Tirsdag 16. november var det annonsert en offentlig minnestund for Rustam Louis Foss, mannen som gikk berserk med machete på Bislett i Oslo og stakk en politibetjent en rekke ganger, før han ble skutt av politiet. Han døde av skadene.
Ifølge Documents journalist Øyvind Thuestad var invitasjonen til minnestunden annonsert på Facebooksiden til «fosterfaren» Roar, en mann som blant annet VG tidligere har intervjuet. I invitasjonen het det at det ville bli taler og musikalske innslag. «[D]et er altså bare å komme!» het det så hjertelig.
Thuestad, som følger saken journalistisk, bestemte seg for å delta på minnestunden for å innhente eventuell sentral informasjon. Det ble alt annet enn hjertelig.
Angrepet
Mainstream media (MSM) prøvde å overgå hverandre med detaljert dekning av Bislett-hendelsen, noe som var fullt mulig fordi det tilfeldigvis var en journalist fra Nettavisen tilstede da dramaet pågikk og som filmet det hele, selv om de utelot å fokusere på at gjerningsmannen ropte «Allahu Akbar» og «Muhammed» under angrepene. På kort tid endret mediebildet seg, hans muslimske budskap ble fullstendig uvesentlig, det sentrale var at han var psykisk syk, hadde vært tvangsinnlagt og dessuten var en av de snilleste personene i verden – om vi skulle tro mediedekningen med Rustams venner som sannhetsvitne.
Ulike, både innen MSM og andre, klagde over at det ble publisert videoer fra hendelsen. Man måtte ta «hensyn», noe også politiet henstilte om. Dette hensynet handlet ikke minst om at «vanlige folk» ikke måtte få vite hvor grusomme slike angrep er, og for all del måtte det ikke være noen kobling til islam. Som det het fra en konvertitt: «Han ble brutalt henrettet av politiet». Document viser til at TV 2s nyhetsredaktør Karianne Solbrække, som jo også har sin historie «å ta vare på», mente at kanalen skulle «ivareta ettermælet hans på best mulig måte».
Selv om en ønsker å ivareta Rustams ettermæle, var visstnok Thuestad den eneste journalisten på minnestunden. Thuestad gjorde minst mulig vesen av seg, men under en sesjon med bildefremvisning fra Rustams liv reagerte han på to foto: ett av Rustam i politiuniform og ett der han holder en machete mot magen til en mann. Bildene kan være uskyldige, i den forstand at det kan være fra scener i en film, men en kan jo lure på hvorfor arrangørene av minnestunden – gitt Rustams skjebne – fant det vesentlig å vise disse? Kanskje tenkte Thuestad det samme, i alle fall tok han foto av disse med mobilen.
Kort fortalt, den lengre versjonen finner du hos Document, ble reaksjonene voldsomme. Han blir «gjenkjent», i den forstand at de tror han er fra det de kaller «rasist-avisen» Resett. Thuestad blir så angrepet av 6-7 menn, mobilen blir knust og ingen hjelper han med å få kontakt med politiet.
Sagt på en annen måte: Fortelle meg hvem dine venner er, og jeg skal fortelle hvem du er? For, som Thuestad også spør, hvorfor angriper Rustams venner en journalist?
Tausheten
Svaret er antakelig såre enkelt; vennene til Rustam stoler ikke på journalister, i alle fall ikke journalister som ikke har underlagt seg rasismespøkelset eller latt seg kue av islam som fredens religion som ikke er lov å kritisere. Medier som ikke har tatt mål av seg å ukritisk ivareta avdødes ettermæle.
Men et annet sentralt spørsmål er hvorfor MSM ikke ser ut til å bry seg om at en av deres kolleger blir angrepet – endog i en minnestund.
Er svaret på dette like enkelt? Ønsker ikke MSM å godta redaktørstyrte Document som en nettavis? Da er Documents journalister som fritt vilt å regne?
Jeg tør vedde på at hadde dette skjedd med hvilken som helst journalist i MSM, ville det bli slått opp. Hva forteller denne tausheten oss? I min optikk forteller den oss om journalister som har mistet sitt moralske kompass og et MSM som opptrer som en menighet; det er kun dine egne, de som fellesskapet har godkjent, som kan diskutere presseetikk. Det skaper virkelig ikke tillit mellom medier og publikum når tausheten blir rådende for «noen» tema.
Dobbelt vanskelig blir det for de etablerte mediene hvis de tror at de som angrep Thuestad er muslimer. Islam og voldelig klankultur er fremdeles untouchable for pressen.
Når en til og med er villig til å ofre «sine egne» for å slippe å forholde seg til den selvpålagte sensuren, da er MSM i ferd med å miste sitt viktigste verktøy: ytringsfriheten.
Thuestad skal ha politanmeldt forholdet og rapportert om hendelsen til Redaktørforeningen, der han selv er medlem.
Kan «noen» bare angripes?
HRS har avventet med å publisere noe om denne saken, i håp om at MSM skulle gripe fatt i den. I ettermiddag ble hendelsen omtalt i Journalisten.no der det heter «Document-journalist sier han ble truet» (min uthev.) og deretter fulgt opp av en «slags sak» der nyhetssjefen Nils Martin Silvola har snakket med generalsekretær Arne Jensen i Redaktørforeningen.
Jensen sier at det Thuestad har opplevd, som Jensen påpeker han kun kjenner gjennom Thuestad beretning, er uakseptabel, og at det må ha vært «en veldig spesiell og skremmende opplevelse». Han anbefaler «å anmelde alle tilfeller av reelle trusler og tilfeller der journalister eller redaktører opplever fysiske angrep».
Men hva er det nyhetssjef Silvola fokuserer på? Jo:
– Thuestad forteller selv at han var til stede uten å presentere seg som journalist. Har den konteksten noen betydning her?
I rest my case.