Han er ikke så redd for å si hvor skoen trykker, ordfører Sindre Martinsen-Evje.
– Staten har et ansvar her og nå må vi riste dem ut av den naiviteten eller uvitenheten de opererer etter, sier Martinsen-Evje til Sarpsborg Arbeiderblad.
Ordføreren er bare en av kommunetoppene avisen har snakket med, og Flemming Johnsen, rådgiver mangfold, inkludering og likeverd i Sarpsborg kommune er enig med ordføreren.
– Det er en kjensgjerning at den regionen vi er, er et trekkplaster for sekundærtilflytting, sier han til SA.
Samler seg
Men det er ikke bare kommunetoppene i Sarpsborg som samler seg. Innvandrerne samler seg også, og de samler seg i all hovedsak i kommuner der det finnes mange innvandrere fra før. Sarpsborg er en slik kommune, på linje med Drammen og Oslo. Problemet er at innvandrerne som kommer verken er integrert eller i arbeid, og dermed belastes tilflyttingskommunene med himmelhøye kostnader, ikke bare til sosialstønad, men også til barnevern og øvrige omsorgstjenester.
– Sarpsborg kommune har over dobbelt så mange flyktninger uten interegreringstilskudd som vi skulle hatt, dersom andelen hadde tilsvart andelen i resten av landet, sier ordføreren til SA.
At flyktningene kommer i hopetall akkurat nå, har med det store antallet migranter som fikk flyktningstatus under migrantkrisen i 2015, og som ble bosatt i kommuner spredt over hele landet den gangen. Nå er de ferdige med sine fem pliktår i bosettingskommunene, og dermed flytter de – uten noe statlig tilskudd slik bosettingskommunene fikk – til sentrale deler av Østlandet. Tallene tilsier at trenden vil fortsette etterhvert som flyktninger bosatt i alle år etter migrantkrisen har gjennomført sine obligatoriske fem år i bosettingskommunene.
Økonomisk ruin
At Sarpsborgs kommuneledere fortviler over kommuneøkonomien er ikke vanskelig å forstå. De tilflyttende spiser en betydelig del av den kaken som skal fordeles på alle kommunale tjenester til innbyggerne.
433 sekundærflyktninger i Sarpsborg mottar 84.650 kroner årlig i snitt i sosialhjelp. Gjennomsnittsutbetalingen blant sosialhjelpsmottakere som ikke er sekundærflyktninger, er 59.050 kroner.
Om du ikke tar opp kalkulatoren, har vi gjort det for deg. De drøyt 400 innvandrerne koster Sarpsborg over 36 millioner kroner årlig i sosialstønader alene. Deretter kommer egne bosatte flyktninger og øvrige sosialhjelpsmottakere i tillegg.
Men disse drøyt 400 er bare en liten andel av alle sekundærflyktningene som finnes i Sarpsborg.
I år er antallet flyktninger uten integreringstilskudd i Sarpsborg omkring 3.750, mens normert, hvis det skulle vært likt over hele landet, skulle Sarpsborg vært på 1.750, skriver SA.
Og trenden er tiltakende, det kommer stadig flere flyktninger uten integreringstilskudd til Østlandskommunen. SA har hentet følgende grafikk fra Sarpsborg kommune for å vise hvor stort sprik det er mellom normert og faktisk antall. 
Et forvarsel
Kommunetoppene i Sarpsborg er ikke redde for å be om mer penger fra staten, men de sier ikke rett ut det som er en reell problemstilling; situasjonen i kommunen er bare et forvarsel for resten av kommune-Norge. Jo flere uintegrerte migranter, jo større blir de kommunale utgiftene. De koster kommunene langt mer enn andre sosialhjelpsmottakere.
Av mottakerne av sosialhjelp utgjør sekundærflyktninger 28,1 prosent og står for hele 35,9 prosent av utbetalingene, skriver SA.
Kommunens grafikk over forskjellene i utbetalinger mellom sekundærbosatte flyktninger og andre sosialhjelpsmottakere viser hvor mye dyrere det er for kommunen å huse nettopp denne uintegrerte gruppen.
Mer islam
Med ansvar for et økt antall innvandrere fra muslimske land, har også Sarpsborg fått mer islam i bybildet. Vår oversikt over islams utbredelse i Norge i 2018 anga at kommunen hadde fem moskeer og mottok 4,5 millioner i statlig støtte til islam.
At moskeene i kommunen fortsetter å rekruttere medlemmer er det liten tvil om. I Sarpsborg er du aldri lange spaserturen unna en moské.
Ikke alle moskeene vises på kartet. Et besøk på regjeringens oversiktssider over tilskuddstellende medlemmer i ulike trossamfunn viser at det er en økning på over 22 prosent siden vi sjekket islams status i Sarpsborg i 2018.
- KURDISK ISLAMSK TROSSAMFUNN I SARPSBORG: 509 medlemmer
- SARPSBORG SOMALISKE ORGANISASJON: 397 medlemmer
- IHYAUSSUNNA CENTER: 722 medlemmer
- ALBANSKE KULTUR- OG TROSSAMFUNN I ØSTFOLD: 1913 medlemmer
- MUSLIM CULTURE CENTER: 346 medlemmer
Disse fem moskeenes medlemmer utløser i 2021 statlige midler på rett i underkant av 5,1 millioner. I tillegg kommer Bosnisk Islamsk Kultursenter, som mottar støtte for et ukjent antall medlemmer i Sarpsborg, da disse mottar tilskudd via paraplyorganisasjonen:
6. DET ISLAMSKE FELLESSKAP BOSNIA OG HERZEGOVINA: 9160 medlemmer.
Om vi gjør et svært forsiktig anslag på 300 medlemmer (det reelle tallet er med all sannsynlighet høyere) beløper dette seg til 393.000,- i statlig støtte.
Det totale antallet moskémuslimer i Sarpsborg er da oppe i omtrent 4200 personer og tilskuddet fra staten har økt med en million til moskémiljøene i byen på bare tre år, fra 4,5 til 5,5 millioner kroner.
Det tilsier også at andelen moskémuslimer i Sarpsborg utgjør hele 7,5 prosent av kommunens innbyggere.
Bekymringen
Ordfører Martinsen-Evje er likevel svært opptatt av å påpeke at bekymringene først og fremst dreier seg om økonomi og at det er opp til staten å vedta et system som er rettferdig for alle, skriver lokalavisen.
– Den spiralen vi har nå, hvor inntektene ikke øker i tråd med kostnadene, er ikke bærekraftig over tid. Slik har det vært i alle Østfold-kommunene i flere tiår, hvor de sosiale forskjellene øker og man sliter med levekår og utdanningsnivå – som er statistikker man ikke vil toppe. Kommunen er inne i et system hvor staten ikke kompenserer 100 prosent av behovet og hvor utgiftskriteriene er såpass politiske at vi kommer dårlig ut, sier Martinsen-Evje til SA.
Ser man nærmere på situasjonen er det reelt sett slik at muslimsk innvandring ikke er bærekraftig over tid. Det er forståelig at ordføreren pakker bekymringen inn i retorikk om økte utgifter til sosialhjelp, barnevern, forebygging og andre kommunale tjenester. Men tallene lyver ikke, de henger sammen og de handler utelukkende om mislykket integrering av innvandrere fra muslimske land.
Skal man tenke bærekraftig om innvandring er det neppe økte tilskudd fra staten som er løsningen.