HRS har tidligere omtalt historien om Jennifer Wenisch, og andre IS-kvinner som er returnert til Europa og hvor det er reist straffesak, som alle har til felles at de hevder seg «uskyldige».
Men nå er dommen mot Wenisch falt, og det ble dessverre ikke livstid, som det var lagt ned påstand om, men 10 års fengsel. Det er altså hva IS-kvinner i Europa risikerer for drap og slavehold.
Den 5-årige Rania døde av tørst da hun ble hengt i et tre i solsteika, som straff for at hun hadde tisset i senga.
«Alminnelig tysker»
Wenisch og de andre har påberopt seg å være naive, de skjønte ikke hva ektemannen (uansett antall i rekken) drev med. De passet barn hus og barn. De forsto ikke den uhyrlige råskapen som IS står for, de kjente ikke til tortur, drap, voldtekter eller slavehold. Ingenting, skjønte disse IS-kvinnene.
Og skulle de nå skjønne noe, så kunne de ingenting gjøre. For til tross for at de frivillig har tilknyttet seg IS i Syria, så har de fleste det også til felles at de angivelig ble holdt der med makt, fysisk eller psykisk. Altså en form for menneskeshandel. Det er dem det er synd på, må vite.
Under rettssaken mot Wenisch kom samme leksa: hun passet mann og barn. Wenisch, som kom fra en «helt vanlig» familie i Tyskland, konverterte til islam i ungdommen og som 17-åring begynte hun med hijab. Kort tid etter sluttet hun seg til IS og dro til Raqqa. Her ble hun gift med en irakisk mann. I 2016 returnerte hun til Tyskland for å føde deres felles barn.
Så var den historien slutt, ifølge Wenisch forklaring i retten. Hun var blitt mor og ville videre i livet som en «allminnelig tysker».
Men det hun ikke visste, var at hun allerede hadde avslørt seg selv.
Gikk i fella
Da datteren var to år gammel, prøver Wenisch å oppnå kontakt med sine forbindelser i IS i Syria, noe tysk politi fanger opp. Wenisch tror det er en representant for IS som hjelper henne, og hun og datteren kjørte med han mot Syria. Men IS-representanten er politi og bilen har avlyttingsutstyr. På turen la ikke Wenisch skjul på hva hun tidligere hadde opplevd i Syria.
Som vi har fortalt før hadde hun vært medlem av det beryktede moralpolitiet (hisba). Hun fortalte at hun «elsket å spankulere i parkene, kledd i helt hvitt og med både rifle og pistol». Hennes mann var en beryktet imam som blant annet drev med djevelutdrivelser. De hadde en jesidisk slave som hadde en fryktelig irriterende datter på fem år, fortalte hun. Derfor måtte denne jenta bøte med livet, fastslo Wenisch.
Det lyktes tysk politi å oppspore denne jesidiske slaven, fortalte den tyske avisen Die Zeit.
Lot jenta dø
Slaven heter Nora og den 10. mars i år vitnet hun i retten om sin tid hos Wenisch og imamen. Nora og datteren Rania ble, som de fleste slaver og i særdeleshet de ikke-muslimske jesidiene, ekstremt dårlig behandlet.
Som fortalt tidligere hadde lille Rania tisset i sengen i ren skrekk, og Wenisch ektemannen skal ha blitt rasende. Han trakk med seg jenta utenfor huset og hengte henne opp i et tre med et rep om armene. Det var sviende sol og etterhvert krøp termometeret opp mot 50 grader. Her ble hun hengende, mens Wenisch satt i stua ved siden av ektemannen som surfet på mobiltelefonen.
Til slutt ble den 5-årige Rania hengende livløs i tauet. De tok henne ned og avleverte den døde jenta til et sykehus. Eksperter har uttalt under rettssaken at det ikke er mulig å leve lenge under slike forhold, man vil rett og slett tørste ihjel etter relativt kort tid. Og det er akkurat det dommen har lagt til grunn.
«Etter at jenta ble syk og tisset på seg på madrassen sin, lenket mannen til tiltalte henne opp utenfor som straff, og lot barnet dø en pinefull tørstedød i den brennende heten», het det i dommen, ifølge France24.
«Tiltalte tillot mannen sin å gjøre det og gjorde ingenting for å redde jenta.»
Hun var redd mannen
Wenisch forklarte at hun «selvfølgelig» ville hjelpe.
– Selvfølgelig ville jeg hjelpe henne, men jeg visste ikke hva jeg kunne gjøre. Jeg var i sjokk, har den domfelte forklart, melder VG.
Nei, selvfølgelig vet en ikke hva en skal gjøre når en lite barn henger i et tre i solsteika. Vi må jo huske at vi snakker om en IS-kvinne.
I tillegg hevdet Wenisch’ forsvarere at Noras vitneforklaring er upålitelig, da det ikke er bevis for at jenta faktisk døde, ifølge France24, og melder videre:
På spørsmål under rettssaken om hvorfor hun ikke reddet jenta, svarte Wenisch at hun var «redd» for at mannen hennes ville «presse henne eller låse henne inne».
Er dette rettssikkerhet?
En liten jente på 5 år. En liten jente av en befolkningsgruppe som er ansett som uønsket. En liten jente på 5 år som ble solgt på markedet, som om hun var et stykke kjøtt, en sekk med mel, en husholdningsartikkel. Hun ble solgt som husslave til en familie som synes det er helt greit å ha en 5 år gammel slave. Et barnehagebarn som slave, en slave som skal piskes rundt for at familiens liv skal bli enklere.
De synes dette er greit. En tysk kvinne, konvertitt, synes dette er helt greit.
Jenta tisser på seg. Hun er redd og syk. Men ingen slaver skal søle ut madrassen. Straffen er å bindes fast ute i solsteiken, syk, redd, dehydrert og tatt vekk fra mamma.
En 5 år liten jente pines til døde uten at familien egentlig tenker over det som annet enn irriterende, de prøver ikke en gang å skjule det, eller stoppe det. Det var helt greit. Dette ekstreme menneskehatet, der det er helt greit å holde 5-årige slaver og straffe syke slaver med en pinefull død, dette menneskehatet har IS-kvinnene oppsøkt frivillig, tatt del i, forfektet. De var «bare husmødre». «Bare husmødre» som kjøpte barneslaver og lot en syk 5-åring stekes ihjel i sola.
Så roper snille europeere om at det beste er å hente dem “hjem” og la dem ta straffen etter en rettferdig rettsprosess her.
Det går menneskehatere i gatene. Mennesker som ikke reagerer på å steke 5 år syke småbarn i sola. Så kan du snakke om statsborgerskap og rettssikkerhet og «stakkars, de var så unge og dumme og var jo bare husmødre».
Vi vet ikke hva IS-kvinnene har sett, gjort og ikke gjort med mindre det finnes vitner som kan fortelle. Og selv når det finnes vitner som kan fortelle, utløser det ikke livstid.
Om få år, selv om VG viser til «den strenge dommen», er kvinnen igjen fri.