Når noen som har kjempet for ytringsfriheten dør, er det alltid noen som heter Muhammed som trykker latter-emoji, konstaterer en mann i dag på Twitter.
Og man skal ikke lete lenge for å se at han har rett. I kommentarfeltene på Facebook og Twitter flommer det over av muslimer som fryder seg over at Lars Vilks døde i en ulykke søndag.
Avtroppende kunnskaps- og integreringsminister Guri Melbys (V) løfter om «fire friske millioner til arbeidet mot rasisme» meldt av NTB sist onsdag – nok en budsjettlekkasje som skal sette den avtroppende regjeringen i godt lys – får unektelig en ekkel bismak når man ser det hatet som lever i det muslimske miljøet.
Åpent hat
Solberg-regjeringens forrige budsjettlekkasje handlet om HRS. Som nyttige idioter i jakt etter dydsposeringens øverste pallplass trakk Solberg-regjeringen statsstøtten til HRS, og snøt dermed den påtroppende rødgrønne regjeringen for gleden. Islamkritikken hører ikke hjemme på noen som helst regjeringsplattform, er budskapet, og vi skal belæres om hva som er hat og at vi alle bærer rasismen i våre hjerter.
Rasismen og hatet skal bekjempes med handlingsplaner og millioner og avstandstaken fra enhver som melder noe lite hyggelig om islam.
At islam selv klarer å illustrere med all tydelighet hvor hatet definitivt har best grobunn, har den avtroppende regjeringen neppe tatt høyde for, ei heller kommer budsjettlekkasjene om handlingsplaner mot hatet i de muslimske miljøene eller handlingsplaner for ivaretakelse av den aller viktigste av frihetsverdiene våre; ytringsfriheten.
Reaksjonene på Expressens nyhetssak om Lars Vilks død ser slik ut. 76 personer hadde trykket på latter-emojien. I skrivende stund er antallet 90. De tar nyheten med glede.
Latteren kommer også til syne blant norske muslimer, selv om antallet som trykker latterfjes hos de største avisene er lavere enn i Sverige. Men at holdningene lever også blant norske muslimer er det ingen tvil om.
Tilsvarende Aftenpostens kommentarfelt er latter-trykkende muslimer også tilstede i kommentarfeltet til de andre store avisene. Ser man nærmere på hva de krenkede skriver i sosiale medier er det vanskelig å kategorisere kommentarene som annet enn hat. Dette svenske kommentarfeltet gir en innføring i hvilke holdninger muslimer i nabolandet besitter. Tror vi virkelig at holdningene er annerledes her til lands?
Behovet for en handlingsplan
Den muslimske responsen på Lars Vilks død er ikke enestående. Liknende respons sees i Vesten ved hvert eneste brutale terrorangrep. Det er ikke nytt og det er ikke unikt, men det adresseres ikke av politikerne.
Det er en skummel utvikling – en institusjonell taushet som gjør seg gjeldende på det området av politikken der det er aller størst behov for handlingsplaner og reell holdningsendring.
Hvordan kan vi som samfunn i fullt alvor gå inn for handlingsplaner mot hatprat og diskriminering uten å ta tak i det sydende hatet som ligger oppe i dagen? Hvordan kan vi som samfunn feie islamsk hat mot Vesten under teppet gang på gang?
Kunnskapen om holdningene finnes. Vi har belyst disse holdningene en rekke ganger, og behovet for en egen handlingsplan mot vold i det muslimske miljøet kan man finne i ulike rapporter, som alle viser at voldsberedskapen er langt høyere i denne denne delen av befolkningen.
NOVA-rapporten Vold og overgrep mot barn og unge viser at innvandrerbarn fra muslimske land er fire ganger så utsatt for grov vold av mor som det etnisk norske barn er. Grov vold defineres som blant annet knyttneveslag, spark og pisking med belte. Hele 19 prosent ikke-vestlige innvandrerbarn lever under et slikt oppdragelsesregime, avdekket rapporten, men den resulterte ikke i noen handlingsplan mot muslimske holdninger til vold.
Vel så relevant er den norske NOVA-undersøkelsen Holdninger til ekstremisme, som viser den samme overrepresentasjonen blant muslimske ungdommer og deres tanker om bruk av vold som politisk virkemiddel. «Bare» 66 prosent av de muslimske ungdommene tok kategorisk avstand fra vold som virkemiddel for politisk endring.
Med latter-emojis i bakhodet kan man heller ikke komme unna terrorforekomst i Norge. Hele hundre muslimer fra Norge tilsluttet seg terrorkalifatet IS. Det gir en klar indikasjon på at forekomsten av voldelige radikale er langt høyere i de muslimske miljøene enn den er i samfunnet forøvrig. Skulle man «oversatt» antall ekstremister til befolkningen forøvrig, ville omtrent 2.500 nordmenn tilsluttet seg IS.
Når forekomsten av både vold mot barn, aksept for vold som virkemiddel, samt vilje til terror er så stor i den muslimske populasjonen, vet man med sikkerhet at forebyggingsarbeidet i denne gruppen av befolkningen bør være et spesifikt satsingsområde – et langt viktigere satsingsområde enn handlingsplaner som adresserer nordmenns hat mot muslimer.
Ytringsfrihetens pris
Den aller tyngste prisen for ytringsfrihet måtte Lars Vilks bære. Han måtte leve de siste fjorten årene av livet sitt som en fange, helt uten mulighet til å gjøre alle de enkle, hverdagslige tingene du og jeg tar for gitt. Når hørte du sist en norsk politiker ta Lars Vilks navn i sin munn? Når hørte du sist en norsk politiker uttale at det er behov for støtte alle som kjemper utrettelig for ytringsfriheten? Når hørte du sist en norsk politiker si at det er behov for en handlingsplan for å få bukt med det hatet som finnes i muslimske miljøer?
Lars Vilks død feires i miljøer i Norge i dag. De ler. Visst må de også fryde seg over taushetskulturen de har evnet å påføre både politikere og medier, en taushetskultur som gjorde at Lars Vilks aldri fikk noen form for oppreisning i sin levetid, men ble avvist av det politisk korrekte etablissementet som en unødvendig provokatør. Så kan vi undres: skal det offentlige Norge fortsette å tie i frykt for å splitte befolkningen i muslimer versus de andre, som åpenbart sammenfaller med fundamentalistisk islams eget ønske?
I sorgen etter Lars Vilks død er det behov for å peke konkret på hvilken trussel han levde under og hvilke holdninger hans død avdekker. Problemer løses ikke uten at de tas fram, belyses og adresseres. De muslimske reaksjonene på Lars Vilks død bør ikke bare bekymre, de bør utløse et krav om handling.