Fred Heggen er overlege i psykiatri og har skrevet innlegget Hvem avgjør om terrorister er psykisk syke? i Nettavisen tirsdag. Heggen påpeker medienes skjeve vekting av psykisk sykdom i ulike saker som omhandler drap av tilfeldige mennesker. Slik lages en sannhet om gjerningsmannens beveggrunner, skriver Heggen.
Også politiet begynte snart å omtale massedrapene som et resultat av «sykdom», og kunne på et tidlig tidspunkt i etterforskningen meddele oss at mannen nå var overlatt til helsevesenet.
Dermed var det tilsynelatende opplest og vedtatt; terroren i Kongsberg kunne rubriseres som drap begått av en sinnssyk person!
Heggen påpeker det samme HRS påpekte i saken Umusikalsk om massedrap fra Støre. Mens vår nye statsminister gikk langt i å antyde at årsaken til massedrapene var gjerningsmannens psykiske helse, er det fremdeles for tidlig å si med sikkerhet hva som fikk 37 år gamle Espen Andersen Bråthen til å drepe fem tilfeldige mennesker i Kongsberg sist onsdag.
Hvorfor slikt hastverk med å kategorisere gjerningsmannen som psykisk syk? Når begynte journalister – eller politifolk for den saks skyld – å påta seg oppgaven med å diagnostisere drapsmenn? spør overlegen i psykiatri i Nettavisen.
Fjerndiagnostisering
Det er erfarne fagfolk innen psykiatrifeltet som eventuelt skal diagnostisere Bråthen, fastholder overlegen med rette. Det er nettopp fordi de er fagfolk med vurderingskompetanse. Verken media, venner eller politibetjenter har den kompetansen som er nødvendig for å konkludere med hvorvidt Bråthen begikk drapene som en følge av psykisk sykdom.
I tilfellet med Kongsberg-terroristen har media faktisk lagt klare føringer for hvordan de rettsoppnevnte sakkyndige – og retten ikke minst – skal vurdere mannens psyke, skriver Heggen.
Overlegen mener det er farlig når både politi og media legger så klare føringer på de sakkyndige som skal gå på den vanskelige oppgaven det er å vurdere hvorvidt Bråthen var eller ikke var tilregnelig.
Om de (sakkyndige, min anm.) på forhånd utsettes for et utilbørlig press fra media om å lande på et bestemt standpunkt, vil dette kunne påvirke så vel utredning som diagnostisering, og dermed ramme rettssikkerheten til gjerningspersonen.
I praksis beskriver Hegge en fjerndiagnostisering som begås av ulike aktører, men der summen blir et press på de sakkyndige om å konkludere med at Bråthens drap ble begått i psykotisk tilstand. Til og med lederen i styret for den lokale moskeen har fått uttale seg om Bråthens psyke. I et intervju med Aftenposten sier Oussama Tlili at Bråthen oppsøkte moskeen «rundt 2016».
– Jeg husker ikke akkurat hva han sa, men det var uskyldig. Jeg tenkte at det var en person som trenger hjelp, sa Tlili til avisen.
Stigmatiseringsfrykt
Frykten for å stigmatisere muslimer har vært tydelig i mediebildet, og også i politiets uttalelser. Frykten ligger i å forhåndskonkludere med at Bråthen begikk drapene som en jihadist-handling fordi han hadde konvertert til islam for omtrent ti år siden. Men få, om noen, har forhåndskonkludert med at Bråthen utførte islamsk terror. At det har vært holdt åpent som en mulighet – og fortsatt er en åpen mulighet – har blitt nevnt, men raskt neddysset i norsk media.
Nevnte Tlili deltok også i sørgegudstjenesten for drapsofrene, uten at det konkretiseres hvorfor han talte under gudstjenesten. Han hadde verken tilknytning til ofrene eller til gjerningsmannen, med unntak av ved Bråthens sporadiske besøk i moskeen for en årrekke siden. Aftenposten skriver om talen under underoverskriften -Medfølelse og deltakelse:
Styreleder Oussama Tlili fra Kongsberg Islamsk kultursenter holdt også tale. Han fremhevet hvordan Norge viser seg fra sin beste side når tragedier inntreffer.
– Jeg har fått mange telefoner og meldinger fra folk jeg ikke kjente fra før. Alle vil uttrykke medfølelse og deltakelse i Sorgen. Man kunne føle på varmen, på medfølelse trøst og solidaritet, sa Tlili.
Det er en fin gest, men hva har islam i sørgegudstjenesten å gjøre med mindre det er uttrykt ønske fra de pårørende om moskélederens deltakelse? Hvor er talene fra ledere innen psykisk helsevern? Er islam et offer for Bråthens handlinger slik at det er naturlig å invitere en moskéleder som kan bevitne at drapene ikke har noe med islam å gjøre?
Stigmatiseringsfrykten er ikke grunnløs. Muslimer blir lei seg når islam nevnes, de kontakter mediene med såre følelser når politiet gjør jobben sin og informerer om drapsmannens konvertitt-bakgrunn. Ingen vil gjøre folk lei seg.
Æreløst å påpeke
Mens overlege i psykiatri, Fred Heggen, maner til tålmodighet med å konkludere om Bråthens motiver, er den samme oppfordringen og den samme påpekningen av medienes ulike vekting av psykisk helse avhengig av hvilken gjerningsmann som har begått grufulle drap, lite ærefullt, mener sosiolog og spaltist i Aftenposten, Kjetil Rolness.
Under Facebook-deling av betraktninger gjort av psykolog Karin Magdalena Rolness Erichsen (Rolness’ kone) vedrørende psykisk helse, gjerningsmannen og nedbygging av psykiatrien, skriver Rolness følgende om HRS, som svar til påstanden «At dette er psykiatri ikke islam er den suverent mest utbredte oppfatning i min FB-vennekrets. Det er jeg fornøyd med»:
Jess. Og at HRS presterte å henge ut Støre fordi han snakket om psykisk sykdom og ikke tok et oppgjør islam, et par timer etter at tragedien ble kjent, forteller også mye, som ikke er ærefullt.
Rolness’ innlegg har 1.400 likes på Facebook og er delt en rekke ganger. Til tross for at HRS-omtalen av Støre ikke inneholdt noe krav om at statsministeren skulle ta et oppgjør med islam, slik Rolness påpeker, er påstanden om at det «ikke er ærefullt» å avskrive alle forklaringsmodeller utenom psykiatri, mer interessant. Å forhåndskonkludere med at gjerningsmannens psykiske uhelse utløste drapsorgien på Kongsberg, er derimot ærefullt?
Det forventes ikke at presumptivt oppegående muslimer klarer å forstå at kritikk mot islam ikke er stigmatisering av muslimer som gruppe, mens psykisk syke mennesker forventes å kunne konkludere med at drap knyttet opp mot psykisk uhelse ikke angår dem. Det er uttrykk for en dobbel tankefeil, alternativt er det et behagelig og uangripelig ståsted.
Den ubehagelige sannheten er at både islam og psykisk uhelse er risikofaktorer. På drapsstatistikken er begge disse faktorene overrepresentert.
Stigmatiserer psykisk syke
Mens frykten for å stigmatisere muslimer er tydelig i Norge etter de grufulle Kongsberg-drapene, ser verken medier, politi eller kommentariatet forøvrig ut til å frykte at de kan stigmatisere psykisk syke ved å forhåndskonkludere med psykisk sykdom som årsak til drap.
Jan Olav Johannessen, daværende sjeflege ved psykiatrisk klinikk, Stavanger Universitetssjukehus, skrev svært godt om stigmatisering av psykisk syke i Dagbladet i saken «Journalisten var psykiatrisk pasient» i 2006.
Pressens stigma-forsterkende reportasjer knytter over tid an til ikke bare psykiske lidelser og mennesker som rammes av disse, men også til familiene, hjelpeapparatet, og de som arbeider der. Man tegner et bilde av psykiatrien som et sted folk plasseres på tvang, et sted hvor folk dopes ned, og når disse får permisjon og tilbakeføres til samfunnet, som et sted uten kontroll på sine, et sted som på uforsvarlig vis lar «psykiatriske pasienter» gå fritt omkring.
Resultatet av dette er at mennesker med psykiske lidelser får et enda mer negativt selvbilde, eller såkalt «selvstigma». Unge mennesker blir redde for å bli stemplet som «psyko», de og deres familier utsetter å søke hjelp når en psykisk lidelse inntreffer. Dermed opplever vi at unge mennesker som får en psykisk lidelse for første gang er sykere når de får hjelp, at hjelpen blir mer omfattende, mer langvarig og dyrere, og prognosen dårligere – noen ganger med selvmord som resultat.
Tilsvarende skriver det danske Ugeskrift for læger i februar 2011:
De som har en psykisk lidelse, og deres pårørende, opplever å bli diskriminert og de forventer å bli det. De anses å være uforutsigbare og farlige, og mange ønsker ikke å arbeide sammen med dem eller omgås dem sosialt. De samme oppfattelsene har også selv de som jobber innen helse- og sosialtjenesten. Myten om farlighet har antatt urimelige dimensjoner, og mediene bidrar ved å overveiende fremstille mennesker som har en psykisk sykdom, som voldelige.
Faren ved det store fokuset på å unngå å stigmatisere muslimer er at medieaktørene i stedet stigmatiserer en langt mer sårbar gruppe; de psykisk syke. Dermed skapes den situasjonen man ønsker å unngå; en dårligere prognose for psykisk syke og økt risiko for farlig adferd.
Mens muslimer kontakter mediene med sin sorg over at islam er nevnt, står ingen klare med mikrofoner for psykisk syke. Ei heller roper denne gruppen opp om at de føler seg stigmatisert. Kanskje evner de ikke, kanskje vil de ikke og kanskje føler de seg allerede utenfor det gode selskap?
Vent med å konkludere
Som overlege Heggen skriver er det for tidlig å konkludere.
Om vi forlater Kongsberg, og i stedet vurderer problemstillingen på generelt grunnlag, vil jeg uttrykke min skepsis mot den trenden som nå ser ut til å råde i ordskiftet, om at terror enten er et resultat av pur ondskap, eller kommer som følge av ubehandlet, psykisk sykdom.
For låser vi oss fast i en enten-eller-kategorisering, overser vi de tilfeller hvor begge deler er til stede samtidig.
Politiets siste oppdatering gir følgende informasjon:
Etterforskingen fortsetter i full bredde med ressurser fra hele Sør-Øst politidistrikt og bistand fra Kripos. Etterforskingen er omfattende, og det jobbes blant annet inn mot kartlegging av siktedes motiv og historikk, avhør av vitner, kontakt med pårørende og fornærmede, innhenting og gjennomgang av videomateriale, kriminaltekniske undersøkelser og digital etterforsking. Det er dedikerte etterforskere på alle disse områdene.
Det er ikke mer ærefullt å forhåndskonkludere med psykisk uhelse enn det er å forhåndskonkludere med islamsk terror. Så kan man selvsagt drøfte hvorvidt det har noe med ære å gjøre å avvente synsingen til de sakkyndige framlegger sin konklusjon om Bråthens beveggrunner. Det har i det minste med redelighet å gjøre, og med evnen til å avvente til fagfolk har gjennomført jobben de er satt til å gjøre, uten å påvirke dem unødig i en eller annen retning.
Vi har tidligere belyst at det like gjerne kan være snakk om begge muligheter, snarere enn enn enten eller. I saken Skjæringspunktet mellom religion og psykiatri belyser vi at Bråthens handlinger kan handle om en kombinasjon av dårlig psykisk helse og påvirkning av islam. Heggen gjør det samme i sitt innlegg i Nettavisen.
Kanskje er det psykosen som utløser selve handlingen, men tilstedeværelsen av dysfunksjonelle politiske eller religiøse overbevisninger kan godt ha lagt forholdene til rette for den kommende terroraksjonen, skriver Heggen.
Mens vi venter på fasiten kan det være verdt å tenke over hvordan psykisk syke mennesker opplever mediefokuset.
Forside: Fotomontasje HRS