Det pågår en sivilisatorisk kamp om Europas sjel, og Brussel gjør nær sagt hva Brussel kan for å nedkjempe land i EU som setter sine nasjonale interesser foran føderasjonens interesser. Hensikten er at Polen og Ungarn skal tvinges ned på knærne fordi de er «trassige» overfor EUs direktiver. Ikke minst handler dette om den ikke-bærekraftige MENA-innvandringen som verken Polen eller Ungarn vil ha på sin jord, samt propaganda i skolene for LHGBT-ideologi.
Enkelt sagt vil Polen og Ungarn føre en politikk som gjør at de kan dra kjensel på sitt eget land om 20-30 år. Med andre ord går de i en helt annen retning enn Vest-Europa, som knapt lenger har storbyer som man kjenner seg igjen i. Ikke minst er mangelen på gjenkjennelse knyttet til moskeer, religiøst kledde muslimer og en høy voldskriminalitet, inkludert i skolene.
Vrengebilder av Visegradlandene
I dagens Vest-Europa har journalister mer enn en tendens til å dyrke parallelle realiteter når Polen og Ungarn omtales. Journalistene ser hva de vil se.
Man ser forvrengningen av Ungarn og Polen daglig i vestlige mediers dekning av disse to Visegrad-landene. Hvis man skulle ta denne dekningen for (det eneste) rettmessige, ville det være lett å konkludere med at det demokratiske livet og rettsstaten i disse sentraleuropeiske nasjonene er blitt omstøtt av tyranniske og autoritære regjeringer.
Så sikre er vestlige journalister i deres syn på Ungarn og Polen som oppseilende diktatoriske regimer at dekningen deres rutinemessig ignorerer alt som motsier det – slik som forsamlingsfriheten som disse nasjonenes borgere har. For eksempel kan man se store ansamlinger med sinte demonstranter i Budapest. Hvis Ungarn virkelig var så autoritært som vestlige reportere hevder, ville disse demonstrantene sikkert blitt møtt av en hardhendt respons. Men protestene får pågå uforstyrret.
Sammenlikne dette med Frankrike og de gule vestene og demonstrasjoner i den franske republikken mellom november 2018 og januar 2019. Hundrevis av demonstranter ble møtt med en slik politibrutalitet at de ble påført livsvarige skader. Hvor var vestlige mediers lederartikler om det «tyranniske» franske politiet? Hvor var reportasjene som antydet at Frankrike var et «voksende diktatur»? Det ser ut til at de som rutinemessig fordømmer Ungarn eller Polen som autoritære regimer, er blinde når det kommer til de klare tilfellene av autoritarisme blant vesteuropeiske stater.
At Polen og Ungarn hevder retten til nasjonal suverenitet, ses av mange journalister som en trussel mot EU. De mener at føderasjonen står over medlemslandenes nasjonale interesser. Polen og Ungarns selvhevdelse tolkes konsekvent til at disse to landene raskt glir mot autoritære regimer. Sjelden får vi eksempler på hva som konkret menes, annet enn typisk når det gjelder Polen at eldre dommere valgt under kommunismens åk byttes ut av regjeringspartiet Pis, og at abortlovgivningen er for streng, samt at man i Ungarn ikke tillater at det skal undervises overfor barn om LHGBT-teorier. Nettopp strid rundt LHGBT førte til at Norge holdt tilbake 2,3 milliarder kroner i EØS-midler i år, der det norske kravet var at noen av midlene skulle gå til sivilsamfunnet representert ved seksuelle minoriteter. Norge ville selv peke ut hvem som skulle favoriseres. Vi skal altså inn og styre politikken i Ungarn.
Hevder bare sin nasjonale suverenitet
En journalist som utmerker seg med sin påfallende mangel på substansiell kritikk av Polen og Ungarn er David Aaronovitch. Han skrev nylig en artikkel om den «snikende putiniseringen» av disse to landene. At Polen og Ungarn beskytter sin nasjonale sjølråderett, anser han som en trussel mot EU. Han er selvsagt berettiget til å avvise prinsippet om nasjonal suverenitet og til å argumentere for den europeiske føderalismens forrang. I stedet for å argumentere for sin føderalistiske sak, ber han imidlertid EU om å stå opp mot Ungarn og Polen med den begrunnelse at de «raskt glir mot autoritarisme».
«Det vi snakker om her», hevder han, «er en snikende putinisering der det er tillatt å stemme, men regjeringspartiet har i økende grad alle essene».
Det er høyst uklart hvordan stemmesystemet i enten Polen eller Ungarn tjener som bevis på «snikende putinisering». Ta Ungarn. Det har aldri vært en alvorlig påstand om valgfusk, selv ikke fra opposisjonspolitikere, mot Viktor Orbans regjering. Enten Aaronovitch tror det eller ikke, i Ungarn forsvinner ikke stemmeurner og stemmene telles opp.
Hvordan forklarer eksempelvis en journalist som dette seieren til opposisjonspartiene i Budapest og andre steder under fjorårets lokalvalg – hvis, som han antyder, «regjeringspartiet har alle essene»? Hvordan forklarer han den hardt utkjempede valgkampen som pågår i Ungarn for tiden? Etter alt å dømme er utfallet svært vanskelig å forutsi, noe som ikke ville vært tilfellet hvis regjeringspartiet «holdt alle essene».
De grunnløse påstandene handler ene og alene om journalisters fiendskap mot de stolte nasjonalstatene i øst. Den nylige avgjørelsen fra Polens høyeste domstol, konstitusjonsdomstolen, om å «fortelle EU at polske domstoler kan overprøve EUs domstoler», tåles ikke av EU-forkjemperne i mediene. For dem representerer Polens vedtak om polsk lovs forrang innenfor polske grenser et «stødig skritt mot autoritarisme».
Å antyde at EU-lovgivningen må råde i Polen for at Polen skal motstå et «stødig skritt mot autoritarisme», er et merkelig eksempel på dobbeltsnakk. Beslutningen om å stille spørsmål ved EU-rettens overlegenhet over den polske grunnloven er ikke et autoritært trekk. Det er et forsøk på å forsvare suvereniteten til polske juridiske institusjoner.
Regjeringene i Polen og Ungarn er ikke wannabe-diktaturer. De hevder bare sin nasjonale suverenitet – et prinsipp som alle demokrater bør støtte.
– Puten og Lukashenko har erklært Europa krig
Nylig la Polens statsminister, Mateusz Morawiecki, ut denne videobeskjeden på Twitter:
– Europa, vårt felles hjem er truet. I dette øyeblikket foregår det en hybridkrig på grensen mellom Polen og Hviterussland. På bakrommet har Aleksandr Lukasjenko støtte av Vladimir Putin, som har erklært hele EU krig. Disse hendelsene kan se ut som en ordinær migrasjonskrise. Men det er de ikke. Dette er en politisk krise skapt for en spesiell hensikt. Meningen er å destabilisere situasjonen i Europa for første gang etter avviklingen av den kalde krigen for 30 år siden. I løpet av de siste ukene har vi samlet rikelig med bevis for at det er Hviterussland som frakter migrantene til grensen for å bringe dem videre til Vest-Europa. I dag er målet Polen, men i morgen vil det være Tyskland, Belgia, Frankrike eller Spania. Det er dette som er konseptet ved å skape migrasjonsruter. Presset fra Lukasjenko og Putin er allerede følbart i hele Europa. Enhver av oss betaler for de økte energiprisene grunnet den drastiske reduksjonen av gasstilførsel til europeiske land. Dette er bare begynnelsen. Diktatorene vil ikke gi seg. Jeg vil forsikre dere: Polen vil ikke gi etter for utpressing og vil gjøre alt for å stoppe den onde trusselen mot Europa. I hundrevis av år har Polen voktet vårt felles hjem. Når inntrengere, tyranner og senere totalitære diktatur måtte konfronteres, stod vi alltid i første linje. Dette var Polens solidaritet med andre land i den frie verden, født lenge før EU og NATO.
Både Viktor Orbán og Mateusz Morawiecki fremstår som ikke bare klartenkte ledere, men også trygge nasjonale ledere som ikke bare vil sitt eget folk vel, men også resten av Europa.
Orban formulerte politiske tanker i sommer som man knapt hører fra annet europeisk politisk hold.
I Vesten har folk valgt å leve i en etternasjonal og etterkristen verden, og vi respekterer det. Men de er ikke tilfreds med det. De vil at vi skal leve på denne måten også. Hvis det vokser frem en åndelighet i det regionale samarbeidet som også beskytter de kristne nasjonalkulturene, vil det derfor komme ideologiske angrep øyeblikket. Det handler om venstreliberale angrep som kommer fra Brussel og er knyttet til liberal og økonomisk makt i USA. De vil ikke at vi skal være frie, de vil at vi skal være frie på deres måte.
Orban mener det pågår en sivilisatorisk kamp om Europas sjel og fremtid.
Det er sant at alle som går imot tidsåndens saker, skaper masse problemer for seg selv. (…) Vi betaler en høy pris for å beskytte den kristne familiemodellen, for at LGBT-galskapen ikke har noen plass her. Vi betaler en høy pris for vårt syn på migrasjonen, og vi betaler en høy pris for ikke å akseptere byråkratiet i Brussel.
EU går til juridisk kamp mot Polen og Ungarn
At prisen er høy, er det ingen tvil om. Brussel er i gang med å opprette en juridisk straffeprosess mot både Polen og Ungarn. EU-midler skal brukes som en brekkstang med påstanden om at de to landene ikke lever opp til EUs demokratiske standarder. Eksempelvis finner EU det utålelig at den polske konstitusjonsdomstolen fastslo at polsk rett står over EU-retten. At radikal kjønnsteori ikke tas inn i skolen, er et annet moment som Brussel misliker. At Ungarn ikke vil ta imot migranter som har tatt seg inni EU faller også Brussel tungt for brystet. Angivelig sensur av medier og akademia er andre ankepunkt EU fremmer mot de to Visegrad-landene.
EU har for lengst mistet den europeiske sjelen med røtter i kristendommen. Som Orbán formulerte seg:
For det første var det kristendommen som skapte det frie mennesket. Derfor må vi først og fremst beskytte menneskeverdet. Kristendommen skapte deretter den kristne familien, og vi må beskytte tanken om den kristne familien. I denne delen av verden skapte kristendommen dessuten nasjonene.
Det er den kristne kulturen som beskytter landet, mener Orbán.
Hvis ikke vi ungarere hadde fulgt kristendommen i tusen år, ville vi ha forsvunnet.
Orbán har de siste årene fremstått som den aller tydeligste europeiske lederen. Som da han sa dette rett ut i 2017: – Dere har mistet kontroll på grensene deres. Dere har overlatt skjebnen til landene deres til en moderne migrasjonsæra. Dere har valgt en helt ny retning på utviklingen.
–Vi gjorde ikke det. Vi fulgte den gamle loven, som i politikken lyder slik: et land uten grenser, er som et egg uten skall.
Og Ungarn vet meget godt hvordan det er å bli invandert av islam, da ved Det osmanske riket. Det tok over 170 år (1526 – 1699) å bekjempe islam og få kontroll over egne grenser igjen. Verken Ungarn eller Polen vil ha dette tilbake på deres jord. De ser hva denne innvandringen har skapt av nær sagt uoverkommelige problemer for Vest-Europa.