Basim Ghozlan, som driver nettstedet islam.no og er forstander i Rabitamoskeen, sier at lovforslaget er islamofobisk, fordi det er ment å «skreddersy statsstøttet fiendtlighet mot muslimer».
Ghozlan er ingen smågutt i det islamske nettverket. I tillegg til overnevnte roller er han styremedlem i Muslimsk Dialognettverk (MDN), en paraplyorganisasjon som representerer over 30.000 muslimer i Norge. At han går hardt ut mot lovforslaget om økonomisk støttenekt til trossamfunn som får penger fra diktaturer, er slett ikke merkelig.
Amanastiftelsen, som eier seks moskeer i Norge, har spyttet inn penger i moskeer i Alta, Tønsberg, Sandefjord, Skien, Drammen og Larvik. Pengene er i hovedsak kommet fra Qatar og Kuwait, men også fra en halvstatlig saudisk organisasjon. Som vi tidligere har omtalt, sendes pengene til en «prosjektkonto» tilhørende Rabita-moskeen. Slik har de klart de å holde millionene utenfor offentlighetens søkelys.
Diktatoriske penger
At lovforslaget er ment å strupe den diktatoriske finansieringen av islam i Norge, har Ghozlan helt rett i. Til tross for en uttalt vilje til å sette islam i offerrollen, slik han gjør i intervju med Vårt Land, er det ingen grunn til å ta Ghozlan på alvor når han påstår forslaget er udemokratisk.
– Tros- og livssynsfrihet er ufravikelig, og det skal ganske mye til for å begrense den, sier han til Vårt Land.
Mon det. Allerede i 2015 belyste vi hvor interessert de «moderate muslimene» er i trosfrihet som utløser pengedryss, ikke minst pengedryss fra diktaturer som forfekter sharia. Totalt ser vi en investering på 160 millioner kroner i 10 moskeer siste åtte årene.
De tre største investeringene gjennom alle årene med islam Norge, finner vi i Oslo-moskeene Islamic Cultural Center (75 millioner kroner, ingen pant), Central Jamaat-e-Ahl-e Sunnat (93 millioner kroner, 55 millioner i pant), og Ahmadiyya Muslim Jamaat (100 millioner kroner, ingen pant).
Det islamske forbundet, som vi mener er Brorskapets fremste moské i Norge anført av lederen Basim Ghozlan, har gjort tre oppkjøp og investeringer uten pant: 20 millioner i moskébygningen i Carlmeyer gate i Oslo, 3,8 millioner i bygning i Tønsberg og nesten en million på Nes. Det er ikke tatt pant i noen av eiendommene.
Kapitals gjennomgang av 15 moskeer/bevegelser tilbake til 2001 viser en total investering på 460 millioner kroner, altså nesten en halv milliard kroner.
Å omtale ønsket om stopp på dette vanviddet er ikke udemokratisk, det er det motsatte – og Ghozlan vet det godt. Men samtidig vet han at offerrollen er svært effektiv i Norge, og til til Vårt Land sier Ghozlan at Muslimsk Dialognettverk har informert FNs spesialrapportør for tros- og livssynsfrihet om lovforslaget.
God, gammeldags sladring, der altså, med det underliggende kravet om særbehandling.
Menneskerett eller ei
Da lovforslaget ble sendt på høring i sommer, sa daværende barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad (KrF) at målet var å verne om demokratiske verdier.
– Finansiering av trossamfunn i Norge fra fremmede stater som ikke respekterer retten til tros- og livssynsfrihet, kan utfordre viktige demokratiske verdier som samfunnet vårt bygger på, for eksempel gjensidig respekt, toleranse, den enkeltes tros- og ytringsfrihet og frie valg, sa Ropstad.
Og det har Ropstad rett i. Samtidig har Norge forpliktet seg til et rammeverk som kan tolkes i enhver mulig retning. I regjeringens Tro- og livssynsminoriteter – Veileder for utenriksdepartementet og utenriksstasjonene heter det:
I de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk.
FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, art. 27
Norges generelle venstrehåndsforståelse av islamsk ideologi kan vise seg å gi en rekyl, men foreløpig vites ikke utfallet av lovforslaget eller Ghozlans klage til FNs spesialrapportør.
– Vi tviler på om forslaget kan holde rettslig, sier Basim Ghozlan til Vårt Land.
Ghozlans menneskerettigheter
De menneskerettighetene Ghozlan står for stemmer nok bedre med «menneskerettighetene» i statene moské-islam i Norge mottar støtte fra enn med de norske.
– Wahhabismen har aldri vært aktuelt for Rabita og den kommer heller aldri til å bli det. Min tolkning av islam omfatter respekt for internasjonale menneskerettigheter, herunder retten til tros- og livssynsfrihet, demokrati og likhet for loven, uttalte Ghozlan til Dagbladet for ganske nøyaktig ett år siden.
Er det OICs menneskerettighetserklæring, som er fullstendig underlagt sharia, Ghozlan tenker på? Eller regner han med at hans brødre i troen her forstår at han må snakke avisen og det norske publikummet etter munnen? For menneskerettigheter, herunder retten til tros- og livssynsfrihet, demokrati og likhet for loven, er i full motstrid til hva Brorskapet og sharia står for.
Saudi-Arabias ambassadør til Norge har besøkt Rabita-moskeen, heter det også. Hva forteller dette oss? Hva forteller det oss at Brorskapets åndelige leder, Qaradawi, er Ghozlans fremste forbilde? Hva forteller det oss at PST har mistenkt pengeinnsamling til terror på moskeens dørstokk? Hva forteller det oss at Emiratene har satt Rabitamoskeen opp på sin terrorliste? Og den svarte listen er lengre.
Ghozlan kan rope om diskriminering og islamofobi så mye han orker. Det eneste betenkelige er at norske medier gir ham mikrofonen uten å stille ham kritiske spørsmål når det på samme tid er godt kartlagt hva han reelt sett står for.