Professor emeritus i sosiologi, Frank Furedi, ved University of Kent, har skrevet en rekke fagbøker om blant annet identitet, grensesetting, utdanning, kunnskapsutvikling, foreldreskap, frykt og toleranse. Bare inneværende år har han gitt ut to bøker, 100 Years of Identity Crises og Why Borders Matter. Han har også jobbet som migrasjonsforsker. Furedi bor i Canterbury i Storbritannia, men er fra Ungarn.
Svenske Bulletin, som har startet en serie under overskriften «Klarar vi ett nytt 2015?», har i denne anledningen intervjuet Frank Furedi. Tidligere har de intervjuet den danske migrasjonsforskeren Ninna Nyberg Sørensen og vår egen Grete Brochmann.
Furedi fremstår som en frittalende mann, som er sikker på én ting: det som gjelder er assimilering.
Brexit
Frank Furedi mener det hovedsakelig var to spørsmål som førte til Brexit: selvråderetten og innvandringen.
– Det var en overraskelse at Tyskland mer eller mindre åpnet grensene i 2015 uten å tenke så mye på de langsiktige konsekvensene. Men migrasjonsbølgen påvirket ikke britisk hverdag direkte. Det var fordi det allerede var problemer her, med en utbredt følelse av en «åpen dør-politikk». Mange, spesielt i mindre byer, hadde erfart hvordan hverdagen ble endret. Da jeg dro til lille Felixstowe møtte jeg flere polakker enn engelskmenn. Jeg har ikke noe imot det, jeg kommer selv fra Øst-Europa, men lokalbefolkningen kjente på at den hadde havnet i minoritet på hjemmebane. Det oppsto en følelse av at England ikke lenger var det England det en gang var, sier Furedi til Bulletin.
Fremmedgjøringen i eget land fikk tema som demokratisk kontroll og selvråderetten til å bli sentralt i folkeavstemningen om å forlate EU eller ikke. I tillegg var det en økende irritasjon over at at innvandrere i den offentlige debatten ble omdøpt til «flyktninger».
– Folk så at det ikke var sant. Mange av «flyktningene» bodde i Frankrike og var trygge der, men likevel ønsket de å komme til Storbritannia. Motivene deres er økonomiske, noe som selvfølgelig er fullt forståelig, sier Furedi.
Selvsagt er det forståelig at folk søker økonomisk trygghet og kanskje rikdom, men Europa klarer ikke å absorbere alle som kommer. Først og fremst fordi de samme ikke er kvalifisert for det europeiske arbeidsmarkedet, og dermed skaper det mer ulikhet mellom borgerne i Europa. Men det er akkurat dette politikerne ikke vil ta innover seg, og dermed vil de heller ikke iverksette de nødvendige tiltak.
Politisk og sosial kontrakt
Ifølge Furedi er nye migrantstrømmer uunngåelige, fordi Europa er så attraktivt.
– For øyeblikket mangler EU den typen politikk som kreves for å assimilere mennesker i en politisk og sosial kontrakt, der de som for eksempel kommer til Sverige blir svensker. Regjeringer er motvillige og altfor usikre til å forstå hvor viktig dette er. Faren er ghettofisering og splittelse, som vi allerede ser, og dette vil forsterkes, sier Furedi til Bulletin.
Det er nettopp denne politiske og sosiale kontrakten Furedi finner i assimilering. Han kaller assimilering «den mest demokratiske måten».
– Når du bor hos oss, har du en rolle som medborger, og når du blir medborger tilslutter du deg til en politisk kontrakt. Det handler ikke om å leve ditt liv kun på egne premisser, men om å komme og leve og bo i samsvar med samfunnets verdier og idealer. Ellers kan man ikke skape et samfunn der folk respekterer hverandre og holder sammen. Uten assimilasjon får man spenninger og konflikter, fastslår Furedi.
At så mange er negative til assimilering finner han «trist».
– Det er trist fordi assimilering i bunn og grunn betyr at man oppfører seg i samsvar med samfunnets verdier og lover. Dette betyr ikke at en må slutte å være den en er. Man kan være svensk-afghansk og muslim. Ingen forteller deg at en må bli lutheraner, men en må følge loven og tilpasse seg de kulturelle normene i samfunnet. Hva man gjør i privatlivet er stort sett ens egen sak, men i offentligheten kan man ikke oppnå integrasjon om ikke alle assimileres, sier Furedi.
Multikultur er katastrofe
Han tror også at grunnen til den negative holdningen til assimilering handler om gjennomslaget for multikulturalismen.
– Det er en fundamental forskjell mellom multikulturalismen, hvor mange kulturer lever parallelle liv, og en situasjon med én dominerende kultur, som alle må tilslutte seg og leve i samsvar med i det offentlige livet, sier Furedi, og legger til:
– Multikulturalisme har vært en katastrofe. Den avskrekker folk fra å komme sammen. Den tenderer til å konservere identiteter og gjør det veldig vanskelig å bygge broer.
Mye av svaret finner Furedi i manglende grensesetting. Han mener det vestlige samfunnet har mistet evnen til å ta stilling til hva som er rett og galt. De har gitt opp når det kommer til moralske grenser, alt er «moralsk riktig», uansett om det er grensedragning mellom kvinner og menn, eller mellom ung og voksen eller annet. Det er som man hører kong Haralds famøse tale i Slottsparken i 2016 som handlet om alt – og som i vår tolkning dermed endte i ingenting. Sistnevnte fant heldigvis også kong Harald ut etterhvert, der han hevdet mange la mer i talen enn hva han selv gjorde. Det kan jo også nevnes at kongefamiliens gode venn, dronning Margrethe av Danmark, fremsto med det totalt motsatte budskap enn i kongens tale. Hun slo blant annet fast følgende:
Vi danskere skal være bedre til at fortælle om de værdier, som landet bygger på. Og vi skal våge å stille krav til mennesker, der ønsker at blive en del af det danske samfund.
Krav og grensesetting
Det som fremstår som ulike regjeringers og EUs direkte ulyst til å sette krav til mennesker, kan også sees i sammenheng med de mange som ikke liker grenser, inkludert landegrenser. Furedi mener vi må forstå betydningen av nødvendige grenser, slik som landegrenser. For landegrenser er en forutsetning for demokratiet, fastslår han.
Uten landegrenser har du ingen medborger, sier Furedi, og uten medborgere fratas man muligheten til å påvirke de styrende. Men problemet er at mange forbinder grenser med (negativ) kontroll, der man ser for seg Berlinmuren, grensegjerdet mellom USA og Mexico, eller nå: den pågående konflikten i EU med blant annet grensegjerdene som Polen og Latvia etablerer mot Hviterussland.
Furedi mener man kan se på grensebarrierer fra ulike synsvinkler: står du utenfor kan de være et problem, er du innenfor kan de representere trygghet og beskyttelse. Han viser også til den hyklerske innstillingen blant mange av de velstående og privilegerte i USA, som sier de hater grensemurer samtidig som de bor i «gated communities» eller går inn for såkalte «trygge rom» på universiteter for å unngå å bli konfrontert med mennesker som tenker annerledes.
Det samme gjelder for innvandrere, særlig de fattigste. Når de er innenfor en grense, vil de neppe at samme grense skal åpnes for deretter å kunne skape utrygghet.
– Uten grensene var det ingen vits å ta seg dit for å leve innenfor disse grensene, sier Furedi til Bulletin.
En grenseløs verden, nei takk
For mange, igjen inkludert en rekke regjeringer og EU, synes en grenseløs verden å være en forlokkende idé, men for Furedi fremstår det mer som et mareritt.
– De (som ønsker en grenseløs verden, red.) tror at enhver form for stolthet over eget samfunn eller land er basert på fremmedfrykt. De blander sammen alle typer sosial bevissthet, slik at alt blir det samme. I mine øyne er selvråderett svært viktig ettersom det bare er innenfor rammen av en nasjonalstat man kan utøve sine demokratiske rettigheter. Et globalt demokrati ville være for stort til at noen kunne stilles til ansvar. Bare i en nasjonal, selvstendig kulturell sammenheng kan ens rolle som medborger få noen betydning, sier Furedi, og fortsetter om den grenseløse verden:
– Det ville føre til et teknokratisk diktatur. Man kunne ikke ha et ansvarlig demokratisk system. Det vi fikk, ville være et kosmopolitisk teknokrati, et ekspertstyre, som – hvis vi er heldige – ville handle i allmennhetens interesse. Konsekvensene vil bli tyranniske. Til sammenligning vil de autoritære regimene som eksisterer i dag fremstå som relativt støtende.
Her treffer Furedi spikeren på hodet i min tolkning, for det er akkurat her de styrende forlater det som i Norge for tiden sorterer under «vanlige folk». Ikke bare er problemet at det er «uvanlige folk» som styrer oss vanlige, men de styrende har nesten alle samme fascinasjonen for globalismen. Furedi mener at globalismen appellerer til deler av kultureliten, den politiske klassen, fordi nasjonale barrierer begrenser mobiliteten.
For «vanlige folk» er ikke globalister. Dette er samme tankegang som ble lansert om «anywheres» eller «somewheres». «Anywheres» er typisk de urbane, de som føler seg hjemme uansett hvor det måtte være – bare helst i en by. «Somewheres» er folk som er knyttet til stedet, kulturen og tradisjonene hvor de har vokst opp.
Derfor er vanlige folk nasjonalister – i en positiv forstand. Derfor vil vanlige folk ta vare på landet sitt. Derfor vil vanlige folk beskytte og videreutvikle egen kultur. Derfor ønsker vanlige folk seg assimilering av innvandrere.
Og derfor blir vi stemplet som fremmedfiendtlige.
Les hele intervjuet hos Bulletin
Forside: fotomontasje HRS