I en tåredryppende, rørende reportasje skriver NRK om lille Asia, fire år, som endelig ble gjenforent med pappa i Norge etter «besøk i Afghanistan». Men lille Asia har aldri tidligere satt sine ben på norsk jord, og hun gjenkjenner neppe sin egen far etter å ikke ha sett ham på flere år.
NRK vet å spinne følelsesladde historier. Og statskanalen vet også hvilke følelsesstrenger de skal spille på for å få nordmenn mest mulig positive til innvandring. Historiene har alltid de samme elementene: En dramatisk flukt, flyktninger det er fryktelig synd på, og et snilt og inkluderende Norge som gir de fortapte en trygg havn.
I framstillingen av evakueringen av lille Asia fra Kabul går NRK lenger. De går faktisk så langt at historien de forteller er direkte usann.
Løgnen
«Til vanlig bor fire år gamle Asia med familien i Trøndelag, men i sommer har hun vært på besøk hos besteforeldre i Kabul», skriver NRK. Til saken hører bilde av far og datter som gjenforenes. Asia løfter armen opp og dekker ansiktet.
I morges landet flyet med Asia på Gardermoen. Fireåringen var med på det nest siste flyet som kom til Norge fra Afghanistan.
Etter å ha en legesjekk blir hun kjørt til Politiets utlendingsenhet (PU) på Tøyen i Oslo.
Der venter faren, Noor. NRK er med når bilen med datteren kommer og han ser datteren for første gang på lang tid.
Han løfter henne ut av bilen og gir henne en stor klem. Det er flere mennesker rundt og mye oppmerksomhet for fireåringen
Hun er først sjenert og gjemmer ansiktet i farens bryst, skriver NRK.
Men det NRK ikke nevner er at påstanden om at lille Asia «til vanlig bor med familien i Trøndelag» er en framtidsvisjon. NRK nevner ikke hvor lenge det er siden hun har sett faren. De nevner bare et sommerbesøk hos besteforeldrene i Afghanistan og lar leserne tenke at ja, en hel sommer er jammen lenge for en fireåring.
NRKs selv-avsløring
I kommentarfeltet under NRK Trøndelags publisering av saken på Facebook er det flere lesere som reagerer på at den afghanske familien har vært villige til å sende en fireåring på ferie til landet som skal være så farlig at familien har flyktet derfra.
Reaksjonene i kommentarfeltet er da også helt betimelige. Utenriksdepartementet fraråder alle reiser til Afghanistan og nå oppfordres alle nordmenn som befinner seg i Afghanistan til å forlate landet.
NRKs ansatte beslutter til slutt å besvare leserne som lurer på hvorfor Asia ikke var hjemme i Norge.
Dermed var det ikke sant at «til vanlig bor fire år gamle Asia med familien i Trøndelag». Fire år gamle Asia har aldri satt sine ben på norsk jord før.
Gjenforenings-manipulering
Man kan likevel spørre seg om løgnen om at lille Asia «til vanlig bor i Norge» er det verste ved NRKs reportasje. Følelsesmanipuleringen av leserne ved å framstille det som om lille Asia «gjemmer ansiktet i farens bryst» fordi hun er sjenert for pressen, er minst like ille.
For det er komplett usannsynlig at lille Asia gjenkjenner faren sin. I hennes verden er også han en fremmed mann. Hva den lille jenta kan ha følt under gjenforeningen er helt umulig å vite, men at hun skal ha vært glad og trygg i pappas armer, slik NRK portretterer, er helt usannsynlig.
Bak «glad-historien» til NRK er en historie om en far som tar reisen til Norge i forsøk på å få hele familien hit i etterkant, og den prosessen tar så lang tid at det er helt umulig for lille Asia å gjenkjenne far i dag.
Så lenge er «lang tid»
«Det var faren som opprinnelig kom til Norge som flyktning, og resten av familien har fått komme hit ved familiegjenforening», presiserte NRKs ansatte.
Hvor lang tid faren har brukt på å ta seg fra Afghanistan, gjennom Europa og helt til Norge, kan vi ikke vite. At reisen tar tid er det likevel ingen tvil om. Migrasjon med Norge som mål er oftest en flere måneder lang affære. La oss likevel anta at Noor Agha Waziri har gjennomført reisen på én måned.
Stasjonert i Norge har Waziri måttet søke asyl. UDI opplyser at ventetiden for å få behandlet asylsøknad er gjennomsnittlig 6 måneder. Fra Waziri forlot Afghanistan har det altså på tidspunktet for godkjent asylsøknad gått minimum sju måneder. På dette tidspunktet kunne Waziri sette i gang med å søke familiegjenforening.
I dag tar det normalt totalt 15 måneder fra du leverte dokumentene dine hos politiet eller på søknadssenteret til du får svar, hvis vi trenger at du skal på intervju. Hvis familiemedlemmet ditt bor i et politidistrikt med lang ventetid for intervju, kan det dessverre ta lenger tid, skriver UDI.
Og lenger tid har det antakelig tatt. På oversikten over ventetid i de ulike politidistriktene skriver Politiet at ventetiden i Trøndelag er fem måneder. Det er en måned lenger enn hva UDI oppgir som gjennomsnittlig ventetid.
Fra reisen fra Afghanistan til godkjent søknad om familiegjenforening har det på dette tidspunktet altså gått minimum 23 måneder. Dertil kommer papirmølle og selve reisen for familien fra Afganistan, hvor NRK opplyser at mor har kommet først, mens lille Asia har blitt forlatt hos slektninger i Afghanistan.
Hvor lang tid det har gått fra mor reiste til Norge fram til evakuering av lille Asia vites ikke. Det vi kan vite er at lille Asia ble etterlatt fordi det ikke fantes bevis for at hun var familiens barn. Det framkommer i NRKs sak om alle barna Norge har evakuert fra Afganistan, der det presiseres at det har blitt tatt DNA-test av ikke bare Asia, men av tre andre påståtte «norske» barn.
– Dei barna som er attendeført med foreldre har vi teke DNA-test av, sa politiinspektør Håvard Bekk til NRK.
Men det har også tatt ekstra tid å gjøre lille Asia i stand til å reise grunnet situasjonen i Afghanistan.
Som resten av verden ble også Noor og familien overrasket over hvor fort Taliban overtok makten i Kabul.
Det førte til at han ikke selv kunne reise til Afghanistan for å hente datteren, men måtte få hjelp til å få Asia hjem, skriver NRK.
Vi kan dermed med sikkerhet vite at det har gått i hvert fall to år siden lille Asia sist så sin far. Da var hun bare to år gammel. To år i en fireårings liv er svært lang tid og kan på ingen måte sammenliknes med en sommerferie hos besteforeldre, slik NRK gjør.
«Godhet» på barnas bekostning
Norsk presses framstilling av hva som er godt for barn står i skrikende kontrast til hva som vurderes barnefaglig godt for barn. Det er misvisende av NRK å framstille det som om lille Asia synes det er vidunderlig og trygt å endelig være gjenforent med faren. Hun kan neppe huske faren i det hele tatt, og i hennes verden er kanskje det eneste trygge ved ham at han er imøtekommende og snakker samme språk som henne.
Man kan også spørre seg hva slags vurderinger som ligger til grunn for å forlate et barn i Afghanistan og selv reise til Norge. For farens del er det ikke vanskelig å forstå ønsket om å få familien til et land som på alle måter er trygt, men for morens del er det vanskelig å sette seg inn i avgjørelsen om å etterlate et lite barn for selv å reise.
Det er videre høyst betenkelig at familien velger at far skal hente lille Asia, ikke mor. Det er åpenbart langt kortere tid siden Asia har sett moren, og det logiske ville derfor vært å trygge barnet ved å la mor hente henne. Men heller ikke dette problematiseres på noen som helst måte, og i hvert fall ikke av NRK.
Men det bør problematiseres. Familien kommer fra et land med 99 prosent oppslutning om sharia. Får mor i det hele tatt bevege seg fritt eller måtte hun vente hjemme fordi far bestemte det? Spørsmålene om vurderinger er mange, men NRK vil ikke ta i disse med ildtang.
De vil bare selge inn den norske godheten. Nok en gang er det på barnets bekostning.