Voldseksplosjonen i Osloskolen handler om innvandring, og Shazia Majid, som ellers er rask til å avskrive innvandringskritikk som en fest for uempatiske menn og komme med påstander om at «det er enklest å skylde på innvandrerne» når det er snakk om økt barnefattigdom, skal ha honnør for å ha skrevet en klokkeklar kommentar om Oslos voldsproblematikk.
Vold ute av kontroll heter VG-kommentaren.
Løsningene Majid foreslår er derimot en del av problemet snarere enn en løsning på dem.
Hjemmene som traumatiserer
Majid beskriver en skole som i praksis bedriver traumebehandling, til tross for at elevmassen ikke har krigserfaringer i bagasjen. Traumene er de påført i hjemmene sine, og behandlingen; varme pledd og beroligende musikk, skal forebygge at de traumatiserte elevene blir framtidens drapsmenn.
«Mange av elevene våre er traumatiserte», forteller en i ledelsen på skolen. Hvor mange, spør jeg. «Veldig, veldig mange», svarer hen.
Musikken – 50 slag i minuttet er ikke tilfeldig. Den er der for elevene. Pleddene det samme. Disse små tingene skal roe dem ned.
«Folk tror du må har vært i krig for å være traumatisert».
Hva snakker vi om her?
«Vedvarende omsorgssvikt, noen er kastet ut hjemmefra, har foreldre som ruser seg, er psykisk syke, eller slår. Noen ungdommer har gjeld, foreldrene er fattige, det er lite plass hjemme, og det er ekstrem sosial kontroll».
Den skoleansatte har rett i sin beskrivelse. Og det gir grunnlag for undring. Ingen bør betvile den skoleansattes engasjement eller hjerte for innvandrerelever, men det er all grunn til å stille spørsmål ved hvorfor elever fra så gjennomgående dysfunksjonelle hjem fremdeles bor i disse hjemmene.
Spørsmålet som må stilles er hvorvidt de skoleansatte utfører en oppgave de ikke bør utføre, i årevis, fra de samme elevene møter opp i første klasse på barneskolen. I stedet for å stille krav til foreldrene og utføre den lovpålagte meldeplikten til barnevernet, har det oppstått en kultur der skolens «gode» kvinner tror de kan kompensere for hjemmets feil og mangler. Det er dette som kalles frelserkomplekser, men det er ikke til hjelp verken for innvandrerbarna eller for integreringen.
Familievold bør alle barn skånes fra, og denne volden er ofte verre enn krigstraumer.
Psykolog Envor M. Bjørgo Skårdalsmo påviste i 2015 at familievold faktisk preger innvandrerbarna i enda større grad enn selve krigsopplevelsene. Hun intervjuet 70 flyktningbarn som kom alene til Norge før fylte 15 år.
– Mange av dem fortalte om svært brutal vold. Selv om disse barna kanskje ikke oppfyller kriteriene for posttraumatisk stresslidelse (PTSD), er de på mange måter traumatisert.
– De kan blant annet slite med mellommenneskelige relasjoner og ha problemer med oppmerksomhet, søvn og temperament, fortalte Skårdalsmo dengang til forskning.no.
Hun påpekte videre hvorfor familievolden er ekstra skadelig.
Skårdalsmo påpekte det samme til forskning.no:
– En grunn til at vold i nære relasjoner er så skadelig, er at det foregår over så lang tid. Barna har kanskje levd med vold i familien fra de var bitte små. Og hvis vi ikke kan være trygge i relasjon til våre nærmeste omsorgspersoner, hvor kan vi da være trygge?
Feil forståelse
Majid er opptatt av å lytte til innvandrerungdommene, og det de forteller er slett ikke oppløftende. De tror at norske ungdommer «ser ned på» dem.
Så snakker de om «de norske». Om blikkene, om ikke å bli forstått, om at de blir sett ned på – og hvordan norske ungdommer kan ta med kompiser hjem. Fordi de bor over tre etasjer.
Det er neppe slik at norske ungdommer ser ned på innvandrerungdom. En opplevelse av at andre ikke liker deg er ikke alltid reell, men et resultat av oppdragelseserfaringer. Kommer du fra et hjem der foreldre utøver omsorgssvikt, blir du primærsosialisert inn i en forståelse av at andre ikke liker deg, du erfarer dag etter dag at foreldrene dine ikke bryr seg, ikke støtter deg og ikke setter pris på deg. Denne erfaringen medfører svært ofte en mistenksomhet som overføres til andre mennesker. Er du vant til å bli mislikt tror du alle misliker deg. Det er en erfart kjennsgjerning, men sier oftest mer om deg enn om menneskene du møter.
Det er grunnleggende feil å anerkjenne denne feilslutningen, men i Norge anerkjennes disse såre følelsene som en påstått sannhet. Den kalles eksempelvis «hat og diskriminering mot muslimer» og har sin egen handlingsplan – totalt misforstått og uten hold i psykologisk kunnskap.
Det riktige ville være å forklare de traumatiserte ungdommene at de hele livet vil være ekstra krenkbare fordi de er påført mange krenkelser fra de var bittesmå. Barn og unge klarer ikke å forstå disse sammenhengene av seg selv, de tror at følelser gir et korrekt bilde av hva andre tenker. Det er kontraproduktivt å la dem fortsette å tro de har rett.
Det store presset
Majid synes synd på ungdommene og mener kravene til dem er for høye, i og med at de bærer på så mye frustrasjon.
Hvor læreren er heldig om folk kommer i tide. Hvor konsentrasjonsevnen er lavere, frustrasjonen høyere – og hvor pøbler kan ta over styringen. De kan hånflire til de voksne når de setter grenser.
For de som virkelig sliter blir fraværsgrensen for streng. Og skolekravene så høye at de sparker beina under dem. Eksamenstiden blir dermed den farligste tiden. Da blir presset så stort at de kan flykte, inn i seg selv, ut av skolen eller mot destruktive miljøer.
Men dessverre er også denne forståelsen uriktig. Fraværsgrensen har vært en suksess for disse elevene, og de gjennomfører i langt større grad når de blir stilt krav til enn når de ikke blir det.
Å kjempe for å fjerne fraværsgrensen vitner om fryktelig lite kunnskap om hvordan ulike mennesker tilegner seg kunnskap og tilsvarende lite kunnskap om hva de svakeste elevene reelt sett trenger. Strenge rammer hjelper svake elever til å fullføre.
De «svakeste elevene» kommer ofte fra ressursfattige hjem. Majid ser ikke hvordan det å være svak i skolefag ofte er et symptom på bakenforliggende menneskelige faktorer, til tross for at hun beskriver omsorgssvikten innvandrerbarna utsettes for i hjemmene. Å være ressursfattig handler ikke bare om å være trangbodd og ha foreldre med lav inntekt. Det handler om manglende evne til å fullføre utdanning, manglende kunnskaper, dårlig psykisk helse og vanskelige livserfaringer som overføres fra en generasjon til den neste. Og lik det eller ei; dette handler om generelle evner.
De svakeste elevene tåler langt dårligere enn ressurssterke elever å skulle «bestemme selv» når de kan møte opp på skolen. Skal de klare seg gjennom skoleløpet er det helt vesentlig at de møter opp og får tett oppfølging. De som faller helt ut av vgs-løpet har oftest ikke noe i vgs å gjøre i det hele tatt, mens de svake elevene drar stor nytte av fraværsregelen.
For mange er til og med fraværsregelen for 10 prosent alt for mye. Ideelt sett bør de være på skolen hver dag. Og de bør være mer tilstede etterhvert som fagene blir mer komplekse, rett og slett fordi de ikke evner å ta igjen det de mister når de er borte fra undervisningen.
Kunnskapsgapet
Da jeg arbeidet med Majids kommentar i VG i går kveld forsøkte jeg å finne en slags (sub)optimal formel for å angi tålbart fravær fra undervisning. Den jeg kom fram til samsvarer med de erfaringene jeg har som spesialpedagog. De ressurssterke tåler høyt fravær i tiltakende grad etterhvert som de modnes, de ressurssvake tåler det ikke. Formelen fordrer dog en evnetest, noe likhetsfolket steiler av, til tross for at du får aller likest folk av elevene ved å møte hver enkelt på sitt nivå.
Foreta en evnetest. Bruk elevens iq for å regne ut tålbart fravær etter denne formelen:
Finn kvadratroten av elevens iq. Bruk deretter hvert iq-poeng avvik fra iq 100, altså 12 ved iq 112 og 10 ved iq 90, til å finne vekstfaktor. Bruk deretter gjeldende vekstfaktor på kvadratroten av iq per skoleår i vgs. Positiv over 100, negativ under hundre, altså eksponentiell vekst eller reduksjon utfra evner og tiltakende krevende faglig nivå.
Eksempel: Arya har iq 125. Kvadratroten av 125 er 11,18. Dette tallet ganges med vekstfaktor 1.25 og tilsier at Arya tåler et fravær på røffly:
1.kl. vgs: 14 prosent
2.kl. vgs: 17,5 prosent
3.kl vgs: 22 prosent
Nils har iq 100. Det gir vekstfaktor 0. Dermed passer 10 prosent fravær hele vgs.
Ronny har ig 75. Kvadratroten av 75 er 8,66 og med 100 minus 25 får vi vekstfaktor 0.75. Det tilsier at Ronny tåler følgende fravær:
1.kl. vgs: 6,5 prosent
2.kl. vgs: 5 prosent
3.kl vgs: 3,5 prosent
Dette ser sikkert grovt urettferdig ut for Majid, men i virkelighetens verden er verken evner eller hjemmemiljø rettferdig fordelt. Det er helt vesentlig å forstå sammenhengen mellom strenge rammer, tett oppfølging og det å ha mulighet til å lykkes. Og til Majids og innvandrerungdommens mulige overraskelse: Utdanning er et privilegium, ikke en straff.
Kunnskapsgapet, både faglig og sosialt, mellom norske middelklasseelever og innvandrerelever fra ressurssvake hjem er langt større enn både politikere og journalister ser ut til å fatte.
Fotfølging
Hverdagen for skoleansatte er ufattelig krevende, redsel er en del av den hverdagen.
«De tror ikke på oss. De fotfølger oss. De forskjellsbehandler oss», sier guttene i kantinen. Stemmene er mørkere, blikket hardere.
Har de grunn til det? Har dere vist dere tillit verdig, spør jeg.
Det blir stille, skriver Majid.
Spørsmålet hun har stilt guttene er godt. For selvsagt har de skoleansatte all grunn til å forskjellsbehandle. De må forskjellsbehandle, ikke bare for å beskytte andre elever, men fordi forskjellsbehandling er selve grunnsteinen i likhetsskolen; enhver elev har krav på tilpasset opplæring.
De forstår at grenser må settes. At tillit må vinnes. Men det er et underliggende sinne som ikke er til å misforstå. De hisser hverandre opp.
Det er spiralen. Hvor alvorlige sosiale problemer og machokultur kolliderer.
Det oppsiktsvekkende er dermed ikke antall skytinger og knivstikk – det oppsiktsvekkende er at vi ikke har flere.
Lærere driver altså ikke bare med læring – de driver med livredning, fortsetter Majid.
Spiralen oppstår ikke der sosiale problemer og machokultur kolliderer. Sosiale problemer og machokultur er to sider av samme mynt. Problemet oppstår i møte med et samfunn som tror at forskjellene er langt mindre enn de reelt sett er. Det starter allerede i barnehagen, men forplanter seg videre til barne-, ungdom- og videregående skole.
Traumesensitivitet er vel og bra, men sensitiviteten blir et plaster som skal dekke over det sviket en annen sensitivitet har påført ungdommene; kultursensitiviteten. I misforstått «godhet» skal dysfunksjon i familien forklares med «kultur» og deretter hensyntas. Dermed sviktes innvandrerbarna både i hjemmet og av samfunnet. At det er oppsiktsvekkende at vi ikke har flere skytinger og knivstikk har Majid rett i, men integreringssvikten vil gjøre at antallet skytinger og stikk vil tilta.
Den reelle effekten innvandringen har på forekomsten av gjengkriminalitet og vold, tar mellom ti og tjue år, og forekomsten av knivstikkinger og skyteepisoder bør derfor forventes å eksplodere et sted mellom 2026 og 2036, skal man tro islamismeekspert og forfatter Johan Westerholm.
Skal man i noen grad klare å forebygge, er fotfølging av aggressive elever en liten pris å betale.
Erkjennelsen
Majid fortjener likevel hederlig omtale for å ha erkjent det VG ellers strever med å erkjenne:
Det er et enormt ansvar. Det ansvaret er for stort for skolen å bære alene. Foreldre må ta ansvar. Beslutningstagere må ta ansvar.
Problemene starter i hjemmene, det er foreldrenes voldskultur og manglende oppdragerevner som skaper voldelige barn og ungdommer. Visst har Majid rett når hun konkluderer med at «familievolden, skolevolden og skytingene i Oslo henger sammen.» Det er importert voldskultur.
Så kan Majid og jeg ellers være uenige om tiltak, for hennes forslag om langt flere ressurser til skolene tror jeg har svært liten effekt. Ressursene må settes på dem som skaper volden, ikke på dem som forsøker å glatte over den; foreldrene.
Og hvordan dette kan gjøres uten å ta ordet assimilering i bruk, er sannelig ikke godt å vite. Assimilering er den eneste formen for integrering som vil komme både de voldelige barna og samfunnet til gode.
Alvorlig voldskriminalitet begynner sjeldent med skudd fra skytevåpen. Det begynner gjerne med spytting på læreren, mener Majid.
Men det er feil. Det begynner i hjemmet.