La oss like gjerne ta det først som sist: Vi gråter ikke over å miste statsstøtten. Tvert imot har HRS faktisk helt siden vi kom inn på statsbudsjettet, foreslått at denne posten legges ned og at alle, inkludert oss, mister statsstøtten.
Det er fordi vi prinsipielt mener at det er en uting at såkalte NGO-er, Non-Governmental Organizations, ikke-statlige organisasjoner, fullfinansieres av det offentlige. Hva er frivillig med det? Det er heller et system som lefler med skattebetalernes penger der de som forvalter pengesekken gir til dem man liker og visa versa.
Og det er nettopp dette med ikke å like som er årsaken til at politiske talspersoner står i kø når journalister spør dem om HRS. For ikke å like HRS kan enkelt oversettes til å inneha god moral, og det er det som kjent viktig å ha. Begrunnelsen for «ikke å like» HRS er derimot syltynn, for ikke å si løgnaktig.
Kunnskapsløs party-fikser
NTBs melding, her i VG, starter med at «det innvandrings- og islamkritiske nettstedet Human Rights Service vil ikke lenger få støtte over statsbudsjettet, varsler politikere fra Ap, SV, og Sp».
Beskrivelsen her er det lite å si på. HRS er så absolutt kritisk til den innvandrings- og integreringspolitikken som har vært ført i flere tiår, og HRS er også kritisk til islam.
– Jeg er glad for at de rødgrønne partiene har vært tydelige på at støtten til HRS skal fjernes. I tillegg vet vi at Venstre, Rødt og MDG er imot støtten. Det er ikke lenger flertall for støtte til HRS i Stortinget, skriver justispolitisk talsperson Lene Vågslid (Ap) til Medier24, fortsetter NTB.
At Lene Vågslid er glad betviler vi på ingen måte. 35-åringen er hovedarkitekten bak representantforslaget om å fjerne HRS fra statsbudsjettet. Representantforslaget ble naturlig nok nedstemt, da det er helt amatørmessig å fremme et representantforslag i en sak som er gjenstand for behandling i statsbudsjettet for 2022, men Vågslid fikk innledet krenkefesten Ap bedrev hele valgkampen.
Man kan undres om hvorvidt festen ble avholdt for å tekkes nettopp stemmekveget, vel vitende om at det er muslimene Vågslid mener HRS er slemme mot.
– HRS er en organisasjon som bidrar til krenkelse og sjikane av muslimer i Norge, sa samme Vågslid til Dagbladet i forbindelse med det pinlige representantforslaget sitt.
Vi kan tørt kommentere at Vågslid verken respekterer politiske prosesser eller vet hva hets og sjikane er, men vi har forståelse for at det er viktig å holde seg med de muslimske velgerne, der 68 prosent stemmer Ap. At det er et demokratisk problem at man i praksis kan importere stemmegivere er neppe et tankekors partyfikseren for krenkefesten har grunnet mye over.
Rettferdig pengefordeling á la SV
Også nestlederen i SV står klar til å kommentere når det handler om å fjerne statsstøtten til HRS. De 1,8 millionen kroner faller SVeren tungt for brystet.
– Alle de tre partiene som nå danner flertall, har gått inn for å kutte støtten til HRS. Nå er det på høy tid at vi får det til. Vi skal ikke støtte hets av minoriteter, skriver SVs nestleder Torgeir Knag Fylkesnes, gjengir NTB.
Mer hets der altså. Også denne gang uten dokumentasjon på hva hetsen består i. Det morsomme med Fylkesnes er hans eget forhold til skattebetalernes penger. Han vil gjerne spare inn på fellesskapets bidrag til HRS, mens han selv sitter med «gratis» (skattefinansiert) Stortingsleilighet samtidig som han leier ut sin egen Oslo-leilighet. I tillegg leier han ut deler av boligen i Tromsø.
Til tross for at han mener at gratisboligen på skattebetalernes regning «er et uklart system og et mangelfullt regelverk på mange områder» har han åpenbart ingen betenkeligheter med å utnytte det samme systemet selv – i åtte år i strekk. Så kan hver og en regne ut fordelen av å bo gratis samtidig som man har leieinntekter på egne boliger.
Men det er klart, når du står ved inngangen til å sitte i regjeringen, ja kanskje bli statsråd, med sin like «rettferdige pengefordeler»-leder Audun Lysbakken, som i Stoltenberg II-regjeringen måtte forlate statsrådsposten på grunn av korrupsjonslignende tilstander (å dele ut penger til sine egne) i tillegg til at han løy så det rant av han om sine politiske manøvre overfor HRS, da er det slett ikke morsomt med et frittalende HRS – statsstøtte eller ikke.
Også Lysbakkens statssekretærer Henriette Westhrin og Kirsti Bergstø, som begge hadde sentrale roller i det politiske fiksfakseriet, måtte gå av. Sistnevnte er i dag nestleder i SV. Kanskje hun også sikler på en statsrådspost?
Mon tro hvordan Ap-leder Støre tenker om disse i «sin» regjering?
Sps journalistiske og etiske fyrtårn
Den mest interessante kommentaren om HRS og det rødgrønne behovet for å fjerne statsstøtten kommer likevel fra Senterpartiets mediepolitiske talsperson, Åslaug Sem-Jacobsen.
– Vi er ikke særlig begeistret for at regjeringen har finansiert HRS. De blir stadig tatt i faktafeil og opererer ikke på et journalistisk og etisk nivå som man burde forvente av enhver som mottar statsstøtte, har Sem-Jacobsen sagt ifølge NTB.
For det er virkelig interessant å bruke Faktisk.no (hva annet kan det være?) som rettesnor for hvem som skal motta statsstøtte og hvem som ikke skal det. Det er flere grunner til at dette er et fullstendig uholdbart kriterium for å vurdere hvorvidt statsstøtte er berettiget eller ei.
For det første eies Faktisk.no av hovedstrømsmediene i Norge, og har sterk politisk slagside. For det andre er utvalgskriteriene av saker direkte knyttet til engasjement i sosiale medier, og for det tredje tas det ingen hensyn til hvorvidt de velger å «faktasjekke» bagateller eller store saker. Vi har gjentatte ganger skrevet om hvordan dette «sannhetsministeriet» opererer, blant annet her, her, her, her og her. Listen er lang, Faktisk.no har ingen objektiv agenda. Er ikke Sps slagord dessuten «folk flest»? HRS’ fremste støttespillere, i motsetning til sannhetsministeriet Faktisk.no, er nemlig folk flest, de folkene som erfarer konsekvensene av de som først og fremst jakter politisk makt.
Men så er det Sp-talskvinnens etiske og journalistiske dommerfunksjon, der hun påberoper seg evnen til å vurdere at HRS «ikke er på et journalistisk og etisk nivå som man burde forvente». Igjen, som sine respektive kollegaer fra Ap og Sv, evner ikke Sem-Jacobsen å komme med eksempler, men påstår likevel å ha oversikt over ulike nivåer innen journalistikk og etikk, og ikke minst kan hun vurdere hvilket nivå HRS er på.
Et raskt google-søk viser at den journalistutdannede Sp-kvinnen har erfaring fra journalistikken. Aftenposten har intervjuet henne tidligere i høst, og skriver:
Lenge stemte hun ikke Senterpartiet, kanskje for å gjøre et opprør mot faren som var lokalpolitiker. Og hun fikk jobb i NRK P3. På starten av 2000-tallet var hun med på å starte Lydverket. I 2011 var hun prosjektleder for andre sesong av TV-serien Trekant. En serie der tre unge mennesker prøver ut egen seksualitet på TV.
Til audition kalte hun inn 17 unge mennesker, og sa at de måtte regne med å «runke på TV» og at årets trekant ville bli drøyere enn fjorårets.
Ja, her er det både journalistikk og etikk i skjønn forening, forstår vi. At hun har valgt politikken som levevei gjør øyensynlig at sex-TV og radiojournalistikk om musikk gjør henne evnet til å vurdere både politisk journalistikk og etikk.
Tilbake til late-som-leken
For HRS er det ikke av betydning hvem som sitter med regjeringsmakt. Vi blir – offentlig vel og merke – mislikt av uansett regjering. Nettopp fordi vi drar frem problemene og peker på hvem som har ansvaret, er det ubehagelig å assosieres med HRS og det er et symbolpolitisk grep å ønske oss fjernet fra «det betydningsfulle» kartet. Klart det er ubehagelig å bli minnet om problemer knyttet til innvandring og integrering, og like ubehagelig er det når det synliggjøres at problemene vedvarer uavhengig av hvem som styrer. Og hvem som har ansvaret.
Men den nye rødgrønne regjeringen går i en felle. Nå kan HRS ende med å bevise at vi er til for «at det er vanlige folks tur» (Ap), «folk flest» (Sp) og «for de mange – ikke for de få» (SV), for det er kontrollerende politikere som har gjort det de kan for at statsstøtte skal gi offentlig legitimitet. Vi får se. Vanlige folk er ikke dumme.
Når statsstøtten nå fjernes, kan late-som-leken fortsette i regjeringskontorene. Så må de rødgrønne gjerne stikke fingrene i ørene og bevilge flere penger til handlingsplaner og liksom-tiltak. Det er ikke sikkert vi kommer til å la være å minne dem om hvem som gjennom tjue år har hatt rett i framskrivinger og analyser og hvem som ikke har hatt det, men det vi kan forutse med all sikkerhet er at problemene knyttet til innvandring, integrering og islam ikke vil avta ved å fjerne statsstøtten vår.
Det er mer som tyder på at de rødgrønne vil gjøre de kommende årene til «uvanlige folks tur» snarere enn vanlige folks.