Selv om begrunnelsen er like åpenbar som den er usagt, har Gerhardsen et selvsagt poeng i sitt debattinnlegg i Aftenposten onsdag. Til tross for at frykten for represalier fra islam og dens fundamentalistiske muslimer gjør at norske redaktører vegrer å trykke karikaturene, bør de være åpne om denne frykten snarere enn å forholde seg tause.
Tausheten
At frykten for å utsettes for akkurat det samme som avdøde Lars Vilks er grunnen til tausheten, er ikke vanskelig å forstå. Det koster i flere tilfeller friheten til å leve normalt, men kritikk av islam kan også koste selve livet.
Massakren i det franske satiremagasinet Charlie Hebdo er det verste eksempelet, men også mediehus som har vist frem karikaturer som en del av sin løpende nyhetsdekning, er kommet på ekstremistenes radar. Det er ikke så rart at et redaksjonelt valg som kan sette de ansattes liv i fare, ikke er enkelt.
Det som er rart, er stillheten, skriver Gerhardsen.
Og stillheten om hvorfor er nær altomfattende i norske mediehus. Gerhardsen oppsummerer hvilke store medieaktører som har omtalt Lars Vilks død og unnlatt å vise den tegningen han måtte leve i isolasjon for å ha tegnet de siste fjorten årene av livet sitt. Hun nevner VG, Dagsavisen og Klassekampen, og hun spør hvorfor ikke redaktørene finner det nødvendig å nevne hvilke vurderinger de har gjort, og hvilke avveiinger som ligger til grunn for at NRK bare raskt viser en faksimile, men ikke løfter denne debatten inn i Dagsnytt 18.
For fraværet ser ut til å ha blitt en selvfølge som man knapt finner det nødvendig å diskutere. Det er som om alle som ikke har lov til å gå lei, har gjort nettopp det, skriver hun.
Terrorfrykten
Gerhardsen skriver at norsk presse ved sin taushet forholder seg til Lars Vilks død på en måte som ikke lover godt for fremtiden.
Måten pressen har valgt å forholde seg til denne mannens bortgang på, etterlater en trist beskjed.
Ikke bare til et frihetselskende samfunn, men til alle enkeltindivider som mener annerledes, tenker annerledes, er oppglødd og frustrert og vil skape endring. Ikke mer rå religionskritikk, takk. Ikke mer harselerende satire, skriver Gerhardsen i Aftenposten.
Hun frykter, med rette, at karikaturenes tid er forbi og at det ikke finnes kunstnere igjen med vilje og mot til å utsette seg for islams vrede. Gerhardsen forutser at det vil bli en karikaturløs framtid.
Det må være denne framtiden, eller snarere samtiden, tidligere kommentator i Svenska Dagbladet, Ivar Arpi, omtalte som det mentale kalifatet.
Karikaturstriden
Det kan være vanskelig å finne lyspunkter i et medielandskap der provokatørene, opprørerne og fritenkerne ikke løftes solidarisk fram. Men noen lyspunkt finnes likevel, og noen tenkere har forslag til hvordan vi kan unngå det mentale kalifatet.
Det går en tråd fra karikaturstriden fram til #jesuischarlie, og tråden kan klippes, eksempelvis ved å gjøre som Douglas Murray foreslo i The Spectator i i 2015, etter terrorattentatet mot Charlie Hebdo.
Hans poeng var at Charlie Hebdo i utgangspunktet sto alene, og at den vesle satireavisen dermed ble et opplagt terrormål. Murreys forslag var en appell til den frie pressens solidaritet med dem av deres egne som døde for frihetsverdiene.
I morgen, eller en dag denne uken, publiserer hver eneste avis og hvert magasin i Europa, inkludert forsidene til BBC og Channel 4 News og alle andre store nettsider, simultant Charlie Hebdos karikaturer av blant andre Muhammad.
På samme måte må det gå an å oppfordre skandinavisk presse til å samkjørt rydde forsidene for Lars Vilks karikatur, eller Kurt Westergaards for den saks skyld.
At det vil skje er derimot lite trolig. Karikaturstridens etterspill er nettopp som Gerhardsen påpeker en påfallende taushet om hvorfor karikaturene ikke pryder forsidene i solidaritet.
Her er en samleside over Muhammed-karikaturstriden fra vårt gamle nettsted
Pressen feilet
I The Spectator mente Douglas Murray at den frie pressen allerede hadde feilet sitt oppdrag og at det ikke finnes fryktløshet igjen i hovedstrømsmediene. At både politikere og presse har feilet i Norge samsvarer dessverre med denne oppfatningen.
Da avisen Magazinet i 2006 trykket en faksimile av Kurt Westergaards karikaturtegning av profeten Muhammed, slik den var publisert i Jyllands-Posten i september 2005, resulterte det i at redaktør Vebjørn Selbekk ble drapstruet og måtte gå i dekning. På den tiden var Støre utenriksminister, og vår nå etter all sannsynlighet kommende statsminister gikk ut og beklaget offentlig til verdens muslimer.
Og uten grunn er det jo ikke. De aller fleste lever bedre med å unngå satire og islamkritikk enn å leve med draps- og voldstrusler fra muslimer. Å gå i døden for en enkel tegning synes ikke verdt det for de aller fleste. Men hva forteller det i realiteten om pressefriheten?
Å være tause er logikkens håpløse svar på virkelighetens brutale realitet. Realiteten er at det finnes en uant mengde mennesker som er villige til å drepe for den samme enkle tegningen. Når vi ikke forsvarer tegneren er friheten reelt sett borte. Ikke bare tegnerens, men din og min frihet også.