Nettavisen har intervjuet Frp-leder Sylvi Listhaug vedrørende de nye tallene, som viser at antall mottakere med innvandrerbakgrunn har økt med over 70 prosent siste ti år, mens det har blitt stadig færre mottakere blant befolkningen ellers.
Importert fattigdom
Listhaug sier til Nettavisen at tallenes tale er klar. Økt innvandring gir økt fattigdom i Norge:
– Arbeiderpartiet og de venstreradikale sosialistene snakker på inn og utpust om sosiale forskjeller, men de nekter å forholde seg til virkeligheten. Det som er sannheten er at økt innvandring betyr økt fattigdom. Det hjelper ikke hvor mange puter man syr under armene på folk. Til syvende og sist må folk komme seg i arbeid. Jeg er sterkt bekymret for at Ap og Sp nå blir avhengig av Rødt, SV eller MDG, som vil åpne grensene. Da vil fattigdommen skyte i taket, sier Listhaug til Nettavisen.
Frp-lederen mener det er bekymringsfullt at en rødgrønn regjering skal håndtere en forestående asylstrøm fra Afghanistan, og advarer mot effektene av å åpne grensene.
– Nå er det en gryende asylbølge fra Afghanistan. SV er allerede i gang med å foreslå å hente enda flere til Norge. Ikke bare er det urettferdig å prioritere noen ytterst få til Norge, fremfor å hjelpe mange i nærområdet. Vi kan hjelpe 468 medmennesker i nærområdene for samme sum som det koster å hente 1 flyktning til Norge. I tillegg vil det øke fattigdommen i Norge. Vi har store integreringsproblemer i Norge, og derfor mener FrP at vi ikke skal ta inn flere før vi har klart å integrere dem som allerede er i Norge, sier Listhaug til avisen.
De nye tallene viser med all tydelighet at innvandrere i stor grad er ukvalifiserte for deltakelse i det norske samfunnet, og at de havner i en fattigdomsfelle ved å komme hit, og at de enorme summene Norge bruker på innvandrere som har kommet hit, ville kunne hjulpet hele lokalsamfunn i nærområdene.
Over 70 prosent
Nettavisen har publisert en oversikt over hvor mye av ulike kommuners sosialhjelpsbudsjett som går til innvandrere. For en rekke kommuner er over 70 prosent av utgiftene direkte utbetalt innvandrere som ikke ønsker eller evner å klare seg selv økonomisk.
Det er en markant økning av antall personer med innvandrerbakgrunn som mottar sosialhjelp, mens det er en nedgang i befolkningen ellers.
Dette har skjedd i en periode hvor Norge har hatt historisk høy innvandring, inkludert flyktningkrisen i 2016.
I 2009 ble det utbetalt drøyt 1,8 milliarder kroner i sosialhjelp til personer med innvandringsbakgrunn. Ti år senere var tallet mer enn doblet til 4 milliarder.
Det betyr at personer med innvandrerbakgrunn står for nær sagt hele økningen i sosialhjelpsbudsjettene i norske kommuner, skriver Nettavisen.
Men ikke bare står innvandrere for så å si hele økningen i utbetalinger, de mottar også mer i snitt enn hva resten av befolkningen gjør. For kommunene utgjør nå sosialhjelp til innvandrere en betydelig del av kommunenes totale budsjett, og også små kommuner merker trykket på den kommunale lommeboken.
Blant de 26 kommunene som bruker over 70 prosent av sosialhjelpsbudsjettet på innvandrere, finner vi både store og små kommuner. Eksempelvis bruker Oslo 75,6 prosent av sitt budsjett med svimlende 99o millioner til innvandrere på sosialstønad, mens bittelille Salangen med totalt drøye 2.000 innbyggere, bruker 86,7 prosent av sosialhjelpsbudsjettet, tilsvarende over 2,5 millioner kroner, på «sine» innvandrere.
Tiltakende klasseforskjeller
Og utviklingen peker en vei: Oppover.
Utvikling de siste 10 årene.
For Oslos del har andelen sosialhjelp som går til innvandrere økt fra 60 til 75 prosent i perioden. I Bergen har det gått fra 28 til 49 prosent, skriver Nettavisen.
Tallene som Frp har bestilt viser at det er liten grunn til å anta at utviklingen vil flate ut eller snu. Dersom man ser på utviklingen siste ti år, er den en pekepinn på hvordan fortsatt innvandring vil bety fortsatt økning i antall fattige i årene som kommer. Nettavisen viser denne grafen som gir oversikt over siste ti års utvikling:
At dette er forutsigbare effekter av økt innvandring bør være åpenbart for de fleste, men likevel er det stor rødgrønn politisk vilje til å utvide antallet kvoteflyktninger og fortsette å tilby folk et liv i fattigdom, snarere enn å bruke ressurser på å hjelpe folk i nærområder.
Vi skrev i saken Klasseforskjeller som er importert:
Det hele handler selvsagt om hvem Norge lar innvandre og antallet i et tidsperspektiv.
For noen tiår tilbake snakket de fleste politikerne om «fremmedkulturelle». Det var en meget presis adressering, fordi det forteller noe om avstanden – og dermed utfordringene – vi står overfor når kulturell ballast er så forskjellig. Det har betydning om du har bakgrunn fra Sverige eller Pakistan.
Klasseforskjeller er altså noe vi importerer, og som vi deretter påtar oss kostnadene ved med å forsøke å utjevne forskjellene. Slik vi også ser det med den økte barnefattigdommen. Den økende barnefattigdommen er også importert. I NRKs reportasje påpeker folkeopplysningskanalen igjen at «antallet unge uføre doblet seg mens Erna Solberg har vært statsminister» – men de sier fortsatt ikke et ord om at det skyldes innvandring, endret regelverk og helse.
De nye SSB-tallene understreker analysen.
NAVs forklaringer
Nettavisen har snakket med avdelingsdirektør Jan Erik Grundtjernlien i NAV, som sier det flere mulige forklaringer på utviklingen:
– Flyktningkrisen førte til at Norge har bosatt relativt mange flyktninger i denne perioden. Mange innvandrere med fluktbakgrunn har behov for langvarig kvalifisering for å kunne komme seg ut i jobb. For de som ikke kommer ut i arbeid eller utdanning etter endt introduksjonsprogram, kan videre oppfølging og livsopphold fra NAV være nødvendig. Dette er ofte personer som ikke har opparbeidet seg rettigheter til ytelser etter folketrygdloven, og de må derfor oftere søke om sosialhjelp når de har behov for økonomisk støtte, skriver han i en e-post til Nettavisen.
Stikkordet man bør bite seg merke i her er behov for langvarig kvalifisering, og påfølgende de som ikke kommer ut i arbeid eller utdanning etter endt introduksjonsprogram. For det som er realiteten er at Norge er et høykvalifisert samfunn der de færreste innvandrere uten utdanning noensinne vil ha mulighet til å hevde seg på det norske arbeidsmarkedet. Kvalifiseringsprosessen er rett og slett for lang til at de kommer i mål, og fasiten er at de blir langvarig, ofte livsløpslangt avhengig av stønader fra staten.
Grundtjernlien støtter – kanskje uten å ville det selv – Listhaugs resonnement om at innvandrerne i for liten grad evner å komme seg inn på arbeidsmarkedet og dermed i praksis blir en importert underklasse i varig fattigdom.
– Det norske arbeidsmarkedet stiller stadig strengere krav til norsknivå og formell kompetanse, noe som bidrar til at det blir vanskeligere for denne gruppen som over tid har vært overrepresentert blant arbeidssøkere, sier han til Nettavisen.