Faren har bodd i Norge i hele 12 år, og hans kone, og mor til tre barn, var hans barnebrud.
Det kan ha vært svært gode grunner til at faren til lille Asia tok seg alene til Norge. Opplysninger fra en artikkel i Adressa (bak betaling) indikerer ikke bare at faren ikke kjente Asia før hun ble evakuert av norske myndigheter. Det kommer også frem at hans kone i realiteten var hans barnebrud, som han forlot i Afghanistan for 12 år siden.
Løgnhistorien
Vi skrev om NRKs manipulerende historie om afghanske Asia (4) torsdag, og avdekket hvordan NRK bevisst framstilte det som om familien hadde sendt fireåringen på ferie til besteforeldrene, mens realiteten var at Asia aldri tidligere har vært i Norge.
Med utgangspunkt i opplysningene NRK gav i sin artikkel, beregnet vi hvor lang tid det ville gått fra far reiste fra Afghanistan til han fikk oppholdstillatelse og påfølgende familiegjenforening med sin kone. Vi kom fram til at det ville ha gått omtrent to år, og konkluderte dermed med at faren ikke hadde sett Asia på like lang tid.
Men avisen Adressa har beskrevet historien langt grundigere enn NRK, og det gjør definitivt ikke NRKs framstilling bedre. For i artikkelen til Adressa kommer det frem det opplysninger som gjør historien til lille Asia til en enda mer komplisert affære – og slett ikke en solskinnslysende sådan, til tross for at Adressa gjengir denne uttalelsen fra mor:
-Jeg er veldig glad. Endelig er våre barn sammen med oss.
Barnebruden
«Familien har i tillegg til Asia barna Hilal (12) og Rian (3 måneder)», opplyser Adressa, som også oppgir at faren har vært i Norge i 12 år. Både mor og far oppgis å være 28 år gamle, og det er denne opplysningen som gjør historien ekstra spesiell.
Det unge parets eldste barn må ha blitt unnfanget da foreldrene var 15 år. Det er slik sett snakk om både en barnebrud og en barnebrudgom, hvorav sistnevnte enten har kommet til Norge som enslig mindreårig asylsøker eller sammen med egne foreldre.
Dersom opplysningene er korrekte innebærer det uansett at den gravide barnebruden har blitt etterlatt i Afghanistan, mens barnebrudgommen reiste til Norge og fikk oppholdstillatelse.
Hilal på 12 har åpenbart vært i Norge en stund, han oppgis å gå på barneskolen der familien nå er bosatt i Levanger. Dermed kan man anta at far har søkt familiegjenforening med sønnen først, og fått innvilget denne. Som kjent er det ikke alltid like populært å komme med barnebruder til Norge, og med stor sannsynlighet er det mors unge alder som har gjort at det har tatt tid før familien har ønsket å søke familiegjenforening.
Grenseløst foreldreskap
Paret må ha unnfanget lille Asia for i underkant av fem år siden i Afghanistan. Far har altså reist fra Norge og besøkt sin kone, for deretter å reise tilbake til Norge igjen. Slik har ekteparet klart å bli foreldre til tross for at far bodde i Norge med begrunnelsen at Afghanistan var for farlig for ham å oppholde seg i.
På et tidspunkt etter at Asia ble født har mor blitt familiegjenforent med far i Norge, men etterlatt Asia. I Adressas artikkel framkommer det at mor fremdeles ikke forstår norsk og at avisen bruker far som tolk for henne. Dersom mor har oppholdt seg i Norge siden yngstemann på tre måneder ble unnfanget, har hun neppe hatt tid til norskkurs, men måttet konsentrere seg om ansvaret for eldstesønnen og påfølgende graviditet, fødsel og spedbarnsstell, samtidig som hun har vært mor på avstand for etterlatte Asia.
Det dreier seg om et foreldreskap over alle grenser, helt bokstavelig talt.
Bekymringsløst
I norske medier framstilles historien bekymringsløst som en glad-sak. Ingen stiller spørsmål til hvordan det hele har gått til, og hvorvidt Norge skal heie fram barnebruder eller hvorvidt disse foreldrene i det hele tatt er i stand til å ivareta barn på en forsvarlig måte i Norge.
Alt er kosebamser og tilsynelatende lykke og idyll. Ikke ett eneste kritisk spørsmål har så langt vært å oppdrive.
Heller ikke Adressa stiller spørsmål ved hvorfor de får ta en rekke bilder av far og barna, mens det ikke publiseres et eneste bilde av mor. Ingen stiller spørsmål ved det inngåtte barneekteskapet, ved det faktum at far drar på besøk til Afghanistan til tross for at oppholdstillatelsen hans er basert på beskyttelsesbehov fra det samme landet, ingen spør om hvordan begge foreldre kunne forlate eget barn i opprinnelseslandet, ingen spør om noe som helst.
Det er kanskje ikke så merkelig når svarene på spørsmålene som ikke stilles er så intenst ubehagelige.