Det går mot kirkevalg i Sverige, og prester vil helhjertet rekke ut sine hender til islamske ledere.
Skjermdump fra Samnytt.
Presten som fører an – her med rød neglelakk – heter Christofer Sjödin fra Umeå. Han tilhører Svenska kyrkan, motsatsen til Den norske kirke. Til P4 Västerbotten sier Sjödin at han synes den gamle kirken i Umeå kan gjøres om til moské.
Sjödin går lengre enn dette. Han vil gjerne se at muslimer tar over flere kirker i landet og forvandler dem til moskeer.
Presten kan altså ikke islamisere Sverige fort nok.
Sjödin er også opptatt av at det kommende kirkevalgets stemmeberettigede stemmer med tanke på «å hjelpe muslimer».
Vil ha islamsk bønn i kirker
– Det pågår undersøkelser i hele Sverige om lokaler, som vi har og som vi trenger og så videre. Der tror jeg det ville vært fantastisk hvis noen av lokalene våre kunne bli en moské, sier Christofer Sjödin til statsradioen og fortsetter:
– Det er fint hvis det kan brukes av andre til bønn. Jeg ser ikke at det er verre på noen måte enn at kommersiell aktivitet er i en kirke, sier Christofer Sjödin.
Sjödin tar selvsagt ikke disse tankene ut av løse luften. Den lokale moskeen i Umeå, Islamiska föreningen i Västerbotten, har vokst kraftig de senere årene, ifølge Samnytt. Medlemmene trenger mer plass til bønnestundene.
Vi har nøyaktig de samme holdningene blant prester i Norge, som da biskop, Atle Sommerfeldt, var over seg av glede. Det samme var Fredrikstads Ap-ordfører. Grunnen var at det ærverdige Seiersten misjonshus ble kjøpt opp av et islamsk trossamfunn.
Sommerfeldt uttalte seg slik i sakens anledning:
– Det finnes sikkert noen som mener dette er betenkelig. Men jeg vil heller si det slik: All ære til misjonssambandet som hever seg over smålighet. Hva kunne alternativet vært? At en kommersiell kjøper gjorde om misjonshuset til leiligheter? Eller at en MC-klubb flyttet inn? spør Sommerfeldt, som tilføyer:
– Jeg vil ikke skjære alle MC-klubbene over én kam. De har så absolutt mange flotte folk i sine miljøer. Men jeg kjenner likevel til et tilfelle hvor en MC-klubb overtok et bedehus, hvor den videre bruken ble det man kan kalle for uheldig.
– Kjenner du også til tilfeller hvor muslimene kjøper bedehus?
– Jeg er i farta usikker. Var det slik at den bosniske foreningen i Sarpsborg kjøpte et bedehus i byens sentrum? Ellers har nok ikke dette vært vanlig. Men som sagt; jeg mener det er så flott at de kristne ikke stempler eller ekskluderer muslimer, eller for den saks skyld andre religioner, resonnerer en engasjert Sommerfeldt.
Vi kunne konstatere dette i sakens anledning: Den kulturelle islamske revolusjonen ruller i raskere og raskere tempo over Norge. Og enda raskere i Sverige, kan vi føye til i dag.
Og merk følgende: Vi ser aldri at det motsatte skjer: At moskeer blir til kirker eller bedehus.
Kirken baner motorvei for islam
Vi ser mønsteret. Kirkens menn og kvinner vil ha islam.
Kirken medvirket i aller høyeste grad til å etablere Islamsk Råd Norge i 1993, et råd som har vært en vandrende islamistisk skandale gjennom årene. Men det finnes logikk bak dette. Kirken øynet antakelig muligheten for en ny vekst for sin tro, en vitalisering av kristendommens innflytelse i et Norge preget av den sekulariserte moderne tiden og stadig mindre religion. Med det sterkt misjonerende islam som entret det norske huset, håpte nok Kirkens ledere at også den skulle trekke til seg nye troende og gjenreise makt. En annen forklaring er vanskelig å spore.
Dette kom frem av material i boken til Terje Tvedt, Det internasjonale gjennombruddet, omtalt av oss her.
Den norske kirken valgte tidlig å stille seg helt bak Kirkenes Verdensråds linje om dialog mellom religioner, skrev Tvedt i boken (mine uthevelser).
Dialoglinjen ble administrert av Mellomkirkelig råd, og flere av de sentrale aktørene var også på ulike tidspunkt samtidig en del av det humanitær-politiske komplekset, både innenfor bistandsfeltet, menneskerettighetsarbeidet og asyl- og integreringsområdet (se nedenfor). Dialogpolitikken fikk hele tiden finansiell støtte fra staten, i perioder også fra Utenriksdepartementet. Hovedlinjen var den samme fra slutten av 1980-årene og frem til det internasjonale gjennombruddets slutt, og var med andre ord bemerkelsesverdig upåvirket av islamistiske terroraksjoner, utdrivelsen av kristne fra Midtøsten, fremveksten av norsk islamisme, eller av hva den faktisk oppnådde.
Vi borgere kan ikke forvente at denne kursen snus. Det er akkurat som i politikken. Når man har staket ut en kurs, evner man ikke å snu. Altså er de kristne, prestene og biskopene, de beste hjelperne av fremveksten av organisert islam i årene som ligger bak oss – og foran oss.