Kode 065 er kjent både for politiansatte og for ansatte i psykisk helsevern. Og det er all grunn til å anta at kode 065 brukes stadig oftere, selv om den siste tilgjengelige offentlige gjennomgangen er fra 2014. Den viser at det grovt sett henlegges 3.000 saker årlig, der voldsutøvere og sedelighetsforbrytere i praksis går fri for ansvar, rett og slett fordi de ikke regnes som strafferettslig ansvarlige.
Ser man nærmere på tallene kan man danne seg et bilde av hvilke tikkende bomber som befinner seg i det offentlige rom.
3.000 henleggelser – årlig
NOU 2014:10, Skyldevne, sakkyndighet og samfunnsvern, ligger tilgjengelig på regjeringens nettsider.
Utvalget har hentet inn informasjon om alle henleggelser på grunnlag av tvil om gjerningsmannens strafferettslige tilregnelighet på handlingstidspunktet (kode 065) i perioden 2002–2013. Bakgrunnen for informasjonsinnhentingen er at det har vært knyttet interesse til denne henleggelsespraksisen. Senest har for eksempel Norsk psykiatrisk forening i rapporten «Hvordan bør norsk rettspsykiatri utvikles» fremholdt at kartlegging og analyse av praksis har betydning, og at gruppen ønsker mer kunnskap om hva som skjuler seg bak «065-henleggelsene». Antall henleggelser på dette grunnlag gir også en viss indikator på hvor mange som omfattes av reglene om strafferettslig utilregnelighet, heter det i innledningsvis i utredningen.
At det er interessant å finne ut mer om hvor mange saker som henlegges årlig grunnet manglende strafferettslig tilregnelighet, er det ingen tvil om. For sakene er ikke få. I den kartlagte perioden er det nesten ti slike henleggelser daglig i Norge, og da snakker vi 356 dager i året, der alvorsgraden på de kriminelle handlingene varierer mye.
Ser man nærmere på tallene, framkommer det blant annet at 621 voldssaker og 175 sedelighetssaker ble henlagt i 2013 (siste året med oppdaterte tall). Hva tallet er nå finnes det, så vidt undertegnede har funnet, ingen tilgjengelig statistikk over. Det som er vesentlig er at det gjelder henlagte forhold, mens korte idømte opphold i tvungent psykisk helsevern kommer i tillegg til disse sakene.
Også etter dagens angrep framkommer det at psykiatri har vært gjeldende. Politiets uttalelser etter å ha skutt og drept en halvnaken allahu akbar-ropende knivdesperado i Oslos gater i morgentimene viser at det har tatt svært kort tid fra mannen ble dømt til tvungent psykisk helsevern til han igjen var fri.
– For oss fremstår dette som en enkeltstående handling, så det er ikke grunn til å frykte for tryggheten i byen. Dette er en person som er kjent fra oss fra tidligere, og vi legger til grunn at det ikke er en terrorhandling, uttalte politiinspektør Egil Jørgen Brekke til VG.
Avisen opplyser at mannen tidligere er dømt for knivstikking, knivangrep og trusler.
For disse hendelsene ble tsjetsjeneren i november 2020 dømt til tvungent psykisk helsevern, da retten mente han ikke var tilregnelig på gjerningstidspunktet.
I dommen heter det at mannen har vært gjennom flere rettspsykiatriske utredninger, og i retten sto de sakkyndige fast ved sin vurdering om at han var psykotisk på handlingstidspunktet.
Forutsetningen
Allerede i 2007 var Sosial- og helsedirektoratet bekymret for bruken av kode 065, noe som resulterte i et brev med framsatt ønske om kartlegging. Da kartleggingen ble gjennomført, viste det seg at de henlagte sakene gjaldt gjerningsmenn med tung psykiatrisk lidelse.
«Som det fremgår av resultatene, frembyr gruppen som helhet betydelig svikt i ressursforhold, både m.h.t. utdannelses-, arbeids- og økonomiske forhold. Det fremgår ikke spesielle gjennomgående tendenser til høy forekomst av sinnslidelser i familie eller overgrepstraumer i materialet, men tidlig ruskarriere går igjen hos svært mange. Videre er det hos mange tidlig debut av antisosiale trekk. Det samme gjelder tegn på psykiske symptomlidelser, selv om noen først debuterer med dette i voksen alder.
Jevnt over synes den psykiatriske sykelighet å være av alvorlig karakter, noe som gjenspeiles det diagnostiske spektrum, der klart over halvparten har schizofreni eller schizoaffektiv lidelse som hoveddiagnose, og der det for øvrig også er mange andre med alvorlig psykosediagnose. Det er ingen i materialet som er funnet utilregnelige på grunn av helt kortvarige rusutløste psykotiske tilstander, tilstander som i ganske høy grad ellers gir opphav til helt kortvarige (1-dager) opphold i psykiatriske avdelinger. Dette funnet understreker i tillegg til de andre at gruppen er tungt og langvarig psykiatrisk belastet, og ikke kan ses som en utfordring hovedsakelig av rus- og sosialt problematisk art.»
Men i 2020, for ett år siden, skjer noe. Riksadvokaten sender ut et rundskriv der det opplyses om lovendringer. Nå skal kode 065 revideres. I lovendringen beskrives hovedtrekkene slik:
Det er vedtatt nye regler om strafferettslig skyldevne, i kraft fra 1. oktober 2020. Reglene skal sørge for at straffansvar ikke gjøres gjeldende overfor den som mangler nødvendig modenhet, sjelelig sunnhet eller bevissthet. Formålet med lovendringene er bedre å kunne identifisere slike lovbrytere, å styrke samfunnsvernet og å heve kvaliteten på sakkyndigarbeidet.
Man må merke seg at det tidligere vilkåret «psykotisk» er erstattet med grunnvilkåret «sterkt avvikende sinnstilstand». I kjernen for det nye grunnvilkåret ligger fortsatt den alvorlige psykosetilstanden. Vilkåret omfatter i tillegg andre alvorlige sykdomstilstander som innebærer en tilsvarende alvorlig svikt i evnen til realitetstesting og i funksjonsevnen. Vilkåret «sterk bevissthetsforstyrrelse» videreføres uendret, mens terskelen for hvem som faller inn under «høygradig psykisk utviklingshemming» er noe endret.
Det er siste setning i denne oppsummeringen som er verdt å bite seg merke i, for praksis viser at det slett ikke bare er «psykotiske» som nå anses for syke til straff, men for friske til tvungent psykisk helsevern. Praksis viser at gjerningsmenn som befinner seg i det som på fagspråket kalles «nedre del av normalområdet» også går fri. Det vil si gjerningsmenn med lav, men normal intelligenskvotient (iq).
For «dum» for straff?
I det offentlige ordskiftet er det på ingen måte stuerent å bringe iq-begrepet til torgs. Straks man ytrer en påstand om at noe har med lav kognisjon å gjøre, er man ute av det gode selskap. Denne noe underlige effekten handler kanskje om en misforståelse der man tror iq-skalaen gjenspeiler menneskeverd, slik at man antar at lav iq tilsvarer lavt menneskeverd. Noe slikt vil naturlig nok skape både uro og misnøye, og medfører heller ingen riktighet. Menneskeverdet må sees uavhengig av menneskets kognitive variasjoner.
Men noe har skjedd i norsk rettspraksis uten at det egentlig er uttalt. I Riksadvokatens rundskriv framkommer likevel informasjon som er verdt å dvele ved.
Et ønske om et skarpere skille mellom det juridiske og det medisinskfaglige ansvar er en del av bakgrunnen for lovendringene. Det er retten som på etisk og normativt grunnlag skal konkludere i tilregnelighetsspørsmålet, heter det i rundskrivet.
Det høres generelt og rettferdig ut, men når det kommer til praksis hva gjelder forståelsen av terskelen for hvem som faller inn under «høygradig psykisk utviklingshemming», framkommer senere i skrivet vesentlig informasjon. Men la oss først se på lovens ordlyd:
Ǥ 20. Skyldevne
Den som på handlingstidspunktet er under 15 år, er ikke strafferettslig ansvarlig.
Det samme gjelder den som på handlingstidspunktet er utilregnelig på grunn av
a) sterkt avvikende sinnstilstand
b) sterk bevissthetsforstyrrelse eller
c) høygradig psykisk utviklingshemming
Faller man inn under punkt c) vil man per definisjon ha en iq på under 55. Det er svært lavt, og fungeringen på dette nivået er såpass dårlig at gjerningspersoner ikke vil klare å forstå verken konsekvensen av egne handlinger eller av straff. Men problemet er ikke ordlyden i loven. Problemet som har oppstått er at punkt c) i praksis brukes langt mer utvidet.
Personer det særlig er aktuelt å vurdere om er utilregnelige på grunn av høygradig psykisk utviklingshemming er de som har fått den medisinske diagnosen Lett psykisk utviklingshemming (F70). Diagnosen settes ved IQ mellom 50 og 69. Mange voksne med diagnosen vil kunne være i stand til å arbeide, ha gode sosiale relasjoner og gjøre en samfunnsnyttig innsats, står det i rundskrivet.
Men til tross for arbeidsevne, evne til relasjoner med andre og mulighet til å fungere i samfunnet, viser rettspraksis at mange som faller inn under diagnosen «Lett psykisk utviklingshemming», faktisk ikke straffes.
Ved vurderingen av om det foreligger en «psykisk utviklingshemming», må påtalemyndigheten aktivt bidra til at rettspraksis får klarlagt hvor grensen skal fastsettes mellom de som skal anses utilregnelige etter den nye utilregnelighetsnormen, der straffen kan nedsettes under minstestraffen og der tilstanden er en formildende omstendighet. Særlig aktuelt er dette for personer som eksempelvis er diagnostisert med Lett psykisk utviklingshemning (F70) med en IQ fra 50 til 69. I juridisk forstand omfatter psykisk utviklingshemming i lettere grad de som har IQ i området 56 til 75. Det vises til uttalelsen i tidligere forarbeider om at «det bør i alminnelighet bare bli tale om straffrihet i den nedre del av dette evneområdet». En gjennomgang av rettspraksis viser at bestemmelsen praktiseres mer liberalt enn dette (min utheving).
Undersøkelsen det vises til er Lettere psykisk utviklingshemmede i strafferettslig forstand – En gjennomgang av alle registrerte saker fra Lovdata 2002–2014 av Erik Søndenaa & Martin Spro.
I praksis kan man være unntatt straffeevne til tross for at man har iq i nedre del av normalområdet. Det er høyst problematisk, for svært mange mennesker i samfunnet befinner seg evnemessig i dette området. Store norske leksikon opplyser at 16 prosent av befolkningen i Norge i dag har en iq på 85 eller under. Mens loven er ment å ramme de nederste 1 prosent, rammer den i realiteten langt flere, med den effekt at de unntas straff for alle typer lovbrudd.
. 
Iq og vold
Den kanskje viktigste årsaken til å fokusere på iq overhodet, er hvilken effekt vold har på iq. Det er bred faglig enighet om at vold gjør deg dummere, og jo dummere du er, jo mer kriminalitet begår du. Forskning.no oppsummerer det slik:
Mye forskning har tidligere vist at det er en sterk sammenheng mellom lav intelligens, eller lav IQ, og ulike former for kriminell adferd. Det gjelder for eksempel voldsbruk og mye narkotikakriminalitet. Personer med lav IQ havner klart oftere i fengsel enn andre.
Mye forskning har dessuten vist en klar sammenheng mellom lav IQ og det som kalles antisosial adferd.
Men det er viktigere å forstå at vold mot barn gir dummere barn, enn det er å forstå at jo lavere iq, jo mer kriminell er du. Professor Murray Straus ved universitetet i New Hampshire (USA) er en av verdens mest kjente voldsforskere. Forskerens resultatet antyder at et lands praksis med fysisk avstraffelse kan prege og senke en hel nasjons kognitive utvikling.
Psykologtidsskriftets gjennomgang av Straus forskning oppsummerer funnene slik:
De skadelige effektene av fysisk avstraffelse/vold er tydelige, og de er kumulative – det vil si at jo mer avstraffelse, desto klarere negativ effekt. Forskningen hans finner at fysisk avstraffelse henger sammen med:
-
- Mer aggressiv og vanskelig atferd utenfor hjemmet, for eksempel i skolen
- Mer risiko for voldsproblemer og senere kriminell atferd
- Større risiko for problematisk rusbruk og tidlig rusdebut
- Dårligere skoleprestasjoner og lavere intelligens
Særlig det siste punktet om dårligere prestasjoner og lavere intelligens er et dramatisk bevis på at fysisk avstraffelse av barn er skadelig. I sin videre forskning har Straus dokumentert at et barn som blir oppdratt med fysisk avstraffelse/vold, i gjennomsnitt vil skåre 5 IQ-poeng lavere enn barn som aldri blir fysisk avstraffet.
Funnene samsvarer svært godt med den følgende redegjørelsen i Riksadvokatens rundskriv:
Påtalemyndigheten må vurdere om det er grunnlag for en foreløpig vurdering av gjerningspersoner der en mistenker psykisk utviklingshemming som ikke er diagnostisert. Forhold som kan tilsi nærmere undersøkelser av en mistenkts kognitive fungering kan være omstendigheter ved selve utøvelsen av den straffbare handlingen, forhold som avdekkes gjennom avhør av siktede eller andre, og opplysninger om gjerningspersonens helsetilstand, skolegang og arbeidshistorikk – eller mangel på dette. DRK gir veiledning om avdekking av svake kognitive evner i nyhetsbrev nr. 24 (februar 2018):
«En tommelfingerregel er at kognitive evner og skolegang (antall år på skole og oppnådd grad) henger sammen. Har en siktet hatt tilrettelagt skolegang, fått spesialplassering i videregående skole eller fått fritak fra karakterer, kan dette være en ledesnor på at det kan foreligge svake kognitive evner som bør utredes nærmere. En foreløpig undersøkelse ved en psykologspesialist med testkompetanse som kan foreta en kort screening av de kognitive evnene vil kunne rettlede påtalemyndighet/retten. Samtidig bør det som ved diagnostisering av psykisk utviklingshemming etter ICD-10 alltid gjøres en adaptiv funksjonsvurdering av siktede.»
Hvis etterforskingen eller saken tilsier at det uansett ikke vil bli truffet noen positiv påtaleavgjørelse, vil det som utgangspunkt ikke være behov for noen utredning av siktedes psykiske helsetilstand. Saken bør da som hovedregel henlegges etter bevisets stilling (min utheving). Henleggelse grunnet tvil om tilregnelighet (kode 065) forbeholdes tilfeller hvor det er klare holdepunkter for utilregnelighet, typisk i form av en rettspsykiatrisk erklæring eller dokumentasjon fra helsevesenet.
Psykiatri eller terror
Ved ethvert angrep som kan koples til islam i Vesten, kommer den påfølgende diskusjonen om hvorvidt det er terror eller psykiatri som er utslagsgivende. Vi har tidligere belyst at spørsmålet ikke nødvendigvis kan besvares med et klart «ja» eller «nei» i saken Skjæringspunktet mellom religion og psykiatri:
I eksempelvis (deler av) Pakistan vil det være rett og rimelig å drepe din egen datter dersom hun har bragt familien i vanære. Den pakistanske kulturen setter klanens verdi over enkeltindividets. Allah er ekstrem og reglene rigide. I Norge vil derimot et æresdrap begått av en etnisk norsk person utløse bekymring om hvorvidt vedkommende var ved sine fulle fem.
I psykiatrien vet man dette veldig godt. ICD-10, klassifiserings- og diagnosesystemet som blir utgitt av Verdens helseorganisasjon og som benyttes i Norge i dag, opplyser følgende om personlighets- og atferdsforstyrrelser hos voksne:
Spesifikke personlighetsforstyrrelser, blandede og andre personlighetsforstyrrelser og vedvarende personlighetsforandringer (F60, F61, F62) omfatter dypt innarbeidede og vedvarende atferdsmønstre som kommer til uttrykk gjennom rigide reaksjoner på et bredt spekter av personlige og sosiale situasjoner. De representerer enten ekstreme eller betydelige avvik fra måten et gjennomsnittsindivid i en gitt kultur opplever, tenker, føler og særlig forholder seg til andre individer på (min utheving). Slike atferdsmønstre har tendens til å være stabile og omfatter mange former for atferd og psykisk fungering. De er ofte, men ikke alltid, forbundet med varierende grader av subjektive plager og problemer i forbindelse med sosial fungering og sosiale ferdigheter.
Med andre ord er det faglig bevissthet om at det finnes kulturelle mentalitetsforskjeller.
Men til tross for at helsevesenet er klar over mentalitetsforskjellene mellom voldskulturer og ikke-voldelige kulturer, finner ikke helsevesenet noe klart skille mellom terror og psykiatri. Det kan de heller ikke, da de kun er skolert i psykiatrien. Men heller ikke Riksadvokaten kan si noe om hvor skillet går. Det finnes rett og slett ingen helt klare retningslinjer for å besvare spørsmålet.
Dersom den utilregnelige gjerningspersonen handler på en slik kvalifisert måte at hans atferd er egnet til å fremkalle frykt eller kvalifisert begrense fornærmedes alminnelige handlefrihet, bør særreaksjon etter første ledd ikke være utelukket hvis det er en nærliggende fare for fremtidige, alvorlige integritetskrenkelser. Slike lovbrudd har i forarbeider og praksis så langt vært vurdert i tilknytning til reglene om «de særlig plagsomme», jf. bestemmelsens annet ledd. I lys av formålet med lovendringen – å flytte tyngdepunktet i rettens vurdering til spørsmålet om hvilken fremtidig fare personen utgjør – bør denne type handlinger etter omstendighetene kunne kvalifisere til særreaksjon etter første ledd. Spørsmålet er egnet for rettsavklaring (min utheving).
Det vi med all sikkerhet kan fastslå er at masseimport av mennesker med klankultur i bagasjen vil bety to forutsigbare forhold; økt kriminalitet og økt forekomst av psykiatri i rettsvesenet. Psykiater Pål Hartvig påpekte det i VG allerede i 2007 i saken Innvandrere overrepresentert i rettspsykiatrien:
– Innvandring medfører økt psykisk sykelighet. En innvandringssituasjon er forbundet med høyere psykisk press og vanskelige tilpasningsforhold. Økt stress kan komplisere den mentale tilstanden, sier Hartvig til Vårt Land.
Det er mange tikkende bomber i den ferske justisministerens påstått «trygge by».