Det er et absurd skue å være vitne til norske reportasjer om barn som er forlatt i Afghanistan. Historien er alltid den samme: Det er alltid en skurk, og skurken er ofte sendrektige norske myndigheter som ikke umiddelbart gir oppholdstillatelse til borgere med norske pass påståtte egne barn i utlandet.
Når mediene bruker denne vinklingen spiller ofte myndighetene på lag. De «innrømmer» feil, vil strekke seg lenger, jenker på regelverket eller gjør om på allerede fattede vedtak. Det er jo snakk om barn, og det aller beste for barn er å komme til Norge, synes som en gjennomgangsmelodi når medier og myndigheter skal synge det glade budskap samstemt til folket.
Tårer og tilpasning
Skal man gi folk utløsning må man følge spillereglene for ekte sosialpornografisk sentimentalitet. NRK vet dette svært godt. De tilpasser historiene de forteller slik at de ender i tårer, enten i bilder eller ved retorisk å zoome inn på de vondeste, såreste følelsene, de følelsene som trigger lesernes medfølelse så iherdig at tårene velter fram i øyekroken. Da er godhetsutløsningen oppnådd. Den er både deilig, avhengighetsskapende og fordummende – ikke ulikt en annen form for utløsning.
I sosialpornografien passer det dårlig å gi informasjon som bryter med oppskriften for lesernes utløsning. Å fokusere på problematiske sider ved historien, og da særlig opplysninger som setter hovedrolleinnehaverne i et dårlig lys, er omtrent like ødeleggende for budskapet som å tillegge en pornoskuespiller gonoré. Det funker ikke. Derfor holdes den ubehagelige informasjonen tilbake. Mediene vil jo ikke kludre til for effekten.
I går skrev vi om NRKs manipulerende historie om afghanske Asia (4), der historien som ble spunnet var at lille Asia var på sommerferie hos bestemor og bestefar, før hun endelig ble gjenforent med far i Norge (utløsningsøyeblikket). Det NRK utelot fra historien var at både mor og far med viten og vilje hadde etterlatt lille Asia i Afghanistan for lengst, og selv reist til Norge. Og selvsagt var det utelatt fordi opplysningen ville ødelegge for den deilige følelsen av å bli berørt, kjenne seg god og ikke minst føle tårevåt takknemlighet for å bo i et land der alle er snille og ordner opp for verdens lidende.
I dag er NRK i gang igjen – denne gangen med en enda «verre» historie.
Den etterlatte
«Måtte etterlate sønnen på flyplassen i Kabul», er tittelen NRK fredag har gitt dagens dose fordummende nyhetsformidling. Og kortversjonen gis allerede i ingressen, der heltinnen og skurken presenteres.
Da «Noor» (38) ble evakuert fra Kabul til Norge, måtte hun gå om bord i flyet mens hennes sønn på 11 år måtte stå igjen på flyplassen. Nå innrømmer UDI feil i saksbehandlingen.
Mamma «Noor» er heltinnen som ble forrådt av norske myndigheter, forstår vi straks. Og etter en kort ingress kommer oppbyggingen av det sosialpornografiske sentimentet. Mor er trygg, men fortvilet, mens stakkars «Omar» er utrygg. Det er Norges skyld.
Noor er nå trygt tilbake i Norge. Men sønnen på 11 år måtte bli igjen fordi tillatelsen fra norske myndigheter kom for sent.
«Noor» (38) er trygt tilbake i Norge, etter å ha blitt evakuert ut av den kaotiske flyplassen i Kabul. Men hun er fortvilet, fordi hun ikke fikk med seg sønnen «Omar» på 11 år ut av landet…
…På telefon fra Norge snakker hun med «Omar», som gråter.
– Kjære, ikke gråt sønnen min. Det går bra. Snart er du i Norge, sier moren.
NRKs versjon er altså at moren måtte forlate sønnen. Hun hadde altså ingen andre valg, skal vi forstå reportasjen. Men hvorfor i all verden hadde hun ikke annet valg? Ble hun tvunget til å forlate en liten elleveåring i kaoset på flyplassen? Var hun selv helt ute av stand til å velge hvorvidt hun ville bli og passe på sønnen, eller hadde hun valgmulighet?
Mor valgte å reise til Norge. Hun satte eget behov foran barnets behov, slik man ser i svært mange av tilsvarende saker. Og i dette tilfellet var det ikke første gang hun forlot sønnen. Leser vi videre i historien, framkommer det at mor dro fra Omar allerede da han var bitteliten, og på ingen måte har fungert som noen alminnelig, omsorgsgivende mamma for den afghanske gutten.
NRK bestemmer hva som er sant
Mamma Noor valgte å reise fra lille Omar da han var knapt to år gammel.
Noor fikk opphold i Norge i 2012, og er nå norsk statsborger. Hun sier selv at sønnen, som er født i januar 2010, ikke kom med henne til Norge fordi familiefaren ikke ville det. Utlendingsdirektoratet, UDI, bekrefter at familiefaren ikke fikk opphold i Norge. Derfor fikk heller ikke sønnen det.
Hva som er bakgrunnshistorien her er umulig å vite, annet enn at mor har reist fra resten av familien, øyensynlig med oppdraget å få resten av familien til Norge ved familiegjenforening, men uten å lykkes i akkurat det.
Det framkommer også at faren til Omar ikke syntes det var noen god idé å sende sønnen til mor i Norge. Hvilke vurderinger faren har tatt kan vi heller ikke vite, men det trenger på ingen måte være slik at mor er en bedre omsorgsperson enn far. Kanskje er det tvert imot slik at far ikke har villet reise fra barnet sitt, men tatt foreldreansvaret på alvor?
Slike betraktninger har ikke NRK rom for i sin historie. Statskanalen har bestemt hvordan vi skal forstå dette.
Det er historien om en familie med uflaks.
Og det er historien om feil hos utlendingsmyndighetene som kan ha ført til at «Omar» (11) nå er i en usikker situasjon i Kabul, og ikke trygt plassert i Norge sammen med sin mor, skriver NRK.
Det er altså per definisjon «uflaks» at mor ikke fikk familiegjenforening, at far ikke anser mor som noe godt omsorgsalternativ for Omar når Omar fremdeles er bleiebarn, og at mor igjen forlater sønnen. Og det er Norges skyld at denne «uflaksen» gjør at Omar «ikke (er) trygt plassert i Norge sammen med sin mor».
Men hvem kan vite at det tryggeste for Omar er å være sammen med en mor som beviselig har utøvd grov omsorgssvikt flere ganger? I et land der Omar ikke kjenner andre enn en mor han kun har møtt sporadisk, der han ikke kjenner verken språk eller kultur og heller ikke kan vite noe om hva han skal gjøre dersom mor svikter ham igjen, er det ikke nødvendigvis spesielt «trygt» for Omar.
Planlagt omsorgssvikt
Det er mange faktorer å reflektere over når man skal vurdere hva som er best for barn. Norske mediers ensidige framstilling av at det beste for alle verdens barn er å komme til Norge, er på alle måter både fordummende og feil. I praksis er en slik overfladisk framstilling med på å sette statsstøttet omsorgssvikt i system, fordi dette perspektivet ikke tar høyde for andre sider ved barnas liv enn en svart/hvit framstilling av utrygghet i opprinnelseslandet kontra trygghet i Norge.
Helt grunnleggende må norske myndigheter og medier ta innover seg det faktum at barndom ikke har noen egenverdi i klansamfunn. Barna har verdi i kraft av å kunne skaffe foreldrene inntekter og på sikt videreføre og forsørge slekten, men barndommens egenverdi er en vestlig konstruksjon. Dette er grunnleggende kulturkunnskap og det er helt avsindig at denne kunnskapen utelates fra enhver rapportering om barn.
Å forlate barn til fordel for egen vinning er omsorgssvikt. Punktum. Det får følger for barnet å bli behandlet sånn, og det er på ingen måte snilt å ta til orde for at foreldre som gjør dette er gode og trygge omsorgspersoner. Normal god omsorg forutsetter at foreldre forstår at barn trenger dem. I tilfellet Omar har moren forlatt sønnen ikke bare en, men to ganger. Å forlate barnet sitt på flyplassen i Kabul, i totalt kaos, er omsorgssvikt. Det er alvorlig, og hadde en norsk mor gjort tilsvarende, ville barnevernet umiddelbart blitt koplet inn. Et barn er ikke en gjenstand du kan hensette etter eget forgodtbefinnende, selv ikke i en vanskelig situasjon.
Noor forteller at hun prøvde å få med seg sønnen sin inn på flyplassen. Men amerikanske soldater sa nei, fordi hun ikke hadde dokumenter for sønnen sin. Kun hans afghanske pass, og farens tillatelse på at han kunne forlate landet.
– Du må dra alene, eller bli igjen her, sa soldatene til meg, sier Noor til NRK.
Og hun tok valget. Hun dro fra sønnen.
UDI som skurk
I NRKs historie har UDI blitt skurken som gjør at Omar er igjen i Afghanistan. Både fordi Omar sin familiegjenforeningssak på grunn av en prosedyrefeil har blitt liggende i tre år, og fordi klarsignal om evakuering kom så sent at mor allerede hadde reist.
Hun gikk om bord i flyet. Uten sønnen. Men kort tid etter at hun landet i Norge, hadde Utenriksdepartementet og UDI godkjent at også sønnen kunne bli evakuert fra Afghanistan til Norge.
UDI bekrefter at denne tillatelsen ble gitt.
– Ved flyplassen i Kabul så fikk denne gutten grønt lys til å komme til Norge fordi han har en mor her i landet, sier Wenche Fone, avdelingsdirektør i UDI.
– Kan du si litt mer om hvorfor han fikk lov til å bli evakuert?
– Hovedbegrunnelsen var at han har en mor i Norge, som han ønsket å komme til Norge med. Og det blir tatt en beslutning i en ganske krevende situasjon på flyplassen, sier Fone.
Men denne beskjeden kommer ikke fram til moren i tide til at hun får sønnen med seg.
Det er allikevel ikke rimelig å gi UDI ansvaret for at Omar er igjen i Kabul uten mor. Selv med tårevåte beskrivelser av hvordan Omar var tilstede ved flyplassen da selvmordsbombene ble utløst endrer ikke det faktum at moren valgte sin egen sikkerhet foran sønnens.
UDI er ikke skurken, selv ikke med lang saksbehandlingstid for familiegjenforening.
Generelle føringer
Norge har bevisst bestemt at omsorgssvikt skal belønnes, og det bidrar til at migrantene som kommer til landet fortsetter å vokse opp i utenforskap. Det vises tydelig ved å se nærmere på asylsystemet og på statistikk over kriminalitet og psykiske lidelser hos innvandrerbefolkningen. Overrepresentasjonen er betydelig – og det har med kultur å gjøre.
Foreldre som enten forlater barna sine eller sender barna på den farefulle reisen til Europa alene for å ha ansvar for familiegjenforening i etterkant, utviser elendig foreldreskap. Ungene tar skade av å bli forlatt eller bli presset til å reise, det gir påfølgende, forutsigbare adferdsproblemer. Det er en skam at vi som samfunn belønner en slik praksis, vel vitende om at vi aldri ville godtatt denne formen for «omsorg» av norske foreldre.
Geografisk tilstedeværelse i Norge gjør ikke disse foreldrene til bedre foreldre. Oftest blir de enda dårligere foreldre, for de må utøve foreldreskapet i en kultur der omsorg for barn er systematisk og monitorert og der barndom har egenverdi. Barna ser selv hvor himmelvid forskjell det er mellom eget hjem og majoritetsbefolkningens hjem, og de blir stående i en umulig kulturell spagat.
Norske medier bør slutte å presentere de sosialpornografiske historiene om disse barna. De er kontraproduktive for alt annet enn likerklikk fra mennesker som søker godhetsutløsning. For barna selv er disse historiene med på å opprettholde berøringsangst og feilslåtte integreringstiltak. Barna selv trenger at omsorgssvikten blir belyst, ikke framjublet.
Hovedillustrasjon: HRS