Sven Røgeberg er lektor og skribent. I Nettavisen har han skrevet en inngående analyse av det ideologiske bakteppet for 22. juli. Røgeberg mener at ekstremismeforskningens fokus på høyreekstremisme ikke er dekkende for å forstå Breiviks handlinger, men at multikulturalismens forsvar for liberal innvandringspolitikk er et nødvendig korrektiv til forskningen.
Kan én grunn til denne forsømmelsen være at de fleste forskere på høyreekstremisme i så stor grad deler verdisynet i multikulturalismen at det virker utenkelig å undersøke om en innvandringspolitikk basert på gode intensjoner hadde negative konsekvenser?
Multikulturalismen
Røgeberg skriver at multikulturalismen kommer i to ulike utgaver, en «light» og en «hardcore», men at fellestrekket ved multikulturalismen som ideologi er «ideen om at alle kulturer skal behandles likt, og at majoritetskulturen har et spesielt ansvar for å skape gode vekstvilkår for minoritetskulturene.»
Mens light-versjonen ikke erkjenner at det «eksisterer dype forskjeller mellom førmoderne og moderne kulturer, mellom klan- og ærekulturer og individualistiske kulturer» og dermed antar at mentaliteten til «innvandrere fra klan- og æreskulturer raskt vil tilpasse seg institusjonene i det nye landet,» går hardcore-versjonen av multikulturalismen lengre.
I motsetning til lightvarianten betones her nettopp de grunnleggende forskjellene mellom vestlige og ikke-vestlige kulturer innenfor det som kalles postkolonial teori. Forskjellene forståes som utrykk for et maktforhold mellom overgripere og ofre, et maktforhold som springer ut av den historiske undertrykkelsen hvite menn gjorde seg skyldige i gjennom kolonialisme og rasisme.
Røgeberg viser til den svenske sosiologiprofessoren Göran Adamson, som omtaler den hardcore multikulturalismen som «masochistisk nasjonalisme».
Dette er en holdning som kombinerer kritikk, til tider åpenlyst hat og forakt, overfor den egne nasjonale kulturen – i særlig grad hvis denne kan betraktes som en representant for vestlig kolonialisme – med romantisk dyrking av det fremmede og eksotiske.
Ifølge hardcore multikulturalismen rommer den vestlige sivilisasjonen destruktive krefter i sin kollektive ubevissthet. Derfor må vi hele tiden være på vakt for ikke å vekke monstrene til live, hvis vi vil unngå nye groteske overgrep og folkemord. Ideologien støtter seg på et historiesyn, der den rasismen Vesten praktiserte i koloniene blir betraktet som en generalprøve på fascismen og antisemittismen i mellomkrigstida, som resulterte i Holocaust, skriver Røgeberg.
Han mener at den antirasistiske alarmberedskapen alltid er aktiv hos de hardcore, og at denne formen for multikulturalismen har et element av selvhat.
De varme følelsene av ubetinget sympati og anerkjennelse, som ikke kan gis til kjenne overfor den egne nasjonen, kan derimot overføres til andre nasjoner og kulturer, som antas ikke å ha det samme destruktive og voldelige potensialet. Selvkritikken og selvforakten går derfor hånd i hånd med en romantisk dyrking av det fremmede.
I tillegg skriver Røgeberg at «svermeriet for det eksotiske har samtidig karakter av en botsøvelse» og «en overbevisning om at den egne nasjonen er tynget av en moralsk skyld, som vi må gjøre opp for ved gode gjerninger.»
Fargekodede drap
Røgeberg hevder at drapet på Benjamin Hermansen i 2001 ble et slags kollektivt bevis på at samfunnsanalysen om en iboende eller strukturell rasisme i Norge var riktig.
Over hele landet ble det arrangert fakkeltog for å vise avsky mot drapet. I Oslo sa 40.000 mennesker nei til rasisme og ja til et Norge for alle. Regjeringen oppfordret alle skoler til å flagge på halv stang under Benjamin Hermansens bisettelse, og i sin appell lovte statsminister Jens Stoltenberg å gå til felts mot hverdagsrasismen, slik at fordommer og intoleranse ikke fikk bite seg fast.
I denne antirasistiske massemobiliseringen forsvant enhver analyse av bakenforliggende årsaker, men Røgeberg løfter et spørsmål svært få før ham har turt å stille. Hva ville vært forklaringen ved et annet utfall?
I 1996 holdt det på å gå galt. En norsk 14-åring ble grovt mishandlet på T-banen etter at han ikke ville bomme bort en sigarett. En gjeng på rundt ti somaliske gutter sparket gutten, slik at hodet smalt i veggen. Han fikk hodeskader og tenner løsnet. Overfallet var så brutalt at Norge kunne fått sin første, rasistisk motiverte legemsbeskadigelse med døden til følge.
14-åringen het Joe Erling Jahr. Etter overfallet ble guttens fremmedfrykt kultivert til rasisme i skinhead-gjengen Boot Boys, som han følte var de eneste som beskyttet ham. Fire år etter drepte han Benjamin Hermansen.
Hva ville skjedd om Jahr hadde blitt drept? Ville det utløst kritiske refleksjoner rundt den moderne ikke-vestlige innvandringen? Eller ville den politiske responsen vekslet mellom flau forlegenhet og beskyldninger mot Frp om å slå politisk mynt på en tragisk hendelse? spør Røgeberg.
Han bruker også eksempler fra vårt naboland for å belyse at hudfarge på offeret gir ulik samfunnsrespons. Eksemplene har Røgeberg hentet fra tidligere nevnte Gøran Adamsons bok.
I boken sin beskriver Gøran Adamson reaksjonene på to voldsforbrytelser som ble begått i 2015. Først stakk en asylsøker, som hadde fått avslag på sin asylsøknad og som hadde uttrykt et ønske om å hevne seg, i hjel to innfødte svensker i en IKEA-butikk i Västerås. Samme år drepte en høyreekstremist tre immigranter i Trollhättan.
I det siste tilfellet ble gjerningspersonen og ofrene kjente navn i løpet av noen dager, og i byer over hele landet ble det holdt et minutts stillhet for å minnes de drepte. I hovedstaden, Stockholm, ledet sosialdemokratene en vakt med tente lys mot rasistisk vold og for åpenhet og solidaritet. Hundretusener svarte på en Facebook-oppfordring om å motsette seg rasisme og fremmedfrykt. Enhver rett-tenkende person synes dette svaret var prisverdig.
I Västerås derimot var alt stille – det var ingen tente lys, ingen et minutts stillhet og ingen strøm av sorg og sinne på sosiale medier – og ofrene, en mor og hennes sønn, forble anonyme. Statsminister Stefan Löfven skyndet seg til Trollhättan, men gadd ikke å besøke Västerås.
Til tross for likhetene mellom drapene, ble kun det ene ansett som hatkriminalitet, mens det andre ble forbigått i stillhet. Røgeberg bruker betegnelsen «som om noe en var flau over», og denne åpenhjertige beskrivelsen passer godt på mediebildet vi stadig ser i Norge i dag. Grov voldskriminalitet vendes til å handle om samfunnets manglende evne til å inkludere, mens det finnes en hypersensitivitet mot å si noe som kan såre minoriteter.
Det er i realiteten en fargekoding av grov voldskriminalitet, inkludert drap, der hudfarge og gruppetilhørighet avgjør hvorvidt du blir ansett å være et verdig offer. Røgeberg skriver videre at groomingskandalen i England er et uttrykk for det samme; på multikulturens alter ofres unge jenter. Han skriver at eksemplene er nødvendige for «å forstå de fordommer og ideologiske bindinger som hindrer oss i å se de bakenforliggende årsakene til 22. juli.»
Kulturell kappestrid
Røgeberg skriver videre at omsorgssvikten Breivik ble utsatt for i barndommen ikke gir en tilstrekkelig forklaring på hvorfor han endte med å begå terrorhandlingene, men at det finnes et tabubelagt faktum i den kulturelle kappestriden mellom gutter.
Breivik deler tabuet til den multikulturalistiske venstresiden mot å sette fingeren på at den altfor banale opprinnelsen til ondskapen var en konkurransekamp mellom gutter fra ulike kulturer, en kappestrid som verken hadde med ideologi eller religion å gjøre. Verken terroristens oppblåste selvbilde eller multkulturalistens forenklede verdensbilde tåler en slik erkjennelse.
Den liberale innvandringspolitikken førte til at det blant tenåringer i hovedstaden oppsto nye standarder for hva som gav status og respekt. Tilhengere av multikulturalismen har av ideologiske grunner vanskelig for å erkjenne at de nye kodene for maskulin selvhevdelse og dominansatferd, som gutter med minoritetsbakgrunn brakte med seg, i særlig grad rammet etnisk norske gutter. De kunne bli offer for ran og vold. Og de som forsøkte å imitere de nye æreskodeksene, risikerte å blamere seg og få taperstempelet skrevet i panna.
I ungdomstiden fremsto Breivik som «en wannabe ‘pakkis’, snakket kebabnorsk og oppførte seg som en gettogangster», sier Røgeberg.
Trass skyhøye ambisjoner og en desperat innsats for å skaffe seg respekt på gata, var det ingen som ville ha noe med ham å gjøre. Han var bare ikke kul og hipp. Ingen gjenger ville assosieres med ham, fordi det ødela deres rykte. Resultatet ble det komplette utenforskap i den urbane subkulturen han hadde satset alt for å hevde seg.
I denne kampen om maskulin selvhevdelse forsøkte Anders Behring Breivik å imitere de tøffeste gutta i innvandrergjengene. Han misunte alfahannene den råskapen og stoltheten klan- og ærekulturen gav dem. Samtidig gav de ydmykende nederlagene i statuskampen grobunn for et intenst hat mot den egne kulturen, som fikk skylden for at han ikke hadde greid å hevde seg.
Breiviks skyteskive i manifestet er 68-generasjonen og dens kultur- og verdirevolusjon, mener Røgeberg, fordi denne generasjonen hadde gjort ham til «en myk, feminisert mann og samtidig åpnet grensene for ikke-vestlige innvandring, som hadde utsatt ham for en urettferdig konkurranse fra minoritetsgutter».
Wannabe-«pakkisen» omskapte seg til en ridderskikkelse i en kamp på liv og død for den vestlige sivilisasjonen. Han snakket ikke lenger kebabnorsk, men i kontrajihadistiske fraser – felles var det komisk kunstige og kopierte. Heller ikke nå opplevde han å bli tatt særlig seriøst – ingen falt tilbedende for hans føtter. Sinnet og raseriet må ha vokst.
Masseinnvandringens bakside
«Bakteppet for fullt ut å forstå 22. juli er de store og raske demografiske endringene i vestlige land, utløst av avkoloniseringen og folkevandringen fra Afrika, Midtøsten og Asia» fortsetter Røgeberg, som hevder at avkoloniseringen i ulike deler av verden utløste dannelsen av frontorganisasjoner til støtte for frigjøringsbevegelser og opprørsgrupper.
Den moderne venstresidens fascinasjon for frigjøringsbevegelser og revolusjoner i den tredje verden – den islamske revolusjonen i Iran i 1979 inkludert – dekket over manglende kunnskap om at det er store kulturforskjeller i verden. Og her er det store paradokset: Samtidig som 68-generasjonen gikk til angrep på de siste restene av tradisjonell autoritet og patriarkalske normer i Vesten, ivret den for, gjennom en liberal innvandringspolitikk, å ta i mot mennesker med kulturelle koder og sosiale normer, som representerte en ekstrem versjon av det opprøret rettet seg mot. Tenk bare på synet på homofile og andre seksuelle minoriteter.
Mottaksapparatet «hadde ikke kunnskap om hvordan man tenker i Midtøsten, om ulike familiestrukturer, om blodsbånd, om klansystemet, om æresrett» skriver Røgeberg, og poengterer at den manglende forståelsen også strekker seg til å nekte å forstå at innvandrergutter fra Midtøsten «oppdras til å forvalte den private voldskapitalen som familien og slekten trenger i et samfunn med en svak eller fraværende stat».
Resultatet var at det i hovedstaden på 1990-tallet ble skapt noe som lignet en zoologisk kampsone med nye koder for maskulin selvhevdelse og antisosial dominansatferd. Hvite gutter ble utsatt for vold eller påførte seg selv en art selvfornedring og ydmykelse, hvis de forsøkte å spille et spill der de hadde dårlige forutsetninger for å lykkes. Etter mitt syn er det verken mulig å forstå drapet på Benjamin Hermansen eller terroren 22. juli uten å trekke inn denne historiske konteksten.
Breiviks sinn var mer påvirket av den liberale innvandringspolitikken enn den var påvirket av ideologisk høyreekstremisme, hevder Røgeberg, som mener at Breiviks hat og hevnlyst neppe ble konkretisert som et tidlig ønske om å begå terrorhandlinger. Snarere mener han at Breiviks opplevelse av å tape i konkurransen om maskulin selvhevdelse grunnet innvandring, har vært utløsende for Breiviks hevntanker.
Røgeberg skriver at Breiviks terrortanker og planer om målutvelgelse sannsynligvis ble utviklet under innflytelse av to påvirkningsfaktorer.
For det første, innflytelsen fra kontrajihadistiske nettfora, der Eurabia-teorien sirkulerte. For det andre, inspirasjonen fra faktisk gjennomførte terroraksjoner i verden, særlig den islamistiske terrorstafetten som startet 11. september 2001.
Konklusjonen til Røgeberg bør være oppsiktsvekkende, ikke minst for et aktivt norsk forskningsfelt som har avgrenset interessen for å forstå 22. juli til å dypdykke i høyreekstremisme og Frp-retorikk.
Det flerkulturelle ungdomsmiljøet i Oslo på 90-tallet er etter mitt syn en mer grunnleggende årsak til terroren 22. juli enn islamhat og høyreekstremisme. Den høyreradikale ideologien kan riktignok betraktes som den terrormobiliserende og dermed utløsende årsaken. For både Breivik og ekstremismeforskningen har imidlertid skinnet fra ideologien skygget for en psykologisk mørk materie av sjalusi og sine, skapt av kulturmøter multikulturalismen hyllet.