I et langt intervju med NRK forteller de to politibetjentene fra Politiets utlendingsenhet (PU), en mann og en kvinne, om hvordan de opplevde de dramatiske dagene i Kabul – og om hvordan de jobbet for å evakuere mennesker helt uten tilknytning til Norge fordi «det menneskelige tok overhånd».
Oppdraget
Dersom du trodde sikkerhets- og juridiske vurderinger lå til grunn for hvilke mennesker som ble evakuert fra Kabul, kan du umiddelbart slå den tanken fra deg som ren ønsketenkning.
I utgangspunktet skulle de to politiansatte til Kabul for å bistå evakuering av 63 navngitte personer, opplyser statskanalen, men oppdraget ble etterhvert utvidet til å omhandle ytterligere 400-500 navngitte personer.
«Veldig hardt» å si nei
Men de to PU-ansatte gikk lenger. De opplyser at det var vanskelig å si nei til alle menneskene som ville bli med til Norge.
Det var ikkje alle som fekk bli med til Noreg. Dei to politifolka fortel at instruksane dei hadde med seg var veldig svart-kvitt.
– Etter to dagar fekk eg oppgåva med å fortelje folk at dei ikkje fekk bli med til Noreg. Det syntest eg var veldig hardt, seier politikvinna.
Ho tek ei lita pause.
– Situasjonen var heilt jævlig. Vi prøvde å finne smotthol for å folk med. Det å kaste dei ut igjen i det kaoset som var på utsida var heilt forferdeleg, syntest eg.
Det som var «svart-hvitt» ved instruksene var altså at navngitte mennesker med noen form for tilknytning til de norske styrkene og/eller Norge skulle med, mens alle andre ikke skulle med. Og det var denne «svart-hvite» instruksen det norske politiet ikke klarte å forholde seg til, fordi det var «veldig hardt» å si nei.
La vekk instruksen
Til NRK forteller de PU-ansatte at de jobbet hardt for å få omgjort norske juridiske vurderinger av enkeltpersoner, og at de til slutt la vekk hele instruksen. De ønsker ikke å bære ansvaret for dette alene, og forteller at det var flere med på å ta disse avgjørelsene.
Ho fortel at det var mange som arbeidde hardt for å finne løysingar. Dei huskar godt ei kvinne som var gravid i åttande månad, og hennar to born på to og sju år.
– Det blei gjort juridiske vurderingar i Noreg. Svaret var nei. Ho hadde ingen tilknyting til Noreg, seier politimannen.
Men dei utsende frå PU, den norske styrkesjefen og leiaren for spesialsoldatane samla seg om ei avgjerd. Utanriksdepartementet sitt team (URE), som kom 22. august, var også involvert i avgjerda.
– Vi la bort instruksverket. Dette var ein militær operasjon, og vi var under militær kommando, så Forsvaret bestemte at dei skulle til Noreg. Det menneskelege tok overhand. Det var ei klok avgjerd, for då kvinna kom til Noreg blei ho sendt til sjukehus og fødde, seier han.
Dei fortel at dei tok bakvegen i eit fåtal saker.
Hvor mange saker som utgjør «et fåtall» opplyser ikke de politiansatte om. Men vi kan med sikkerhet vite at over 30 personer uten tilknytning til Norge ble evakuert hit, for blant de ikke planlagt evakuerte var også barna norske styrker tok med seg.
Påvirket Justisdepartementet
Det framkommer i NRKs intervju at de to politiansatte jobbet hardt for å få barn til Norge. Også denne vurderingen synes å være tatt ut fra personlig «synes synd på»-mentalitet, og uten forsøk på å få eksempelvis Røde Kors eller andre hjelpeinstanser til å finne foreldrene til barna.
Amerikanarane tok kontakt med nordmennene fordi dei hadde mange einslege barn hos seg.
– Dei hadde ingen som kunne sjå til dei. Dei hadde ikkje mat eller vatn. Vi sa vi kunne ta dei, seier politikvinna.
Dei meiner det var den beste løysinga.
– Vi hadde både mat og vatn, og sjokolade, og ikkje minst skugge. Vi var også i nærleiken av feltsjukehuset dersom det blei behov for det, seier ho.
De to PU-ansatte påvirket Justisdepartementet med bekymring for barna, og oppnådde at departementet endret instruksen.
Barna var altså ikke under norsk ansvar ved feltsykehuset, men under selvvalgt personlig ansvar av de PU-ansatte.
Det beskrives hvordan en far klarte å finne igjen barnet sitt fordi «det hadde gått rykter om at nordmennene hadde tatt ansvar for de enslige barna».
Det som derimot ikke beskrives, er noen innsats for å gjenforene barna med foreldrene sine. De norske PU-ansatte kontaktet ingen hjelpeorganisasjoner, men belaget seg på egne vurderinger om det var «snillest» å ta barna med seg.
28 einslege barn blei sett på flyet til Noreg utan foreldra sine. To leiarar i Politiets utlendingseining sa til NRK tidlegare denne veka at det ikkje var andre alternativ.
Enkelte har vore kritiske mot denne avgjerda. Dei to politifolka som var på bakken i Kabul meinte det var det einaste riktige å få disse barna i tryggleik. Dei fortel at dei saman med styrkesjefen og sjefen for spesialsoldatane i Kabul var samla i avgjerda.
Problematisk
Men selv om de to PU-ansatte får støtte av styrkesjefen og sjefen for spesialsoldatene, er det ikke uproblematisk å bestemme at 28 barn skal til Norge, uten forsøk på å finne foreldrene og uten samtykke til å ta dem med. Vi har tidligere denne uken belyst problematiske sider ved denne avgjørelsen i saken Barna som ble evakuert fra Kabul.
Strengt tatt er det kidnapping å ta med seg barn, som om man tar med seg en valp, slik mannen i kommentarfeltet beskriver det som. Hvorfor gjøres ingen innsats for å gjenforene barna med foreldrene i Kabul? Skal myndighetene ha oss til å tro at feltsykehuset i Kabul er så amatørmessig at det ikke fører journaler der barnas identitet og foreldres kontaktinformasjon er skrevet ned?
Er det troverdig at foreldrene til barna, som opplyses å ha vært innlagt på feltsykehuset, ikke har sett til barna sine når tilstanden i Kabul har vært som den har vært? Er det sannsynlig at alle disse foreldrene har vært uten telefon i flere dager slik at sykehuset ikke har klart å komme i kontakt med en eneste en av dem før evakuering? Taliban tok offisielt over Kabul den 14. august, mens evakueringsmannskapene forlot Norge for å bistå i landet to dager senere.
Nå kommer det frem at det slett ikke er riktig at alle barna var innlagt på det norske feltsykehuset, men også samlet sammen av de to norske PU-ansatte. Det framkommer videre at mennesker helt uten tilknytning til norske styrker eller Norge er evakuert på bakgrunn av personlige vurderinger av hvem det er mest synd på, ikke på bakgrunn av sikkerhetsvurderinger.
Er det virkelig et slikt godhetspoliti som skal være styrende for hvem som hentes til landet? Finnes det ingen bekymring for hvorvidt dette valget er i nordmenns interesse? Er det ingen som tenker at Kjetil Stormarks avsløring på aldrimer.no av hvorfor tolker ikke fikk komme til Norge, kan antyde at det ikke er særlig klokt å hente folk, til tross for at de selv svært gjerne vil til Norge?
Flere av de norsktilsatte tolkene som arbeidet for norske spesialstyrker i Afghanistan, hadde ekstreme og ytterliggående holdninger. I en hemmelig forsvarsrapport fra 2013 ble tolkene karakterisert som en sikkerhetsrisiko. Dette var årsaken til at de aldri fikk opphold eller asyl i Norge.
Kanskje er det lurt å la politifolk med evne til å forholde seg til regjeringens instrukser få ansvar for liknende oppdrag i framtiden.