Mediene kaller gjerne Éric Zemmour for Frankrikes Trump, én som skal gjøre Frankrike «stor igjen» – og da ikke ment som noe positivt, om noen trodde det.
Zemmour fremstår med en noe ukjent politisk strategi, men ten kan være at han lært mer av den sittende franske president Emmanuel Macron enn av USAs ekspresident Donald Trump. Både Macron og Trump var «outsidere», om enn på ulikt vis.
Politisk strategi
For Zemmour gjør som Macron. Han driver seg selv frem som en ensom svale, eller som landets redningsmann, uten et parti i ryggen. Og som Trump har han sterke meninger, som ikke er politiske korrekte.
Offisielt har Zemmour ikke meldt sitt kandidatur til neste års franske presidentvalg, men alt annet er på plass. Den tidligere politiske journalisten har bygget en kampanjeorganisasjon, organisert rundt foreningen «Éric Zemmours venner», og han har etablert en fangruppe av unge mennesker under navnet «Génération Z», melder Berlingske.
For tiden er han på turné i Frankrike, offisielt ikke en valgkampturné, men hvor han presenterer sin nye bok La France n’a pas dit son dernier mot (Frankrike har ikke sagt sitt siste ord). Boken handler om det som Zemmour åpenbart mener er Frankrikes akilleshæl: den ikke-bærekraftige innvandringen. Han skriver om islam, forstadsghettoer, kriminalitet, multikultur og viser til alle forsøkene på å bortforklare problemene. Han mener islamofobi-debatten er absurd og snakker om «den store befolkningsutskiftningen» som «en nådeløse prosess».
«Kampen om identitet gjør selv viktige spørsmål som utdannelse, industri, velferd og Frankrikes internasjonale rolle underordnet», fastslår han.
Zemmour har kanskje lært ett og annet som politisk journalist, ikke minst har han registrert befolkningens økende misnøye med de negative konsekvensene av innvandringen. Hans fokus på innvandringen gjør han lett til en forhatt mann, ikke minst i mediene. I en nylig omtale av Zemmour i TV2 ble det for eksempel henvist til at han nylig ble «avbildet på førsteside av ukemagasinet Paris Match med sin nære rådgiver, som er over tretti år yngre enn ham selv. Tett omfavnet mens de bader i Middelhavet. Hun er ikke hans kone». Dette har vel like mye å gjøre for hans eventuelle kandidatur som at Macrons kone er 24 år eldre enn han og at han møtte henne som 15-åring. Men det er andre som bør rette oppmerksomheten mot Zemmour. Dronningen på høyrefløyen, Marine Le Pen og hennes Rassemblement national (RN), har all grunn til å være nervøs. Det samme har president Macron.
Historisk
De store meningsmålingsinstituttene begynte for et par måneder siden å regne med Zemmour som en av kandidatene til neste års presidentvalg. I den siste meningsmålingen, offentliggjort 6. oktober, lå han på 17 prosent. Le Pen fikk 15 prosent. Macron fikk 24 prosent. Målingen sendte sjokkbølger inn i det franske politiske landskapet.
– Aldri har en kandidat blitt så kjent på så kort tid, kommenterte forskningsansvarlig Antoine Gautier ved Harris Interactive som utførte målingen, med 1.340 respondenter.
Zemmours oppslutning kvalifiserer dermed til en plass i den avgjørende andre valgrunden.
Le Pen har på alle meningsmålingene de siste månedene vært kvalifisert til andrerunden, men støtten går kraftig nedover. I juni lå hun på 28 prosent, i august var den falt til 24 prosent, og nå «skarve» 15 prosent.
Målingen har også trengt inn i Élysée -palasset, der Macron har innsett at det ikke nytter å overse Zemmour. Nå har han begynte å angripe han. I en kommentar til målingen hevdet han at den franske identiteten aldri har vært basert på «sneversyn, ved å piske opp stemningen og på fornavn». Det er med klar adresse til Zemmour, som blant annet (i boken) har tatt til ordet for å gjeninnføre en lov som gjør franske navn obligatorisk for alle barn født i landet. Han vil på denne måten ha dem til å signalisere et tilhørighetsforhold til Frankrike, for «det å kalle sitt barn for Muhammed utgjør en kolonisering av Frankrike».
Farlig rival
Hva er det så som gjør at stadig flere av velgerne har tro på Zemmour? Kanskje er det her Trump-sammenligningen kommer inn. Begge er frittalende, de provoser, de rygger ikke, de har bare forakt til overs for det politisk korrekte, og begge snakker om en tapt storhet – som skal tas tilbake. De omtales begge som antifeminister, men påstanden kan vel så gjerne handle om deres motstand mot feminiseringen av samfunnet.
Zemmour er heller ikke glad i EU, som han mener begrenser Frankrikes nasjonale suverenitet. I partnerskap med Tyskland er Frankrike redusert til en ynkelig juniorpartner, sier Zemmour, kanskje med henvisning til Macrons tette samarbeid med nylige avgåtte og mektige forbundskansler Angela Merkel.
Hans politiske forbilde skal være Charles de Gaulle.
Så kunne en kanskje tro at Zemmours velgere er å finne i det Hillary Clinton kalte «basket of deplorables» i USA-valget i 2016, altså rasistiske, homofobe, fremmedfiendtlige, islamofobe mennesker, men det viser seg at han klarer seg best blant næringslivsledere, de høyest utdannede og pariserne.
Kanskje er det slik at velgerne fra disse gruppene er blitt en «basket of deplorables», men i så fall må en spørre seg hvorfor. Kan det være, slik som Zemmour selv påstår, at svært mange er helt enige med han bak de lukkede dører, men de tør ikke tilkjennegi det offentlig og dermed heller angriper han? De fleste vet nemlig hva som må til for å «redde» Frankrike, tror han, men det er han som sier det høyt. Og da er det på stopp familiegjenforeningen, sterk begrensning i hvem som tildeles fransk statsborgerskap, avvikle retten til asyl, dobbel straff til kriminelle med innvandrerbakgrunn, kriminelle med dobbelt statsborgerskap skal fratas det franske og utvises, innvandrere skal assimileres, og heller enn å bruke enorme summer på innvandring og integrering skal pengene benyttes til skattelettelser – samt at religion har ingenting i det offentlige rom å gjøre.
Nei, det er mye nytt over det Zemmour presenterer, men å mene det han mener har jo det politiske etablissamentet bestemt er høyreekstremisme. Og ja, den frittalende Zemmour har fått bot for diskriminering med utgangspunkt i rase ved å bruke begreper som «svarte og arabere», men det skremmer altså ikke franske velgerne.
Som politisk journalist er også Zemmour vant både til å vanke i de pene salonger og snakke med folk. Det gjør han til farlig rival, ikke minst for Macron, slik som Berlingske konkluderer.
Forside: Fotomontasje HRS