Kommentator i Expressen, Sofie Löwenmark, har systematisk gjennomgått æresrelaterte såkalte LVU-dommer. Funnene hennes viser at mødrene i innvandrerfamiliene har en aktiv rolle i både psykisk og fysisk mishandling.
LVU står for «Lagen om vård av unga», altså en egen lovhjemmel knyttet direkte til omsorg for unge. En lang rekke saker i rettsapparatet handler om grov omsorgssvikt i innvandrermiljøene, og det er dommene i disse sakene Löwenmark har gjennomgått. Funnene er presentert i fredagens Expressen.
Nattsvart innblikk
Löwenmark beskriver selv gjennomgangen av dommene som «nattsvart innblikk i de utsatte barnas liv».
I tillegg til omfattende psykiske overgrep, forekommer fysisk vold i nesten alle tilfeller. Det handler om omfattende, grov og systematisk maktbruk med alt fra ørefiker og knyttneveslag til kvelning og spark. Pisking med ledninger eller slag med diverse kjøkkenredskaper er også jevnlig notert i dommene, skriver hun.
Og den grove, gjennomgående undertrykkingen gjennomføres ikke bare av familiens menn, slik mange tror. Familienes kvinner har en aktiv rolle både i å utføre voldshandlinger og «administrere» hvordan sønnene kan bruke vold og trusler mot søstrene sine. Löwenmark skriver at dommene vitner om et hjemmemiljø der jentene ikke har noen som beskytter dem, og der mødrene ofte er egne døtres verste fiende.
I det tørre rettsspråket dukker det av og til opp rent grufulle setninger, som «politiet vurderer at den unge er i livsfare i hjemmemiljøet», skriver Löwenmark.
Kollektiv undertrykkelse
Löwenmark er opptatt av å belyse at debattene om æreskultur ofte føres på feil premisser, der fokuset handler mer om menns vold mot kvinner. Hun skriver at det er et feil fokus, da volden jentene utsettes for hovedsakelig er en kollektiv handling fra familien. Debattantene har enten ikke forstått, eller alternativt ikke ønsket å se noe annet enn at jentene er utsatt for «giftig maskulinitet», skriver hun.
Antall familiemedlemmer som utøver vold mot jenter varierer. Noen ganger er det én, noen ganger flere, som slår dem med jevne mellomrom. Blant gjerningsmennene er det i tillegg til foreldrene hovedsakelig brødre, men også andre slektninger, som søskenbarn, tanter og onkler. I noen få enkeltstående tilfeller deltar storesøstre.
Det er heller ingen automatikk i at innvandrerjentene slipper unna volden dersom de bor hos en enslig mor. Gjennomgangen av dommene viser at i hjem der det ikke finnes noen far, er mødrenes aktive rolle den samme. Noen ganger utøver da mødrene volden alene, men ofte pålegger mødrene i disse tilfellene sønnene å utøve volden mot familiens jentebarn.
Innrømmer ingenting
Et annet funn Löwenmark har gjort, er at de voldsutøvende mødrene vanligvis ikke innrømmer overgrepene de har utsatt døtrene for, selv ikke når de konfronteres i rettsapparatet.
Mødre hevder ofte at døtrenes vitnesbyrd er rene fantasier. «Hun gjør det for oppmerksomhet», «hun lyver ofte», «hun har hørt at jenter som hevder å bli utsatt for æresdrap kan få sine egne leiligheter og en større frihet» og «dette er rykter som har spredt seg blant jenter på skolen eller i området», skriver Löwenmark i Expressen.
Anger eller empati med døtrene er ytterst sjeldent beskrevet i den omfattende rekken dommer Löwenmark har gjennomgått. Hun skriver at helt unntaksvis tar mødre døtrene sine i forsvar, men disse mødrene befinner seg da i krisesenter selv og har selv vært utsatt for vold. Mødre som bor med familien tar gjennomgående ikke jentenes perspektiv.
Å lyve og påstå at jentene selv finner på historier om overgrep er dog ikke den eneste løgnen som følger av æreskulturen. Dommene avdekker at mødre ofte holder jentene hjemme fra skolen under dekke av sykdom, mens de egentlig holder dem hjemme så ikke skoleansatte skal reagere på synlige skader fra volden. Mødre er også aktive i å hindre døtrene i å delta i fag som gym, musikk og svømmeundervisning, påpeker Expressens kommentator.
Norske innvandrermødre
Löwenmark beskriver hvordan æreskulturen nå befinner seg over alt i Sverige.
Dommene viser at det er lenge siden at æresundertrykkelse var et problem sentrert rundt storbyenes forsteder. I dag finnes det i alle små kommuner og i alle små tettsteder.
Det samsvarer med tilstanden i Norge. Ethvert sted der det befinner seg innvandrere av ikke-vestlig opprinnelse, vil det også finnes æreskultur og voldsutsatte barn. Og ikke-vestlige mødre i Norge har samme voldsadferd som mødrene Expressens kommentator har avdekket.
I Norge opplever mer enn hvert sjette innvandrerbarn å bli utsatt for grov vold av moren. Rapporten Minoritetsetniske barn og unge og vold i hjemmet viser både hva volden består i og hvor hyppig mødrene står bak slag, spark og pisking av egne barn (mine uthevinger i sitatet):
Undersøkelsen har også sett på sammenhenger mellom foreldres fødeland og ungdommenes rapporteringer av utsatthet for grov vold fra foreldrene. Grov vold karakteriseres i denne undersøkelsen som å bli slått med knyttneve, slått med gjenstand, fått bank/juling eller utsatt for noe annet voldelig. Fire prosent av ungdommene med mor født i Norden rapporterer at de har vært utsatt for grov vold fra mor. Tilsvarende rapporterer 12 prosent av ungdommer med mor født i vestlige land (utenfor Norden) at de har vært utsatt for grov vold fra mor, og tallet øker til 17 prosent når mor er født i et ikke-vestlig land. Den samme tendensen går igjen når man ser på utsatthet for vold fra far sortert etter fars fødeland. Andelen ungdom som oppgir å ha sett eller hørt mor bli utsatt for partnervold, er høyere blant ungdom med mor født i et ikke-vestlig land, enn blant ungdom der mor er født i Norge eller Norden. Studien fant at innvandrerbakgrunn hadde selvstendig effekt på voldsutsatthet, også når det ble kontrollert for levekår og foreldres bruk av rusmidler.
Samfunnet fortsetter å svikte disse jentene dersom vi opprettholder den banale forenklingen «giftig maskulinitet» om et voldsfenomen som kollektivt gjennomsyrer de æreskulturelle familiene.