Problemet med å pakke kompleks informasjon inn i relativiserende tankespinn er at man sitter igjen med feil forståelse av hva som er årsaken til voldskriminaliteten. Mens årsakene til at innvandrerungdom oftere enn andre både utøver vold, utsettes for vold og er vitne til vold er sammensatt av mange ulike faktorer, er løsningen ikke å se på kjennetegn for Bandidostilhørighet blant norsk ungdom eller å forenkle avanserte amerikanske antivold-programmer.
I VG har Sylo Taraku skrevet om den såkalte æreskulturen uten å komme til bunns i hva den reelt sett er. Taraku reduserer ære til å bli ulne begreper og knytter disse deretter til gjengadferd. Samtidig som tanken er god, er den også altfor overfladisk til å munne ut i annet enn tidligere foreslåtte – og virkningsløse – tiltak.
Utviklingen av en usunn æreskultur og gangstermentalitet i noen ungdomsmiljøer kan føre til at mange konflikter ender opp i vold og trusler. I Norge er ordet «ære» i all hovedsak forbundet med noe positivt, men i kriminelle miljøer er ære en faktor som kan øke sannsynligheten for voldskriminalitet, skriver Taraku.
Relativiserer kulturaspektet
Taraku skriver at ordet «ære» forbindes med noe positivt i Norge, og det har han rett i. Mens VG har en begrensning i antall tegn man kan bruke på en artikkel, har Taraku muligens av denne grunnen ikke gått omveien om å definere hva som ligger i den norske forståelsen av ordet, men omveien er helt nødvendig for å belyse og analysere kulturelle forskjeller.
Den norske forståelsen av «ære» innebærer raushet, empati og tålmodighet. Dersom noen hedres for å ha gjort noe «ærefullt», har de oftest utvist en handling som kjennetegnes av en eller flere av disse egenskapene, enten handlingen er utført overfor et enkeltindivid eller en gruppe. Det er også helt vesentlig at «ære» i særdeles liten grad benyttes utover individuell vurdering og sjeldent benyttes om grupper i Norge i dag.
Når Taraku videre definerer æresbegrepet, blir det uten å påpeke de reelle kulturelle forskjellene som ligger i begrepsforståelsen. Han introduserer i stedet begrepet «mer tradisjonelle samfunn».
Ære er en form for moralsk kodeks som gjelder for gruppen du hører til. I mer tradisjonelle samfunn fungerer æren som et kapital som gir deg en posisjon i samfunnet. Uten å ha æren i behold kan du ikke gjøre krav på respekt og tilhørighet i gruppen. Æren er typisk sterk der tilliten til staten er svak. Ære blir et sosialt lim som holder gruppen sammen. Derfor kan vi se æreskultur i noen innvandrermiljøer – normene knyttet til æreskultur forsvinner ikke straks man flytter fra et land til et annet, skriver Taruku i VG.
Men det er ikke noe ikke-tradisjonelt med norsk kultur. Som alle andre kulturer har også den norske tradisjonsbinding, men tradisjonen er å tenke som skrevet over om ære. At æresbegrepet er i utvikling er ikke likebetydende med at den norske, mer positive tolkningen av begrepet er noe nytt og ikke-tradisjonelt.
Dersom Tarakus begrep «mer tradisjonelle samfunn» er en eufemisme for klansamfunn, noe det ser ut til å være, bør selve ordet «ære» også defineres. Hvilke handlinger anses «ærefulle» i klansamfunn? De ærefulle handlingene er represalier mot den eller de som bringer klanen i skam. Homofile, frafalne og opposisjonelle som motsetter seg klanens valg av partner kan eksempelvis utstøtes, men også forfølges og i ytterste konsekvens drepes.
Dermed er forskjellen i æreshandlinger i norsk kultur kontra klankultur – eller Tarakus «tradisjonelle samfunn» – så diametralt forskjellige at forklaringen «moralsk kodeks som gjelder for gruppen du hører til» ikke er meningsbærende uten denne forkunnskapen.
Tankefeil
Når Taraku viderefører sitt resonnement uten en forklaring på hva som reelt sett er ærefullt i ulike kulturer, oppstår en direkte tankefeil.
I denne sammenheng må det legges til at lovløse rom, også i Norge og i gjengmiljøer verden over, kan gi grobunn for æreskultur, uavhengig av etnisk sammensetning – tenk bare på MC-gjengene i Norge på 90-tallet. Det var mye vold og rivalisering også den gang.
Resonnementet er feil fordi gjengmiljøenes æreskodeks på den ene side representerer et så å si normativt kulturruttrykk for klankultur, mens det representerer et avvik fra den normative norske kulturen. Dersom man hevder at æreskultur «gis grobunn i gjengmiljøer» er man helt nødt til å forstå hvorfor, for æreskulturen oppstår ikke i gjengene.
Enhver gruppedynamikk dannes på grunnlag av medlemmenes livsanskuelse, og det psykologiske grunnlaget for æreskultur kan være det samme for individer av ulike etnisiteter, men psykologien hos individene som utgjør gruppen er til stede før gruppedannelse og -tilhørighet.
I dette kan vi forstå at æreskultur i betydningen aggressiv skamkultur er en medbragt individuell komponent, og at denne komponenten er langt vanligere blant innvandrere fra MENA-land enn hva den er for nordmenn. Når man ser på overrepresentasjon av innvandrere som både tilslutter seg gjenger og utøver grov voldskriminalitet, er ikke dette et reelt uttrykk for dannelse av «lovløse rom», det er et reelt uttrykk for samlet kulturell utøvelse.
Nå ser vi igjen en utvikling der kriminelle miljøer blir mer voldelige og aggressive på gateplan. Det er mye knivstikking, bruk av machete og det er generelt altfor lett å skaffe seg våpen, skriver Taraku.
Men det er ikke slik at gjenger oppstår hist og her i bølger gjennom historien. Når kriminelle miljøer «igjen» blir «mer voldelige og aggressive» er det en forunderlig framstilling av Norges nære historie. Det er et «igjen» som utelukkende er innvandringsdrevet, det har ikke oppstått som følge av norsk kultur, men som følge av stor import av utenlandsk kultur.
Mentalitetsforskjeller
I likhet med mennesker utvikler kulturer seg trinnvis. Ingen kulturer oppstår ut av det blå. Enhver kultur er et resultat av avansement fra tidligere nivåer. Og fordi kulturer, i likhet med mennesker, er på ulike nivåer, må de også møtes på ulike måter. Ulike kulturer har ulike livsorienteringer med ulike måter å forstå tilværelsen på. Vi kan kalle det et eksistensiell utviklingsløp hvor man begynner nederst og stadig jobber seg oppover. Modningsprosessen gjelder både på individ- og samfunnsnivå.
Clare Graves spiralmodell, som presentert i Ken Wilbers A theory of everything inkluderer biologiske, evolusjonsmessige og sosialpsykologiske aspekter i mentalitetsutvikling. På det individuelle planet kan mennesker ha ulike nivåer avhengig av relasjon og kontekst, men vil likevel gravitere mot ett nivå. Enhver kultur vil på samme måte bestå av individer fordelt over alle nivåene, men også ha et normativt gravitasjonspunkt, skriver Wilber. Boken ligger til gratis nedlasting her (engelsk versjon).
Det laveste eksistensielle nivået handler om instinkt, overlevelse, unngåelse av farer og søking mot trygghet. Livet er impuls- og instinktstyrt. Dette nivået preges av jeg-perspektiv, i likhet med neste nivå. Nivå to har raseri som stikkord og magi forklarer alt som skjer i verden.
Tredje nivå kjennetegnes av ekstrem-Gud, territoriale undertrykkelser, maktkamper og folkedrap. Slavehold er naturlig og sinne og misunnelse er stikkord for dette nivået. Her inntreffer vi-perspektiv, altså evnen til empati med andre, men kun med en som er lik deg selv. På dette nivået tas alt bokstavelig, man hengir seg til fortellingene og forklaringene som gis og følger regler slavisk for å unngå straff. Wilber antar at nivå 3 besitter omtrent 30 prosent av makten i verden (Wilber, 2001, side 10).
Fjerde nivå er mytisk med eneveldig gud, tradisjoner, konformitet, kirker, rettskaffenhet, syndeforlatelse, frelse og et patriarkalsk gudebilde. Moral er stikkord for dette nivået, men den er rigid og unyansert. Forskjellene på rett og galt forståes bokstavelig, det er strenge hierarkiske strukturer og individuell underkastelse er en forutsetning for å klare seg sosialt.
Det femte eksistensielle nivået er moderne, rasjonelt og naturvitenskapelig. På dette nivået inntreffer tredjepersonsperspektiv, dvs. evnen til empati for også dem som er annerledes enn deg selv. Man får en forståelse for at det er ulike kulturer over hele kloden, men opprettholder troen på at egen kultur sitter med løsningene.
Nivå seks er det postmoderne. Nivået er systemisk og integrerende, men fremdeles etnosentrisk i betydningen «demokratiet er best for alle». Stikkord er kulturrelativ, multikulturell, pluralistisk, har utpreget motstand mot å påpeke ulikheter og motstand mot all rangering.
Nivå sju, åtte og ni beskrives som annengenerasjons bevissthet, der mentaliteten hever seg over krenkelser og anklager og i stor grad aksepterer verdien av å gjennomgå de ulike utviklingsstadiene. Wilber anslår at mindre enn 2 prosent av verdens befolkning er på nivå sju og over, men det er spennet mellom nivå tre og nivå seks som er mest interessant når man skal forstå hva som skjer i møte mellom klankultur og vestlig kultur. Ifølge Wilbers analyser befinner mellom 60 og 70 prosent av verdens befolkning befinner seg på nivå fire og under.
Når æresbegrepet blir diskutert i integreringssammenheng, så knyttes det typisk til familienes forsøkt på å holde kontroll over kvinners seksualitet og dydighet. Vi har i mindre grad diskutert ære i forhold til mannens maskulinitet.
Den maskuline æren kan bety at man ikke skal fremstå som svak, men som sterk og aggressiv i møte med «provokasjoner» eller «krenkelser» fra andre. En krenkelse skal besvares aggressivt for å gjenopprette tapt ære, skriver Taraku.
Men han beskriver med dette svært godt kjennetegn på mentalitetsnivå tre i Graves spiralmodell. Den handler ikke utelukkende om menn, den handler om hele kulturen. Autoritet oppnås ved brutalitet. Den som brøler høyest er sterkest, i motsetning til vestlig kultur, hvor vi anser dem som henfaller til brøling som svake og uten kontroll. Mens nordmenn som oppfører seg på denne måten nær automatisk faller utenfor samfunnet, er denne adferden alminnelig blant grupper av innvandrere.
Forekomst
Dermed begås den klassiske nivå seks-feilen; Taraku tolker fremmed kultur som om den er lik – eller i ferd med å bli lik – vår kultur. Det er den ikke.
Den ene formen for gjengtilhørighet handler om avvik fra egen kultur, den andre formen for gjengtilhørighet handler om å videreføre egen kultur.
For all del; begge kulturuttrykk er lært via livserfaringer, men dersom man ikke tar inn over seg hvilket enormt skille det er mellom å uttrykke seg i henhold til egen kultur og som avvik fra egen kultur, evner man heller ikke å forstå hvorfor det er ulik forekomst av vold blant innvandrere og nordmenn. I en relativiserende tolkningsramme vil forståelsen av vold nedvurdere kulturens betydning for voldelig adferd.
Forekomst er ellers et høyst interessant fenomen. Vi har tidligere belyst både hvordan innvandrere er overrepresentert på volds- og terrorstatistikk i en rekke ulike artikler, men ta dette eksemplet:
Det anslås av SSB at omtrent 200.000 personer i Norge er muslimer. Samtidig tilsluttet 100 personer seg terrorkulten IS, herav 90 med utenlandsk opprinnelse.
Norge har få personer med voldskapasitet til terrorutøvelse. Likevel finnes de. Ser vi på siste tiår har vi Breivik og Manshaus pluss ti konvertitter til islam som tilsluttet seg IS. Dermed har vi 12 definerte terrorvillige blant en befolkning på ca 4,58 millioner (2021 bodde det 800 100 innvandrere i Norge, disse er trukket fra befolkningstallet)
Tallene betyr at dersom kulturen hadde vært betydningsløs og muslimers voldsvilje var lik den norske, ville omtrent 5 norske muslimer med utenlandsk opprinnelse tilsluttet seg IS. Verre er at det at over 2000 nordmenn ville tilsluttet seg IS dersom vi hadde samme terrorvilje som muslimer. Det er åpenbart at kultur er en avgjørende komponent for å forstå voldsvilje.
Opplyst intervensjon
Når integrering av migranter fra islamske land viser seg svært vanskelig, handler det ikke om at man skal bedrive bedre intervensjon i ungdomsmiljøene enn hva som gjøres i dag, det handler om å stille klare krav til foreldregenerasjonen som produserer aggressive gjengmedlemmer på løpende bånd.
Når Taraku viser til den amerikanske professoren og kriminologen David Kennedys arbeid med å bryte voldsspiraler, misforstår Taraku intervensjonsprosessen.
Vold handler i stor grad om hevn, om fryktbasert respekt og er som regel ganske personlig. Ifølge ham hjelper det lite å jobbe med individene når problemet er på gruppenivå. Det er gjengenes gruppedynamikk og kollektive normer som først og fremst forklarer den destruktive atferden, skriver han i VG.
Men gruppen som interveneres er ikke først og fremst gjengen. Det Kennedy baserer all endringsprosess på er både forhånds- og pågående problemanalyser, og å stille ansvarliggjørende krav til ressurspersoner i de kriminelles opprinnelsesmiljø. Primært formes adferd av tidlige omsorgserfaringer, og det er Kennedy svært tydelig på – og adresserer.
Samtidig er Kennedys forskning og utarbeidede kriminalitetsforebyggende tiltak i stor grad tilpasset intervensjon i USAs afroamerikanske miljø, og dette miljøet kan ikke uten videre sammenliknes med klanmiljøet som produserer Oslos kriminelle. Blant annet viser Kennedy selv til forskningen til Monica C. Bell om sårbare mødre og hvordan de benytter det som omtales som «situasjonsbasert tillit». Afroamerikanske kvinner er langt mer tilbøyelige til å samarbeide med politiet enn hva kvinner av øvrige etnisiteter er, og dette utnyttes for bred, systemisk intervensjon.
Kvinne-kortet er nær sagt håpløst å dra i møte med kriminelle i Norge med MENA-opprinnelse.
Men det er mulig å snu denne negative trenden. Målrettet innsats over tid mot kriminelle grupperinger må kombineres med langsiktige tiltak og tidlig innsats mot barn og unge i risikosonen. Foreldre og lokalsamfunn har også et ansvar for å bidra. Vi trenger mer sosial kontroll overfor guttene og mindre overfor jentene, skriver Taraku.
Taraku gir en beskrivelse av et enormt ressursbehov på mange parallelle plan, og et slikt altomfattende innsatsbehov er det vanskelig å være uenig i. Likevel bør det nyanseres betraktelig. «Foreldre og lokalsamfunns ansvar» er en størrelse det er umulig å operere med. Man kan ikke forvente «lydighet» etter norsk norm fra mennesker som samtidig står mentalitetsmessig fast i klankulturell lydighet. Bidraget fra disse vil, basert på norsk vilje til forståelse og frivillighet, fortsette å være lojalitet til klanen, for enhver pris. Satt på spissen kan de dø av å la være.
I lys av Tarakus tro på «langsiktige tiltak» kan det være interessant å se på Bufdirs veileder om kultursensitiv praksis:
Innenfor vestlig tradisjon er det en sterk tro på at det er mulig å påvirke og endre liv gjennom terapi og annen profesjonell hjelp. Det er imidlertid viktig å huske at ideen om at enkeltmennesket kan forme sin egen skjebne, er en kulturell konstruksjon.
De sier altså rett ut at man ikke skal forvente endring overhodet fordi innvandrere ikke har den «kulturelle konstruksjonen» det er å ta ansvar for egne handlinger.
Hvis man evner å se kulturforskjellene er nødvendigvis endring mulig, men endringen må foregå på en måte som er tilpasset målgruppen. Vi må ta inn over oss at både OIC , IslamNet og andre har påvirkning på moskémiljøene. Radikaliserte muslimer reiste fra norske moskeer for å bli IS-krigere. Muslimske unge menn dreper hverandre med kniv og skudd i gatene. Dette er nivå tre, de berettigede, de krenkbare.
Det er ikke vold som «igjen» oppstår, det er importert voldskultur som vil vokse etterhvert som andelen muslimer vokser. Den kan kun møtes på en måte som målgruppen selv responderer på; forutsigbare harde sanksjoner, strenge straffer og beinharde krav – primært til foreldregenerasjonen og moskemiljøene, deretter (selvsagt) til deres voldsparate barn og unge.
Både Danmark og Frankrike har forstått disse realitetene, og Agenda, som sentrum-venstreorientert tenketank, bør se til dansk realpolitikk for inspirasjon snarere enn å legge fokuset på ikkestigmatiserende retoriske øvelser.
Stigmatiserende fakta
Det er ingen grunn til å anta at ikke Taraku og Tankesmien Agenda ønsker å få til endringer, men endringer lar seg vanskelig gjøre dersom man har så uttalt behov for å relativisere problemer. Alle er ikke like, verken mennesker eller kulturer, tvert i mot er vi svært forskjellige og bygger eksistensen på helt ulike former for logikk.
Den helt grunnleggende likheten mellom mennesker er behovet for tilknytning, til personer som gir oss fellesskap. Vi er flokkdyr, vi er helt avhengige av andre mennesker for å overleve. I basis for enhver kultur ligger barneoppdragelse som en kulturell rød tråd for å opprettholde den kulturen vi er en del av.
Skal man opprettholde såkalt «æreskultur» forutsetter det en hard barneoppdragelse. Vi har tidligere omtalt denne oppdragelsesformen i saken Gruppevoldtektsovergripere behandles som sårbare barn.
Oppdragelsen er ofte svært voldelig. Barn som vokser opp i vold, påføres tilknytningsskader, slik at de som voksne blir utrygge individer med mye frykt og høy grad av mistenksomhet og følelse av berettigelse. Berettigelsen gjør at de legitimerer vold og aggresjon mot andre; de tenker de har «lov» til å være voldelige. I voldtektssaker vil tanken bak kunne være at den voldtatte jenta «fortjener det» eller «ba om det» – det er en skyldfri type voldsanvendelse der offeret er dehumanisert. Det er berettigelse og ekstrem tabuisering av seksualitet som gjør disse ungdommene i stand til å utføre ekstreme overgrep mot andre. I klankulturen er ydmykelser en del av oppdragelsen, og det man selv erfarer, lærer man av. Å forvente at disse unge mennene skal bli samfunnsnyttige borgere er ikke bare naivt, det er for manges del utopisk. Å behandle dem som barn har i alle fall ingenting for seg, de er ikke barn annet enn i norsk forståelse av begrepet – i egen kultur er de allerede menn.
Kontrasten til den norske barneoppdragelsen som er ivaretakende, lang og har stort fokus på ikke å såre andre, er betydelig.
Visst kan det oppleves stigmatiserende dersom man velger å tro at enhver kritikk av islamsk kultur samtidig er et angrep på det muslimske enkeltmennesket. Det er det selvsagt ikke, det er statistisk registrerbare fakta. Men Tarakus optimisme har et betydelig problem; ingen vestlige land kan vise til virkningsfulle intervensjoner i parallellsamfunn bestående av muslimske innvandrere. Vi evner ikke å møte dem med tiltak som tilpasses deres kulturelle mentalitet, vi møter dem med vår egen. Dessverre må fakta brukes for å etablere virkningsfulle tiltak. Sminkede faktapresentasjoner munner alltid ut i tiltak uten virkning.