At Dagens Næringsliv (DN) surfer woke-bølgen har vært tydelig en stund, men lørdag nådde de den hittil største bølgetoppen i saken Aps nye statssekretær kritiserte Støre, takket Hege Storhaug og hyllet danske høyrepopulister.
Det skal godt gjøres å finne et mer stakkarslig forsøk på «journalistikk» – i en påstått næringslivsavis. DN «avslører» at nyutnevnt statssekretær, Ole Henrik Krat Bjørkholt, har postet innvandringskritiske statuser på Facebook for seks år siden.
Det hele er et tragikomisk skue i sensasjonsjournalistikk, der DNs journalist i godhetens tjeneste har påtatt seg å grave gjennom alt Krat Bjørkholt har postet på Facebook de siste seks årene, i håp om å finne et scoop. Og scoopet fant han, journalist Tore Gjerstad, tidligere i Dagbladets tjeneste. Tenk, en Ap-politiker kan knyttes til DNs aller største ondskapssymbol, Hege Storhaug. I en Facebook-post fra 2015 har Krat Bjørkholt etterlyst et sosialdemokratisk parti med restriktiv innvandringspolitikk, og skrevet positivt om både Hege Storhaug og Dansk Folkeparti.
DN-journalisten kan frydefullt bruke de aller største ordene han finner, og skriver at Ap-politikeren hyller høyrepopulister.
DNs forfall
Dagens Næringsliv har definitivt gjort oss pinlig berørt tidligere. Sist vi var i kontakt med avisen var det kommentator Eva Grinde som skulle lage sak om den evig omstridte statsstøtten til HRS. Grinde baserte seg på venstreradikale Filter Nyheter, ideologisk venstreorienterte ekstremismeforskere og den notorisk ubalanserte Faktisk.no. Som om det ikke var nok av en kommentator i en påstått næringslivsavis, avfeide hun faktaopplysningene vi sendte henne og kontret med i beste Se&Hør-stil å spørre om hvorfor vi er tre ansatte, ikke fire, om hvordan vi har blitt kjent og om noen av oss bor sammen.
Den samme avisen utøvde kunststykket å sette fem (sic!) journalister på en sak der de «avslørte» at Sylvi Listhaug har venner og følger lovverket. De brukte den gang omtrent 6.000 tegn på å beskrive hvordan et vennskap kunne ha satt Listhaug i en habilitetskonflikt mens hun satt som Eldre- og folkehelseminister.
Sensasjonsjaget i DNs korridorer må være stort, og klarer de ikke å finne skandaler, lager de gjerne fiktive sådanne. Lørdagens pinlige skandaleartikkel er således ikke unik for avisen.
Jeg tror nøkkelordene her er «tidligere høyreorienterte næringslivaviser». Kåre Valebrokk gikk av som redaktør i 1999. Så «tidligere» er en underststement. «Næringslivsavis» en overdrivelse. En publikasjon med slik berøringsangst og smal sti som DN er egentlig ikke en avis. Men heller et organ eller religiøst blad, kommenterer tidligere journalist i Finansavisen, Kjell Erik Eilertsen, DN-saken på Kjetil Rolness’ Facebook-side.
Og Eilertsen har rett. DNs forfall er betydelig, og «journalistikken» ser mer ut som en sladder-generator enn noe substansielt.
De balleløse
Problemet med DNs surfing på woke-bølgen burde i og for seg være marginalt, men dessverre har den en svært negativ – og åpenbart tilsiktet – konsekvens. Å bedrive skjermdump-journalistikk har den effekten at folk vegrer seg for å delta i det offentlige ordskiftet, og dessverre også iverksettes selvsensur.
Arbeiderpartiets Krat Bjørkholt faller i siste kategori, der han balleløst sletter sine egne meninger i stedet for å stå for dem. Krat Bjørkholt har ingenting å skamme seg for, men velger likevel å skamme seg over meningene sine, og han løper dermed DNs ærend – muligens uten selv å ville det.
– Jeg angrer på at jeg uttalte meg som jeg gjorde og ville ikke ha skrevet det samme i dag. Jeg har derfor valgt å slette postene DN viser til på min Facebook-profil, og jeg stiller meg fullt og helt bak den politikken som ligger i Hurdalsplattformen, sier han til avisen.
Nyutnevnt helseminister, Ingvild Kjerkol, har gitt sin kommentar til DN om Krat Bjørkholts knefall for mobben.
– Ole Henrik sier han ikke lenger mener dette, og i dag ikke ville uttalt seg som han gjorde, det synes jeg er bra, sier hun til avisen.
Er det virkelig bra å bedrive selvsensur og gi etter for ethvert krav om konformitet, stilt av sensasjonskåte journalister? Hadde det ikke vært på sin plass at helseministeren heller hadde svart at Krat Bjørkholt ikke burde ha slettet de seks år gamle Facebook-postene, men vært trygg på at det var rom for meningsmangfold i den nye regjeringen?
I en tid der kjønnsideologien får stort fokus kan vi i det minste konkludere med at det å mangle baller er gjeldende for begge kjønn.
Lav takhøyde
At takhøyden i Arbeiderpartiet er lav er et potensielt kjempeproblem for partiet, som samtidig skal holde seg inne med sitt danske søsterparti som forfekter den samme innvandringskritikken Krat Bjørkholt nå ikke vil stå inne for, er åpenbart.
Da TV2 i helgen kontaktet HRS, kommenterte vi at det luktet selvsensur, men det var ikke bare vi som reagerte.
– Det som gjør meg mest bekymret er at signalene fra politisk hold er at man må ligge lavt og ikke kritisere islam og den ikke-bærekraftige delen av ikke-vestlig innvandring, kommenterte Hege Storhaug.
Men også Frps innvandringspolitiske talsperson Jon Helgheim reagerte på den lave takhøyden i Ap.
– Å bli tvunget til å endre mening, beklage og legge seg helt flat, det synes jeg er synd. Arbeiderpartiet har et så strengt regime at det går ikke an å mene nærmest noe om innvandring, sier han.
– Nå sier Bjørkholt til DN at han angrer på innleggene og valgte å slette dem?
– Det er jo underlig at man endrer helt standpunkt med en gang man kommer inn i regjering. Det er mye som tyder på at noen ikke liker meningene, og at man har blitt nødt til å endre meningene.
Han mener slettingen er et dårlig tegn for den politiske debatten i Norge, og et uttrykk for at Arbeiderparti er blitt for politisk korrekt.
– Det er jo helt åpenbart, og det er et ganske brutalt uttrykk for det også, for hadde dette vært grove ytringer som er veldig kontroversielle, så hadde det vært en ting, men det er det jo ikke. Han har ikke gått veldig langt i noen som helst retning, så takhøyden er lav, sier Helgheim til TV2.
Skal det statsbærende partiet danse etter DNs pipe framover, ser det ikke lyst ut for det fremtidige ytringsklimaet, men heller ikke for Arbeiderpartiet. Det er å håpe at «vanlige folk» fremdeles har ballene intakt.