Danske Weekendavisen har intervjuet Europas ledende statsvitere om hvordan islam vil påvirke europeisk politikk de kommende tiårene. Mens skillelinjen i europeisk politikk fram til i dag har vært europeeres ulike holdninger til innvandring, vil muslimer utgjøre en så stor del av den fremtidige velgermassen at skillet i politikken vil dreie seg om islam eller ikke islam, sier statsviterne.
Ifølge dem har innvandring dermed skapt grunnlaget for en ny sammenhengende muslimsk velgermasse som vil endre fremtidens politiske landskap i Europa, skriver Weekendavisen.
Partisystemet i de europeiske landene er i hurtig endring, og statsviterne er tydelige på at islam er årsaken. De poengterer at innvandring fra den muslimske verden har endret befolkningssammensetningen i vesteuropeiske land.
I 2016 utgjorde muslimer mellom fem og ni prosent av befolkningen, ifølge en undersøkelse fra det anerkjente Pew Research Center.
Antallet forventes å øke betydelig i årene som kommer på grunn av de høye fødselstallene til muslimer og fortsatt innvandring fra Midtøsten. Ifølge en fremskrivning fra Pew Research Center vil andelen muslimer i fortsatt innvandring – familiegjenforening, arbeidstillatelser osv. – men uten videre asyltilstrømning, øke til mellom ti og 20 prosent innen 2050.
Hvis tilstrømningen av asylsøkere fortsetter, vil andelen muslimer øke til mellom 15 og 30 prosent innen 2050. I begge tilfeller er Sverige det landet med høyest andel muslimer; henholdsvis 20 og 30 prosent innen 2050, gjengir Weekendavisen.
Religiøs fundamentalisme
Weekendavisens Christian Foldager har intervjuet den nederlandske samfunnsviteren Ruud Koopmans, som er professor ved Humboldt-universitetet i Berlin. Vi har tidligere omtalt Koopmans, som har forsket i over 20 år på integrering. Han er blant de få europeiske forskerne som tør å påpeke de konkrete problemene som følger med innvandring fra muslimske land.
Han viser både til muslimers massive motstand mot homofiles rettigheter, retten til abort og lignende progressive agendaer, men også til hvor religiøst fundamentalistiske muslimske velgere i realiteten er. Koopmans bruker data fra den representative undersøkelsen han har foretatt blant tusenvis av muslimske innvandrere og etterkommere i Vest-Europa.
«To tredjedeler av europeiske muslimer anser religiøse regler som viktigere enn landets lover. Tre fjerdedeler av muslimene er av den oppfatning at det kun finnes én legitim tolkning av Koranen. Dette er klare tegn på islamsk fundamentalisme blant muslimer i Europa. Og over tid kan dette komme til uttrykk politisk – spesielt på lokalt og regionalt nivå», forklarer han til Weekendavisen. Koopmans bemerker at fundamentalismen til europeiske muslimer er «omtrent på nivå med muslimene i Midtøsten». Og den minker ikke «vesentlig i andregenerasjon».
Koopmans bok Islams forfaldne hus. De religiøse årsager til ufrihed, stagnation og vold (Forlaget Pressto, 2020) som vi har omtalt tidligere, har mange av de samme poengene. Hovedtesen er at «den fundamentalistiske fortolkning av islam» er «roten til den krisen den islamske verden de siste 50 år har sunket stadig dypere ned i».
Han løfter særlig fram «det konservative synet på kvinnens rolle», som fører til relativt store barnekull og svak tilknytning til arbeidslivet. Muslimer som gruppe har også «høy grad av sosial segregering», de orienterer seg mer enn andre mot egen gruppe.
At muslimer skåret lavt på integrering i Vesten, gjorde Koopmans nysgjerrig på om religiøse forhold også kunne forklare «mangelen på demokrati og velstand og overflod av vold i den islamske verden», som jo er årsakene til at så mange muslimer har forlatt sine hjemland for å søke lykken i Vesten.
Imam-sleiking
Få i det politiske Norge kan ha glemt da daværende innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (Frp) kom med sin famøse imam-sleikingskommentar til Knut Arild Hareide (KrF) i 2017.
– Hareide sleiker imamer oppover ryggen istedenfor å konfrontere folk med ekstreme holdninger. Det synes jeg man skal slutte med, sa Listhaug.
Mens til og med daværende statsminister Erna Solberg (H) syntes kommentaren var i drøyeste laget, kommer statsviterne Weekendavisen har snakket med langt på vei med den samme analysen som Listhaug. Rafaela Dancygier, professor ved Princeton University og forfatter av boken Dilemmas of Inclusion: Muslims in European Politics fra 2017, har analysert tusenvis av valgkamper i hundrevis av europeiske byer for å forstå hvordan de politiske partiene innlemmer muslimske kandidater og tiltrekker seg muslimske velgere, skriver Weekendavisen.
– Symbolsk inkludering er første skritt for partiene – ikke minst de på venstresiden. De stiller med progressive og feministiske muslimer som signaliserer assimilering og avstand fra innvandrernes patriarkalske normer. På denne måten appellerer de til sine politisk korrekte kjernevelgere, samtidig som de signaliserer interesse for den muslimske velgermassen blant deres muslimske kandidater, sier Dancygier.
Den tilnærmingen har imidlertid også sine begrensninger.
Muslimske velgere blir etter hvert immune mot symbolske markeringer av politisk representasjon. Ja, det vekker til og med harme. Kandidatene har fått kallenavn som «Alibi-Ali» i Belgia, «Arabere på vakt» i Frankrike og «Premietyrkere» i Tyskland. Derfor endrer også partiene strategi når de muslimske velgerne blir avgjørende i valget. Da går de over til velgerbasert inkludering, som hun kaller det.
– Gir etter
Dancygier sier rett ut at valg i europeiske storbyer i dag vinnes ved å tiltrekke seg muslimske velgere, ikke minst ved å tekkes klanledere og imamer. Det er nettopp disse muslimske lederne som er viktige for politikerne å glede, fordi de har makt til å bestemme hvem hele klanen skal stemme på ved valg, forklarer hun.
Strategien gir haugevis av trygge stemmer, men skaper også problemer for partiene. Dancygier nevner en episode fra Birmingham i 2015, der det britiske arbeiderpartiet, av hensyn til muslimske ledere, tillot kjønnssegregering ved et stort velgerarrangement. Det skapte i ettertid furore i pressen, men partiet har fortsatt ikke gitt opp strategien. «Because it works», som Dancygier slår fast i en deprimert tone. Hun er trist over at partiene dermed gir etter for sine grunnleggende prinsipper.
Dancygier fastslår at denne «pleasingen» av konservative islamske ledere har skumle og negative effekter. Forskningen hennes dokumenterer også at partienes andel av kvinnelige kandidater faller dramatisk etterhvert som muslimene får en stor innflytelse. Imamene og klanlederne saboterer systematisk kvinner, poengterer forskeren.
– Sentrum-venstre- og sentrum-høyre-partiene står overfor et dilemma. Jo mer de behager muslimske klanledere og imamer, jo mer kompromitterer de sin egen politikk. Det koster stemmer i de andre valgkretsene, noe som på et tidspunkt kan få partiene til å endre strategi. Det vil i så fall gi mer plass til muslimenes egne partier, sier Dancygier til Weekendavisen.
Dancygier understreker at det også er utfordringer for slike partier, rett og slett fordi «muslimers politiske forståelse er først og fremst klanbasert, klientellistisk og ikke-ideologisk, noe som gjør det vanskelig å forene seg i ett parti».
De nye politiske skillelinjene i fremtiden vil skape enda flere splittelser i europeisk politikk og ytterligere styrke identitetspolitikken, forutser forskerne.