Journalistene Maria Ressa fra Filippinene og Dmitrij Muratov fra Russland fikk Nobels fredspris for 2021 for sin innsats for ytringsfrihet. De aller fleste mediene hyller tildelingen.
«Den norske nobelkomiteen valgte i år å tildele to journalister den ærverdige Nobels fredspris. Dette er aller første gang Nobelkomiteen hedrer pressen og medias rolle i fredsskapende arbeid», het det i Nettavisen.
«Viktig pris til riktig tid» er tittelen på Aftenpostens leder (09.10), som viser til at «ytringsfriheten er andre friheters vern».
«Det er retten til å ytre seg som gir mulighet til å avkle maktmisbruk, korrupsjon, diskriminering, overgrep og urettferdighet. Det er ikke noe demokrati uten en fri og åpen debatt», fastslås det videre.
«En pris til Maria Ressa og Dmitrij Muratov er første gang i moderne tid at fredsprisen spesifikt tar opp mediers og journalisters samfunnsoppgave. Disse to journalistene er representanter for en yrkesgruppe som har som oppdrag å sikre en opplyst offentlighet og mulighetene til maktkritikk», het det i Journalisten.no.
– Denne prisen er en støtteerklæring til pressefolk og journalister over hele verden, sa statsminister Erna Solberg, og fortsatte: – Både ytringsfriheten og informasjonsfriheten er en viktig forutsetning for demokrati og et vern mot krig og konflikt.
Jeg betviler ikke at Ressa og Muratov fortjener prisen, men norske mediefolk og politikere bør være forsiktige med å ta seg selv til inntekt for en hyllest av ytringsfriheten.
Nominert av Støre
Maria Ressa ble nominert til prisen av påtroppende statsminister Jonas Gahr Støre. Han kaller vinnerne for «to individer med ekstremt mot».
Støres nominasjon er spesielt i seg selv, da han ikke akkurat er kjent for å stå opp for ytringsfriheten. Under Muhammedkarikaturstriden utløst i Danmark i 2005 gjorde den gang utenriksminister Støre det han kunne for å tone ned ytringsfriheten. Det fikk VGs eminente tegner Roar Hagen, som selv har sagt at han ikke vil tegne Muhammed (blant annet i Journalisten 10. april 2006), til å fremstille Støre som ansiktsløs.
Støre roste norske medier for ikke å støte muslimer ved å publisere Muhammedkarikaturer. Han mente at dette «har noe med begrenset ytringsfrihet å gjøre» (Aftenposten 26.januar 2006).
Ti av Norges mest kjente forfattere og kulturpersonligheter tok et kraftig oppgjør med både daværende statsminister Jens Stoltenberg og Støre. «Vi må ikke komme i den situasjon at myndigheter beklager at ytringsfriheten brukes», sa forfatter Roy Jacobsen (VG 7. februar 2006). De slaktet Norges regjering for å ha sviktet ytringsfriheten på det groveste – og for å ha lagt skyld for det muslimske opprøret mot Norge på redaktør Vebjørn K. Selbekk i daværende Magazinet, som hadde publisert faksimile av karikaturene i Jyllands-Posten.
For øvrig var det HRS som først publiserte karikaturene – noe som fikk daværende nettleverandør Imbera til å gå inn å slette dem. Vi byttet selvsagt leverandør og republiserte.
Men norske medier var like «lydige» overfor Støres budskap som de var feige. «Alle» skrev om den internasjonale konflikten som karikaturene skapte – uten å vise grunnen til hva alt handlet om. Den gang som nå.
Den problematiske ytringsfriheten
At malen for ytringsfriheten får stadig trangere kår, er det mange bevis for. Ytringsfriheten gjelder åpenbart for det «en liker» eller det som «ikke provoserer». At ytringsfriheten står for det stikk motsatte, vil man ikke ta innover seg – hvis det ikke er langtvekkistan, og nå er Filippinene og Russland visst langt nok.
Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet gikk i valgkampen inn for å fjerne statsstøtten til HRS, med støtte fra et stort sett samlet mediekorps. Gleden var også stor da Høyres budsjettlekkasje kom om at også de hadde fjernet HRS. Men noen begrunnelse har vi ikke fått, og mediene har ikke etterlyst en slik begrunnelse heller. Man «liker ikke» HRS, vi «provoserer» med (ubehagelige) fakta om den ikke-bærekraftige innvandringens konsekvenser, og, ikke minst; vi kritiserer islam. Da beskyldes vi uriktig for «fake news», noe som enhver som er jordet til virkeligheten vet at det ikke er.
Men det er slik politikere og pressen får ytringsfriheten inn i «den riktige malen». Den som tjener dem selv og som bidrar til konsolidering av makta. Med seg på laget har de fått det også statsfinansierte Faktisk.no, som under dekke av å være såkalte «faktasjekkere» bestemmer spredning på sosiale medier og ellers blir brukt som sannhetsvitne der det passer seg for mediene og politikere.
Akkurat det som årets fredsprisvinnere kjemper imot.
Frykten rår
Vi så det samme når kunstneren Kurt Westergaard døde juli. Han får ikke engang en offisiell grav av frykt for muslimsk vandalisme. Hans verdensberømte karikatur «Muhammed med bombe i turbanen» var ikke å se i medienes korte omtale. Mediene og politikere ville åpenbart ikke «støte muslimer» slik at islamister på nytt kunne «legitimere» et opprør.
Da Lars Vilks nylig døde, i det som angivelig skal være en bilulykke, var heller ikke norske medier særlig ivrige. Hans rundkjøringshund-tegning glimret med sitt fravær, utover en kjapp faksimilevisning på NRK og en «frimerke»-gjengivelse i Aftenposten knyttet til en kommentar fra Frank Rossavik. Aftenposten hadde endog meldt fra til politiet om denne publiseringen.
Kulturminister Abid Raja (V), som ellers – forsiktig sagt – ikke er vanskelig å be om uttalelser når det gjelder muslimer, har ikke sagt et ord om verken Westergaard eller Vilks bortgang. Skal vi kalle det å holde klokelig kjeft?
Ytringsfriheten må altså vike for frykten. Hvordan skal en da «sikre en opplyst offentlighet og mulighetene til maktkritikk»? Hvordan sikre demokratiet med «en fri og åpen debatt» hvis ikke ulike stemmer slipper til? Hvordan «avkle maktmisbruk, korrupsjon, diskriminering, overgrep og urettferdighet» hvis ytringsfriheten er begrenset av frykt eller for ikke å støte noen?
Nobelkomiteen har ikke hedret «pressen og medias rolle i fredsskapende arbeid». De har hedret to journalister som med livet som innsats arbeider for ytringsfrihet og mot maktmisbruk. Hva har norske medier å skryte av her? De har heller fått (mer) velfortjent kritikk.
Demokratisk problem
En som faktisk har gjort seg noen tanker om dette, er NRKs Fredrik Solvang.
På Facebook skrev han da det ble kjent hvem som fikk prisen at «det er riktig å la seg imponere over motet og offerviljen til journalistkollegaer i farlige og autoritære land», men at vi også kan «reflektere over ytringsfrihetens og den frie pressens vilkår i Norge, som kåres til verdens beste land for pressefrihet».
Han viser til flere eksempler, blant annet i pandemien, der det ikke var plass til «dissenterende stemmer». At offentlighetsloven ustraffet «brytes over en lav sko». Han minner oss om at «korrupsjon foregår også i Norge, den arter seg bare annerledes her enn i land vi ikke liker å sammenligne oss med».
«Evnen til å beskytte hverandre er ikke mindre i Norge enn i andre land. Pressens inngrep med enkelte miljøer i Norge er begrenset, og det er naivt å tro at de med uærlige hensikter er mindre skruppelløse fordi de har norsk pass.»
Nettopp, i tillegg er det vanskelig å kjenne igjen korrupsjon hvis en, kanskje ubevisst, er en del av den selv. Samrøre mellom mediefolk og politikere begynner å bli mer enn kjent i vårt lille land.
Videre viser Solvang til at det er «et økende problem at maktpersoner, representanter for myndigheter og offentlige virksomheter, næringslivsledere og politikere i Norge ikke stiller og svarer på spørsmål fra pressen». Det har de samme sørget for ved å være «omgitt av kommunikasjonsrådgivere, som gir råd om ikke å stille eller gi god-dag-mann-økseskaft-svar». Det er et demokratisk problem, fastslår Solvang.
Dobbeltmoral
Det demokratiske problemet er i min tolkning enda større. For siden mediene stort sett opptrer i flokk og følge snevres meningsmangfoldet inn. «Alle» norske medier følger stort sett den samme malen, for eksempel innen klima- og innvandringspolitikken, og man har lagt sin beskyttende hånd over islam.
«Dissenterende stemmer» er uønsket eller det følges ikke opp. Skulle det følges opp er det for å motbevise at dissenterende stemmer har noe å fare med. Hadde vi bare hatt noen medier som skilte seg ut i mengden kunne kanskje situasjonen sett lysere ut, men stemmer som Document, Steigan, Resett og HRS – som ikke underlegger seg malen for ytringsfrihet – blir heller oppfattet som et problem av gammelmediene og politikere.
Stygge kommentarer mot muslimer eller innvandrere tar mediene alvorlig, veldig alvorlig. Motsatt er det lite eller ingenting å finne, selv ikke når man en sjelden gang viser til hva en mottar; som ønsket om de døde heksene i HRS. Ingen medier har tatt kontakt. Da Lars Vilks død ble kjent 3. oktober, flommet det over av hatefulle kommentarer på sosiale medier de neste dagene. Mediene var ikke spesielt interessert da heller. Aftenposten publiserte 7. oktober en artikkel om hatefulle ytringer eksemplifisert med:
En gjeng sotsmurf observert rekenes med fiskestang ved Hesteberget. Noen som vet hvem?
Fuckings utlendinger fra stovner, bur dem inn
Tror mediene ikke at publikum registrerer denne skjevheten? Det samme gjelder for hvilke politikere som er «fritt vilt» og hvem som er skjermet. Personer fra Fremskrittspartiet, og kanskje særlig Christian Tybring-Gjedde, kan det harseleres med uten omkostninger for avsenderne. Kanskje tvert om. At harselasen og typisk personsjikaneringen har en mottaker, finnes det åpenbart ingen erkjennelse av. Eller det betyr visst ikke noe – han «fortjener» det, når han ikke lar seg piske inn i malen?
Det samme gjelder for HRS’ Hege Storhaug. Hun har siden 1996 stått på barrikadene for de mest sårbare muslimske barn og kvinner, og bare fått mer og mer kjeft. Det er visstnok også «greit», da meningene hennes er utenfor den forhåndsbestemte malen. «Alle» vet at hun er blitt overfalt i eget hjem og måtte flytte på hemmelig adresse for egen sikkerhet. Tror mediene at deres typisk nedlatende omtale av Storhaug bidrar til å øke hennes sikkerhet?
Men nå når alle de samme skal sole seg i glansen av «to individer med ekstremt mot», er det ingen grenser for hvilke demokratiforkjempere de selv tror de er.
Dobbeltmoral kalles det.
(Illustrasjonsbilde: «Free Speech» av Kurt Westergaard, dedikert HRS)