etiophia. Det var nest siste stasjon før man tok seg over grensen til Somalia. Som leseren forstår, rant dette ut i sanden.
Endre regelverket
Weidmo Uvell mener det er åpenbart at de svenske reglene må endres.
Hvis du flykter fra et land, har du ikke lov til å besøke det. Da bør oppholdstillatelsen automatisk tilbakekalles.
Merk at det også her er et ønske om «automatisk» – det får det sikkert til å ta fyr i asyllobbyen og hos asyladvokatene.
Hvordan kan vi overvinne alle problemene forårsaket av migrasjon og den forsømte integreringen hvis vi ikke engang stiller grunnleggende krav til at de som får oppholdstillatelse som flyktninger, faktisk er flyktninger?
Hun viser videre til at minst 60 prosent av dem som flykter til Europa ikke har behov for asyl. Tallet har hun fra EU-kommissær Frans Timmermans. Det er hovedsakelig nordafrikanere som forlater hjemlandet av økonomiske årsaker, påpekte Timmermans i 2016, som konstaterte at «Dette er mennesker du kan anta ikke har noen som helst grunn til å søke om flyktningstatus». Han mente også at disse økonomiske flyktningene måtte returneres raskt:
For å opprettholde støtte til flyktninginstituttet, må disse menneskene returneres så raskt som mulig.
Det interessante er at den gang var det nok ikke så mange ønsket å lytte til Timmermanns, det har kanskje endret seg nå – for nå er Timmermanns blitt klimasjef i EU. I en NTB-melding 9. august i år er Timmermanns blitt sitert på følgende:
– Det er ennå ikke for sent å stanse strømmen og hindre klimaendringer som løper løpsk. Men bare hvis vi nå handler besluttsomt og i fellesskap, understreker Timmermans.
Minn så dem – som viser til Timmermanns når det er snakk om klima – hva han sa om innvandring for noen år tilbake.